Klatring på Vestpillaren på Presten

Å klatre opp Vestpillaren på Presten er som en lang andakt – en himmelsk opplevelse.

Sist oppdatert: 23. juni 2025 kl 08.00

Å klatre opp Vestpillaren på Presten er en himmelsk opplevelse. Her har Roger Ebeltoft kommet til topps og klatrer langs toppeggen mot reture. Foto: Dag Hagen

Lesetid: 3 minutter

Tenk deg drømmen; å klatre opp en fjellrute, der hver eneste taulengde overrasker med sitt faste fjell, sin rytme og sine nydelige sikringsplasseringer. Hver taulengde har noe nytt å by på, og er overkommelig i vanskelighetsgrad, men samtidig gir deg akkurat så mye motstand at du blir engasjert.

Den drømmen finnes, og den finnes på Presten ved Henningsvær i Lofoten. Det er som man blir rent religiøs av en slik opplevelse. Hvem er det som har laget dette mesterverket? Den store skaper skal ha en stor takk.

FAST: Kan det bli bedre? Dag Hagen leder det som på gost norsk kalles Slanting Corner (6) mot toppen av ruta. Foto: Roger Ebeltoft

Hver taulengde har noe nytt å by på

Det var dog vanlige mennesker som gikk ruta første gang; Arild Meyer og Brynjar Tollefsen var de første i 1978 og fribestigningen ble gjort året etter av Hans Christian Doseth og Havard Nesheim. Meyer forteller om foranledningen til bestigningen:

– Rart å tenke tilbake til 70-tallet. Jobba et par år i Henningsvær og dro med buss til Svolvær og Kabelvåg et par gang i uka. Da var det viktig å sitte på rett side av bussen. Da rakk jeg å vrenge hodet bakover de sekundene det tok å passere Presten – det kalles research.

– Men hva tenker en klatregnom når han eller hun ser en vegg? Opp, så klart! Ruta ble temmelig nøyaktig der jeg hadde tenkt - stående på veien med kikkert, dagen før bestigninga. Hylletraversen et par taulengder over den store hylla som ligger tre lengder oppe, hadde jeg ikke sett. Fra veien så hylla ut som et gressfyllt riss. Nice surprice! Var umulig å forestille seg at «en stor vegg» skulle bli formiddagscrag noen tiår fram i tid! Året etter rusla Hans Christian Doseth opp og friklatra hele greia – det tok noen forsøk før jeg klarte det samme.

– Forstod andre hvor bra ruta var?

– Nei, kanskje ikke – tok noen år før Lofoten ble «in». I 1993 kom Ed Websters fører Climbing in the Magic Islands, og den bidro nok til å sette Lofoten på klatrekartet. Og selvfølgelig Nord-Norsk Klatreskole i Henningsvær. For 4-5 år siden observerte jeg 17 klatrere på Vestpillaren samt to på korstog samtidig, og det sa meg vel litt.

Hva tenker en klatregnom når han eller hun ser en vegg? Opp, så klart!

– Har du selv repetert ruta nå i nyere tid?

– Snart to år sida, med min sønn og Jonas Dahlstrup.

Les også: Den store guiden til buldring i Lofoten

RETUR: Å komme seg hjem etter en tur opp Vestpillaren er også luftig – og vakkert. Her passerer Roger Ebeltoft et flott punkt etter å ha toppet ut. Foto: Dag Hagen

– Hva synes du selv om ruta i forhold til andre klassikere verden over, som du har gått?

– Vestpillaren holder stand, for å si det sånn. Sammenligninga passer vel ikke helt, men nordveggen på Piz Badile var en flott tur – men faller gjennom på kvalitet når det gjelder klippe og linjeføring, men så er den jo fra -38, da. Og de er vel i to helt forskjellige divisjoner. Det som er spesielt med Vestpillaren er at følelsen av seriøsitet mangler; 10 minutters anmmarsj, rask og enkel retur, fast fjell og velsikra på hele ruta, 10-11 taulengder med relativt jevn grad. Det er det ikke så mye av ellers i Norge? Storpillaren på Vågekallen er også flott, men når det gjelder Presten er jeg vel mest stolt av at det er så mange klatrere som har en flott dag på ei såpass gammel rute.