Øverst til høyre i maleriet «Vinternatt i Rondane» vises en trekantet fjelltopp med et kors inntegnet. Dette er østveggen på Høgronden. Brødrene Kjetil og Marius Grimsæth ble nylig sannsynligvis de første til å bestige veggen.
– Jeg synes det er veldig artig å klatre med broren min for vi har en fin, felles oppdrift. Men det er noe skummelt med det også. Taulag pleier å avbalansere hverandre med å ha en optimist og en som holder litt tilbake. Men hvis en av oss to får en idé han synes er god, så får han alltid støtte av den andre, sier Kjetil Grimsæth.
Det er gått noen dager etter at han og tvillingbroren Marius gjennomførte den tøffe vinterbestigningen av Høgronden i Rondane. En tur med lange runouts, kraftig vind, utfordrende miksklatring og tett snøvær.
Miksklatring innebærer at du klatrer med isøkser og stegjern på stein. Graderingssystemet på miksklatring er noe annerledes enn graderingssystemene på klippeklatring og fjellklatring. Her får du en innføring.
Oppdagelsen fra oven
Kjetil Grimsæth satt på flyet mellom Ørlandet og Oslo da han ble opphengt i den pyramideformede fjelltoppen under seg.
Der måtte det da gå en fin linje?
Klatreveteranen har en strategisk tilnærming til booking av sete når han flyr mellom Trøndelag der han bor, og Østlandet der han er født.
– Jeg er nøye med å sitte på vestsiden av flyet, altså høyresiden på vei ned og venstresiden på vei opp. Slik kan jeg se ned på Trollheimen og Rondane. Det er stas for en som er glad i klatring.
Foto: Privat
«White Walkers» på Høgronden
White Walkers går på Østveggen av fjellet Høgronden i Folldal kommune (Innlandet). Fjellet er 2 115 meter over havet, og dermed et av de høyeste i Rondane.
Ruta er 600 meter, gradert M6 R og ble besteget på 12 timer i vinterlige forhold av Kjetil og Marius Grimsæth.
Navnet White Walkers kommer fra figurene med samme navn i Game Thrones, som ifølge Kjetil Grimseth «ligner på meg og broren min».
Vis mer
Pyramidetoppen han hadde sett skulle vise seg å være Høgrondens østvegg. Denne herligheten ville han ha med seg tvillingbroren Marius på. Sistnevnte var ikke tung å be, selv om det var en stund siden sist han hadde deltatt i et liknende prosjekt.
Korset på veggen
– Kjetil er sponsa av VPG og har klatra ganske mye miks de siste årene, mens jeg har holdt på mest innendørs og brukt mer tid på Netflix enn vinterklatring. Jeg hadde savnet det, sier Marius.
De to brødrene søkte på nettet og fant ingen nedtegnelser som tydet på at veggen var besteget tidligere. I søket oppdaget de imidlertid noe annet interessant:
Fjelltoppen er en del av Harald Sohlbergs maleri Vinternatt i Rondane, som på nittitallet ble kåret til Norges nasjonalmaleri. Og ikke bare det, akkurat der brødrene Grimsæths ville klatre, var det tegnet inn et kors.
Harald Sohlbergs maleri Vinternatt i Rondane. (Hentet fra Wikpedia)
I forkant av turen planla de den kortest mulig anmarsjen med færrest mulige høydemeter. Delandet på at det beste var å starte fra Dørålseter i Rondane. Brødrene mente også det var smart å velge et tidspunkt på året der steiner og mose var frosset fast.
Fredag fjerde oktober satte de to tvillingene i selskap med kameraten Trond Eriksen i gang med anmarsjen. Sistnevnte skulle ikke klatre, men var med for å gå tur.
Norge er internasjonalt kjent for sin isklatring. Vi har laget en liste over 10 klassiske fosser på grad WI3-4 som du bør ta turen innom i løpet av et isklatreliv.
Gneis og grus
På kartet hadde de funnet en fin teltplass omtrent en kilometer unna veggen. Det var en og en halv mil å gå fra bilen til teltplassen, og turen tok nesten fem timer.
