Trippel i Lofoten

Storpillaren

Lørdag 11. juli står jeg uten klatrepartner, og klokka er halv to på ettermiddagen når jeg begynner på anmarsjen opp til Storpillaren på Vågakallen. Jeg ønsker å klatre ruta Storpillaren som ligger på formasjonen med samme navn. En 600 meter lang rute med vanskelighetsgrad opp til grad 7, og kjent for noen seriøse opptak nærmere toppen, samt en lang og strabasiøs retur. Sekken har jeg fylt med et 60-meterstau, klatreutstyr, en liter vann, en Snickers og litt nøtter. Jeg klatrer aleine, og har kutta ned på all overflødig vekt for å ha mulighet til å bevege meg raskt.

Fra bilen tar det i underkant av to timer før jeg når starten av andre taulengde, og her finner jeg fram tauet og gjør meg klar for tausoloering. Dette er møysommelig arbeid, da det innebærer å klatre taulengden, deretter fire ned for å rense, for så å klatre eller jumarere tilbake opp – en prosess som gjentas for hver lengde.

Heldigvis er jeg ikke helt ensom i veggen denne dagen, for like over meg møter jeg på et taulag som nettopp har begynt klatringen. Vi diskuterer beta på den første sjuminus-lengden, og gutta lar meg prøve først. Presis diederstemming med dårlige håndtak. Det gjelder å holde press på begge føttene for ikke å skli av takene, men etter noen få flytt blir klatringen lettere.

På cruxtaulengden, en taulengde over, rekker jeg å få noen kule bilder av gutta før jeg fortsetter videre oppover. Det fine med å tausoloere er at du bærer hele tauet med deg i sekken, og får dermed aldri taudrag. Tauet er knyttet fast nede, og mens man klatrer glir det ut av sekken, ned gjennom en selvlåsende taubrems montert på brystet, og videre gjennom alle sikringene som er satt på lengden.

Men Storpillaren er en lang rute. Jeg klatrer, rappellerer og klatrer lengdene om igjen. Taulengde etter taulengde. Nærmere toppen av pilaren blir klatringen en del lettere, og jeg legger tauet i sekken. Fra toppunktet gjør man en kort rappell for å komme ned på ryggen som knytter formasjonen sammen med fjellet bak, og videre må man balansere over den smale ryggen.

To taulengder leder til toppen av fjellet, der den ene er av seriøs karakter. Med et øyeblikks nøling gjør jeg et utstrakt flytt som bringer meg i sikkerhet, og videre inn på lett klyving til topps.

«Det fine med å tausoloere er at du bærer hele tauet med deg i sekken, og får dermed aldri taudrag.»

Klokka ni den kvelden, og i lys av midnattssola, står jeg på platået på toppen av siste taulengde. Langt der nede ser jeg Hurtigruta passere øyene som utgjør Henningsvær. Veien tilbake virker eviglang, men nøyaktig ti timer etter jeg startet, når jeg bilveien nede ved Grøtfjorden, og ikke lenge etter finner jeg meg selv blant klatrevenner og øltørste, tyske turister på en fullsatt Ole Johnny-konsert på Klatrekafeen. 

Les også: Mannen bak klatrekafeen

Genius Loci

To dager senere pakker Torbjørn og jeg utstyr ut av bilen på Kalle-campen. Som vanlig går diskusjonen i hva vi kan legge igjen, ikke hva vi ønsker å ha med. Jeg ombestemmer meg i siste øyeblikk og kaster ut sitteplata – den blir for tung, for klumpete og det er jo ikke engang sikkert at vi trenger den.

Når vi vel har pakket sekkene har vi med oss 2,5 liter vann, en del sjokolade, et klatretau, en heiseline, godt med kamkiler og alle mikrokilene vi fikk rasket med oss i campen. Sekkene er lette, og vi går anmarsjen raskt og effektivt. Klok av erfaring fra forrige tur, har jeg byttet ut glatte anmarsjsko med litt mindre glatte Nike joggesko. Traversen tilbake over utsatte gresshyller går dermed raskere denne gangen, og vi er begge enige om at HMS-nivået så langt er tilfredsstillende.

