Derfor bør din neste skitur være til Bergsfjord i Finnmark

I vinter gikk turen til Bergsfjord i Finnmark. Dette er stedet der Morten Christensen - den mest rutinerte skibomsen jeg kjenner – bestemte seg for å slå seg ned og starte lodge etter en rekke vårsesonger med seilbåt i nord- Norge. Det måtte være noe spesielt med stedet, og jeg skulle finne ut hva det var.

Turlaget besto av meg selv, Astrid Paulsson på snowboard og analogt kamera, to italienere - en fotograf, og en tindevegleder, og to filmere.

For å komme seg til Bergsfjord fra Alta, tar man buss to timer vestover til Nuvsvåg, før man tar ferge ytterlige to timer vestover. Bergsfjord har ingen veiforbindelse, og når man er der har man en følelse av at man befinner seg på sivilisasjonens siste utpost før man kommer til Nordpolen.

Bergsfjord er en veldig liten, og veldig autentisk nordnorsk fiskerbygd. Det er ca. 50 fastboende der, og det er fascinerende å observere dynamikken i et så lite samfunn på kloss hold. 

Mens vi venta på ferga som skulle ta oss til Bergsfjord fra nabobygda Nuvsvåg, kom vi i prat med en av de lokale - som ga oss et stykke helt unik innsikt. Hun fortalte at når hun en uke senere skulle ta med seg sine fire barn og flytte til Alta, kom det kun til å være to barn igjen på skolen i Bergsfjord.

Skolen gikk en usikker tid i møte, og det gjør også Bergsfjord. I likhet med mange andre grisgrendte bygder i Norge, holdes Bergsfjord oppe av en skjør næringsstruktur. Små endringer i rammebetingelse til bygdas eksistens kan få store konsekvenser.

Men det er altså her min venn Morten har startet lodge. Og hvis man er interessert i ski, snø, hav, og fjell, så er det lett å forstå hvorfor. Bergsfjord ligger akkurat langt nok fra havet til at man ikke blir våt på beina når man skal ut og hente posten.

Hvis du trekker fra de i ditt eget turlag, kan du telle nøyaktig hvor mange mennesker som til enhver tid befinner seg i bygda ved å telle båtene ved kaia. Samtidig ligger linjene og venter på rekke og rad på andre siden av fjorden. Bak sentrum snakker vi 15 – 20 minutters gange før man er i lekent skiterreng. Kontrastene tar pusten fra deg.

Det første man kommer til hvis man går på ski fra sentrum, er en minigolf- sone på 300 høydemeter med lett vegetasjon – perfekt å boltre seg i hvis det dumper eller hvis snøen fortsatt er ustabil i høyden etter siste snøfall. Fra toppen av denne minigolf- sona har man cirka 100 meters innmarsj til nærmeste storfjellslinje, og derfra er det tett med linjer i flere kilometer innover. Alle himmelretninger. Det er himmel på jord.

Morten har printet ut et kart av hele området som henger i storformat over en hel vegg inne på lodgen. Det er her turplanleggingen foregår på kveldstid. 

– Det er ikke egentlig noe vits i å sjekke varsom eller regobs her oppe, sier Morten.

De eneste observasjonene de baserer varselet på er de vi legger ut selv. Greit å vite.

Det føles definitivt litt mer eventyraktig å gå en rolig topptur her oppe enn det gjør hjemme i sogndalsdalen. 

Den første dagen i fjellet skal vi ta båten en tur innover i fjorden og kjøre et slakt fjell med fin utsikt. Vinden har herjet, og vi har egentlig ikke så mye håp om å finne god snø.

Det går fort opp for meg hvorfor man bruker båt istedenfor bil når man er her ute. For det første, er de fleste fjellene her under 1000 meter høye. Det er altså ingen hensikt i å hente høydemeter med bil. (Veien er kun ca. En kilometer lang uansett, og går langs vannet.) 

For det andre, går vannet langt inn i fjordene mange steder – og med båten trenger man ikke lete etter parkeringsplasser. I tillegg er vi så langt nord at snøgrensa holder seg nede ved havnivå mye av vinteren. Jeg har alltid tenkt at ski med båt er en gimmick, for i sogn og på sunnmøre er det jo langt mindre praktisk enn med bil, men her oppe er det båt som er tingen. Det egner seg rett og slett.

