«Like under høieste top stod en morsom liten væg og lot som den stængte veien. Hadde den møtt os længre nede, hadde vi kanskje tat den alvorlig. Men nu lot vi os ikke sinke mer; - støttet av øksen var det at pille løs litt sprod sten, og en-to-tre var vi vi alle tre oppe».
Slik lyder Schjelderup sin skildring av siste crux under førstebestningen av Trakta i 1910.
Allerede i mai ble en helg i september satt. Min kjære kollega og turvenn fra Sverige hadde da etterlengtet fått fri og var ivrig på eventyr i området Lofoten/Vesterålen. Helgen nærmet seg og lykken var stor da vi så at våre kjære værguder hadde skjenket oss et stabilt høytrykk. Dette kunne virkelig være helgen for en større prøvelse i ville Nord-Norske fjell!
Ambisiøs som få, foreslo svensken Trakta (980 moh) på lørdag og Vestpillaren på Presten søndag. To virkelige klassikere! Jeg skal ikke legge skjul på at jeg i mitt stille sinn tenkte følgende om min kjære venn: Stereotyp, høyt utdannet 50-åring, med nok penger og lite tid. Var dette prosjektet over vårt nivå? Sannsynligvis! Fredag lå dog landskapet badet i sol og sommertemperaturene gledet oss med sin tilstedeværelse. Jeg lot mine tvil passere et sekund, og måtte innrømme at Trakta var et fjell jeg hadde higet etter i flere år. Store Rørhoptind, som den også kalles, skal angivelig være Norges vanskeligste fjell ad normalveien, med crux gradert til 5+/6-. Først besteget i 1910 av Ferdinand Schjelderup, samme sommer som han og gruppen besteg både Stetind og Svolværgeita. Alle tre førstebestigninger i storsko og med hampetau om livet. Har du ikke lest førsteskildringene fra disse turene, vil jeg på det sterkeste anbefale en titt i DNT sin årbok fra 1911.
Alle tre førstebestigninger i storsko og med hampetau om livet. Har du ikke lest førsteskildringene fra disse turene, vil jeg på det sterkeste anbefale en titt i DNT sin årbok fra 1911.
Adkomsten til Trakta er smått kronglete allerede fra starten. Lokalmannen Hilmar hjalp oss over Raftsundet med båt. Fjorden var tilnærmet blikk stille, og lufta skarp og klar. Hilmar kunne fortelle at det ikke var ham bekjent, om noen eventyrlystne sprekinger hadde forsøkt seg opp denne tinden i år. Sjelden kost i norsk fjellheim!
Min klatrebakgrunn henspeiler seg hovedsakelig til klatre-crags, hvor tydelige og sikre rappeller gjør at klatringen føles framifrå trygg. Hadde Hilmar rett vedrørende lave besøkstall på Trakta, kunne de totalt syv rappellene bli utfordrende å lokalisere. Da hjalp det å gløtte bort på den ambisiøse og evig optimistiske svensken. 12 meter bailetau, godt værvarsel, og tilstrekkelig tidsmargin gjorde at jeg slappet av.
Vel over fjorden fant vi en bedre teltplass, beliggende rett ved strandkanten og med utsikt opp mot Rørhoptindan. Hilmar var på tilbudssiden og lånte oss en fiskestang. Svensken hadde heldigvis haill og fiksa middag. Mangelen på midnattssol gjorde kvelden kort og vi var derfor avhengig av en meget tidlig start, skulle vi fortsatt ha lys på vei ned alle rappellene.
Klokken 04.00 tok vi beina fatt og forserte innover en fuktig bregnedal, hvor man finner restene av Kjærnabreen, beliggende i skaret mellom Rørhoptinden og Trolltindene. Terrenget er vanskelig og passe ugjestmildt. Heldigvis finnes ei heller en sti. Målet var eventyr, ikke røde T-merkinger til å vise vei. Forut for helgen hadde vi tryllet frem alle tilgjengelige beskrivelser av turen, og det var ikke mange. Planen var å følge disse etter beste evne, noe som skulle vise seg utfordrende. Området er stort og uoversiktlig. Nokså plutselig stod jeg i en tilnærmet vertikal og gresskledd renne, med isøksa godt plantet i jorda fremfor meg og råkkefoten hadde meldt seg tidligere enn antatt. Dagens første bail og rappel var et faktum, og dette før klatringen egentlig hadde begynt. Vi karret oss gradvis opp til restene av Kjærnebreen, hvor turen går videre mot mot sørvest. Her møter man litt klyving og deretter 60 meter klatring på grad 4. Vi kan melde om glatt, men velsikra fjell.
Mangelen på midnattssol gjorde kvelden kort og vi var derfor avhengig av en meget tidlig start, skulle vi fortsatt ha lys på vei ned alle rappellene.
Oppe på første platå skulle vi ha dreid mot vest, men dagens andre feil var et faktum, da vi bastant satte kursen mot østtoppen. Feilen ble oppfattet relativt raskt, men to feil hadde allerede kostet oss masse tid. Uendelig med buffer hadde vi jo heller ikke. En pit-stop og en fortsatt optimistisk svenske fikk oss til å fortsette. Vi hadde tross alt med oss en vindsekk for to og et halvt liggeunderlag; «pärfekt for en liten biovak på toppen». Herlig naiv var ordene som streifet hodet mitt. Vi fortsatte videre med lett klyv før vi kom opp til neste klatreparti. Her har man to muligheter. Alternativ én var en gresskledd renne, som ikke akkurat minnet om kvaliteten på «topp 50-rutene» i Lofoten. Jeg var allerede nokså psyket ut av turen sålangt, og gikk derfor for alternativ to; en pinakkel med ok fast fjell, og som virkelig var en cragrotte verdig.
Feilen ble oppfattet relativt raskt, men to feil hadde allerede kostet oss masse tid.
Veien videre består av en rappell på omlag 15 meter. Man ender da opp i et skar og opp igjen får man virkelig brynet seg psykisk. En vertikal vegg av løs stein, reinlav og ymse grønne vekster, var det som møtte oss. Jeg ba svensken pent om å stå to-tre meter til side for standplass, mens jeg renset meg vei oppover. Jeg slapp heldigvis å finne ut hvor godt sikringene mine satt. Faktisk var jeg usikker på stort sett alle, men de hjalp om ikke annet på psyken. De neste to taulengende var på rundt 3-4 tallet, før cruxdiederet viste seg. Nedgradert fra 6- til 5+, med 15 meter nydelig og særdeles eksponert klatring. Vel verdt all redsel og foregående slit. Herifra var det bare å følge eggen bortover til en hammer. Vi tok ikke frem isøksa slik Schjeldrup gjorde for over 100 år siden, men jeg satte to gode sikringer og karra meg opp det siste hinderet mellom oss og toppen.
Høyeste punkt var nådd, rundt ni timer etter at vi forlot teltet. Vi kostet på oss et par jubelbrøl og svensken ringte kona. Han ville fortelle at vi var i live! Jeg unnlot å nevne for ham at det vanskeligste fortsatt gjenstod. Dog kom vi oss helskinnet ned etter åtte rappeller, to taujamminger og steinsprang. I måneskinnet krøyp vi ned i soveposene. 18,5 timer viste klokka. Svensken skulle aldeles ikke opp på Presten dagen etter, han ville hjem til kona – takk og lov!