Opp til Storhylla gjør vi to lange taulengder der vi unngår en pendeltravers gjort av førstebestigerne den gang ruta ble gått teknisk. Fra hylla skjærer Storpillaren-ruta mot høyre, mens Genius Loci følger bratte diederformasjoner rett opp. De perfekte formasjonene minner om buene og hvelvingene i en gotisk katedral. Perfekt skåret i strukturløs, mørk granitt. Et øyeblikk blir jeg slått av en følelse av ærefrykt der jeg står på hylla med bøyd nakke og titter opp på A2+-taulengden over meg.

Med alle små kamkiler og messingkiler klippet på selen, starter jeg opp diederet i fri. Sikringene er små men gode, men det varer likevel ikke lenge før jeg får leggpump av stemmingen og faller. Jeg klatrer resten av taulengden teknisk på gode mikrokiler, og er like redd hver gang jeg må belaste neste sikring. Heldigvis ryker ingen av dem, og jeg får hengt opp topptau.

Etter å ha aidet opp, tester jeg cruxsekvensen og finner etter mange forsøk ut en sekvens som akkurat får meg gjennom cruxet. Man står bredt, nærmest i spagat, og smører på ingenting. Det kjennes nesten umulig ut, men enkelte ganger er selv det umulige mulig, og det er den følelsen jeg har når jeg står på ingenting, krimper på ingenting og drar meg gjennom cruxet.

Noen kjipe sekvenser senere har jeg satt en god sikring og jubler stille for meg selv. Jeg trekker det øyeblikkelig tilbake, for jeg vet godt at de ti neste meterne består av vedvarende stemming, og at taulengden på ingen måte er over. Likevel kan jeg slippe jubelet løs, for jeg klipper ankeret etter å ha investert sju timer på de 30 meterne og klatra hele taulengden i fri.

«Det kjennes nesten umulig ut, men enkelte ganger er selv det umulige mulig, og det er den følelsen jeg har når jeg står på ingenting, krimper på ingenting og drar meg gjennom cruxet.»

Det er på denne standplassen at jeg angrer min tidligere beslutning om å kaste ut sitteplata av sekken. Med en anelse dårlig samvittighet forlater jeg Torbjørn, der han henger dinglende i stramme lårløkker på stand. Jeg forsikrer ham om at jeg skal klatre raskt, og heldigvis går de neste to taulengdene opp til bivyhylla kjapt. Jeg tar et fall på den andre av de to (8/8+), men finner ut av flyttene, renser, drar ned tauet og går den i andre forsøk.

Litt over klokka fire den natta kommer Torbjørn jumarerende opp til bivyhylla, og vi kollapser begge i skinnet fra sola som akkurat har truffet nord-østveggen vi befinner oss på. Snickersen smelter før den når tunga.

Freya

Jeg veit fra tidligere at diederklatring ikke er Thomas’ sterkeste side, men han overrasker og gir meg store øyne der han stemmer seg opp åtteminus-diederet til Jasper.

Klatringen er delikat, og etter den første av de vanskelige taulengdene fortsetter jeg i nye 40 meter med klatring på graden 8- og 7+. Etter å ha lenket sammen de to taulengdene roper jeg «selvforankring» ned til Thomas. Foran meg står to blinkende timillimeters-bolter i rustfritt stål, og hadde det ikke vært for at jeg kjente forhistorien, ville jeg trodd at boltene ble satt i går. Boltene stammer fra 1998 da tyske Robert Jasper med frue førstebesteg ruta Freya med et par tekniske taulengder og noen overgraderte frilengder på åttertallet.

I dag står boltene der som et vitnesbyrd om en unorsk klatretradisjon, samt en mulig rapellrute for de andre rutene i veggen. Det er kun snakk om standplassbolter, men ingen av boltene er nødvendige da man fint kan bygge gode standplasser med egne sikringer i rissene – men selvsagt er det mer komfortabelt å stå ute på hylla, og jeg har klippet begge boltene.