Båten Morten bruker når vi skal på ski er forøvrig lagd på den lokale båtfabrikken i Bergsfjord, som drives av en trivelig nederlender. Ikke spør meg hvordan han endte opp i Bergsfjord. Båtene han lager er uansett bunnsolide.

Det lave forventningsnivået til snøkvaliteten den første dagen var på sin plass. Gjennomslagsfokksnø av verste sorten, men utsikten var upåklagelig. Her oppe er det nok linjer til en livstid, og man har de helt for seg selv.

Mens resten av turlaget lot seg rive med av eventyrsånden som herjer i disse fjellene, og planla den ene lange båtbaserte turen etter den andre, brukte jeg og Astrid resten av oppholdet i Bergsfjord på å plukke lavthengende frukt.

For i Bergsfjord henger den søte frukten lavt. Jeg har alltid tenkt at skikjøring er bedre jo færre ting man må forholde seg til. Det er jo bedre med ski in ski out enn å måtte kjøre bil til bakken liksom. Det er noe spesielt med å stå opp, spise frokost, pakke sekken, og spenne på seg støvlene og gå tur rett fra døra. Ingen distraksjoner. Skikjøring på egne premisser.

Vi brukte noen dager på å bli kjent med føret i de litt slakere linjene, de man ser rett inn på fra stuevinduet, før vi jobbet oss bortover mot det litt brattere terrenget. 

Nærmere bestemt Infinity bowl. 

Infinity bowl er envher storfjellskjørers våte drøm. Denne bolleformasjonen ble navngitt av en gruppe utenlandske skiproffer som filmet her for et par år siden, på grunn av de endeløse mulighetene i skiterrenget her. En diger bolleformasjon med nok deilig skiterreng til et verdig skisegment i en amerikansk skifilm, en time- halvannen å gå fra døra downtown bergsfjord. 

Det som er litt kult her, er at hele settingen er så fjernt fra sivilisasjonen at det føles som om man er på skikkelig oppdagelsesferd så fort man kommer langt nok ut til at man ikke ser bygda lenger. Her kommer vi rundt hjørnet og ser en bolleformasjon som vi så en haug utenlandske skiproffer shredde i fillebiter på film kvelden før, og allikevel føles det som vi er de første menneskene som er her.

Denne bollen har alle mulige forskjellige typer linjer. Store åpne renner. Trange renner. Spines. Windlips. Store klipper..You name it. Vi hadde flaks - de linjene vi plukka ut var ganske skjerma fra vinden, og snøen var god. Både jeg og Astrid kjørte noen av de fineste nedkjøringene for sesongen her.

Vi fikk kun en dag i Infinitybowl før uværet kom. For det er jo faktisk litt vær i det kystnære Finnmark. Bygene som kommer inn her er ulikt noe annet jeg har sett. Det går jevnlig fra sol og vindstille, til null sikt og stiv kuling, til sol og vindstille - på få minutter.

Men med byger kommer snø - og snø fikk vi masse av.

Resten av turen var snøen for ustabil i høyden til at vi turte å kjøre de skikkelig store linjene. Men det var egentlig ikke noe nederlag - de kortere slakere linjene var rimelig fine de også, og de var kortere å gå til.

Av de lokale hørte vi at det ikke var et eneste tre i bergsfjord for 50 år siden. Den glisne bjørkeskogen vi hadde glede av når lyset var dårlig, var med andre ord et ferskt tilskudd til områdets skientusiaster. I vinter var det trær opp til rundt 350 moh. Hvem vet, om 50 år til, er det kanskje skog til topps i alle linjene i Bergsfjord?

Vi hadde bare en uke på ski i Bergsfjord, og på værutsatte steder som dette er det for lite tid til å regne med å få kjøre store linjer på bra føre. Men en ting er sikkert. Bergsfjord er et sted jeg skal tilbake til.

Alle andre steder i Norge man har denne typen skikjøring og omgivelser, er allerede overbefolket på vårsesongen. I Bergsfjord har man enn så lenge fjellene for seg selv.

Da vi skulle hjemover igjen fra eventyret i nord, møtte vi tilfeldigvis på den samme moren vi hadde møtt på fergekaia på starten av turen vår. Denne gangen hadde hun med alle fire barna sine og flyttelass, som et testamente til hvor skjøre og fraflytningstruede sånne små steder faktisk er.

Det ga oss litt å tenke på på veien hjem igjen. Kanskje er det skiturisme som holder liv i bygder som Bergsfjord i fremtiden?