Neste taulengde er gradert A3+ i føreren, og følger en tynn symaskinsøm ute på en tilsynelatende blank vegg. Med små messingkiler, en fuglenebb-bolt, et knippe bankebolter og hammeren på selen går jeg taulengden i møte – i fri. På en solid utklatring ut av stand føler jeg et øyeblikks takknemlighet for den helbolta standplassen, men straks etter får jeg inn to gode sikringer som stopper det potensielle høyfaktorfallet.

En bankebolt går inn med en klar, syngende tone, de to minste messingkilene får plass i en liten lomme og jeg forbereder meg på å blodkrimpe på listene ute på veggen. Men det kommer jo ingen sikringer. Det er vanskelig å stole på bankebolter og messingkiler, og uten å kunne se om det kommer verken tak eller sikringer, griper jeg tak i forrige sikring. Jeg klatrer taulengden delvis teknisk ved å plassere et par-tre knivblader til. Etter litt øving på topptau drar jeg ned tauet og leder taulengden på preplasserte bankebolter til graden 8.

Siste tauelengde opp til bivyhylla er egentlig tre taulengder med A3 som vanskeligste lengde. Nesten to timer bruker jeg på å lenke sammen de tre lengdene med vedvarende klatring på åtteminus-tallet. Jeg er helt utslitt der jeg velter meg opp på hylla, og er evig takknemlig for Micro Traxion i stand når jeg sikrer andremann. Det gjør sikringa til en drøm, og jeg minnes ikke at Thomas kommer opp til hylla, for jeg er allerede dypt inne i drømmeland.

Den velsikrede granitten og det middelmådige været både tillot og tvang oss til å gå på rutene i en klatrestil som presser deg utenfor komfortsonen – fra bakken og opp. For å øve inn rutene på forhånd ville det ikke ha vært tid til. Lofoten er unikt da det fortsatt finnes utallige linjer som ikke er funnet, som ikke er prøvd og som ikke er friklatret, og helt unikt er det at det er mulig å gå på disse rutene fra bakken og opp, med det eventyret klatrestilen innebærer. Det er derfor med bitterhet jeg ser på boltene som er satt på Freya, da de frarøver hele Storpillaren denne følelsen.

På vår bestigning av Freya er den opprinnelige tanken å rappellere ned fra bivyhylla etter at den vanskelige klatringen var over – boltene vil muliggjøre dette. Med en høyere grad av tilretteleggelse blir terskelen for å prøve den aktuelle ruta lavere, og i vårt tilfelle er det mulig å snu fra hvilken som helst av taulengdene. Det er nok derfor vi tør å gå på Freya.

Likedan gjelder det samme for de andre rutene i veggen, da det går relativt enkelt å ta seg fra de fleste av rutene og inn i rappellruta på Freya. På denne måten har standplassboltene på Freya endret karakteren til samtlige ruter på Storpillaren. Der man tidligere klatret 16 taulengder for deretter å gjøre en utsatt og tidkrevende retur ned den andre siden av fjellet, er det nå mulig å klatre sju taulengder opp til bivyhylla, og rappellere til bakken på gode bolteankere hele veien. Jeg er positiv til rappellrute på svært trafikkerte ruter, men utilgjengelige steder som Storpillaren har sin sjarm, eventyr og mystikk i nettopp det at de er utilgjengelige. Dette skjer utelukkende uten bolter.

Etter å ha klatret Freya i fri opp til bivyhylla føler vi ikke at vi kan stikke av fra en førstebestigning ved å rappellere av, så vi klatrer til toppen av fjellet. Eventyret er med oss hele veien, og vi møter på mang en utfordring på resten av klatringen og returen ned fra toppen. Spørsmålet om boltenes videre eksistens står ubesvart, dette er det opp til det lokale klatremiljøet i samråd med ressurssterke personer å avgjøre – men dersom det skulle bli aktuelt har jeg god førstehåndserfaring med boltefjerning.

Martin Skaar Olslund

Martin Skaar Olslund er en av Norges aller beste is- og fjellklatrere. Han har blant annet fribesteget Tsunami (9-/9) på Kjerag og i sommer Genius Loci (9) på Storpillaren. Dette er nå den hardeste taulengden i Norske fjell. Bildet er tatt rett etter at han kom ned fra denne bestigningen.