Lørdag morgen sto tvillingene opp og gikk bort til innsteget, så ivrige at de ikke en gang husket på å innta sin daglige kaffe.
– Vi fant ut etterpå at vi hadde truffet veldig bra på linjevalget. Det ble mer enn 600 meter med klatring og alle taulengdene innebar dødsfet og krevende miksklatring.
Marius Grimsæth på tredje taulengde av White Walkers. Foto: Kjetil Grimsæth
Klatringen sto på i tolv timer. Marius forklarer at fjellets karakter skiftet underveis.
– I bunnen var det gneisaktig. Etter hvert gikk de over til noe mer skiferliknende, og så ble det blokkete og grusete mot slutten.
De trakk flere av taulengdene ut til 80-90 meter både for å spare tid og for å finne brukbare standplasser.
Nils Rune Birkeland har utviklet mye på fjell og klippe i Agder og Telemark. Han gir deg sine beste tips til fjellklatring i Agder og Telemark.
– Noen steder var det kun bratte renner og det var så løst at det ikke gikk an å sette noe. Da må en bare gønne på og sørge for å ikke falle. Men jeg følte vi hadde god kontroll. Det ble skikkelig oldschool vinterklatring. Vi ledet annenhver taulengde oppover, og gikk alt i fri både som første- og andremann, sier Marius Grimsæth.
De møtte tøffe utfordringer på samtlige taulengder.
– Det var mye dårlige økseplasseringer og vi måtte stadig sette beina høyt på mose og lirke oss opp.
Kjetil Grimsæth kommer som andremann opp 5. taulengde av White Walkers. Foto: Marius Grimsæth
– Full whiteout
– Det er jo alpinklatring, så det blir lange runouts selv der det er vanskelig. Og selv om du setter få sikringer så blir det en del taudrag. Du skjønner konsekvensene hvis du tryner. Dessuten var det kaldt, legger Kjetil til.
Brødrene hadde pakket i mange omganger for å tyne vekta så mye som mulig. Men kamkiler, gammeldagse hexer og bankebolter kom godt med.
Tre nordmenn og fire norske linjer er på prestisjefylte Piolet d’Ors liste over imponerende prestasjoner. Spørsmålet er om noen av dem vil befinne seg blant de nominerte når prisene deles ut i desember.
– De siste tre lengdene var forholdene badass, sier Marius Grimsæth som ledet den aller siste.
Den var 90 meter lang, og han satte til sammen én sikring.
–Taulengden var ikke så veldig hard, kanskje M5 på det vanskeligste punktet, men den var ganske nedisa. Det hadde også begynt å snø ganske kraftig og det blåste, så det var full whiteout. Jeg levde i min egen boble i lyskjeglen fra hodelykten.
I vindkastene på toppen gikk han en runde rundt varden for å sikre Kjetil derfra.
Kjetil Grimsæth tar seg tid til en selfie i løpet av bestigningen.
Ikke et blivende sted
– Det var jo litt dårlig vær og krevende forhold. Men det føltes ikke epic. Stemningen var god hele veien. For meg var dette et overskuddsprosjekt og det er veldig kult å ha gått noe nytt i fjellet, sier Marius.
Toppen var ikke noe blivende sted i det rådende været. Mørket, vinden og snødrevet gjorde turen ned til teltet en tanke slitsom. For å hjelpe dem å navigere, sto kamerat Trond Eriksen og lyste opp til dem med hodelykta si.
– Jeg tror han var litt bekymra for oss for vi hadde brukt mer tid enn vi hadde tenkt, og vi fikk ikke kommunisert med ham på grunn av dårlig mobildekning. Det var sent lørdagskveld da vi kom ned. Da var jeg såpass sliten at jeg sovna rett etter å ha fått i meg en Real Turmat, sier Marius Grimsæth.
Høgronden slik Kjetil Grimsæth så den fra flyet.
Fikk det de ønsket seg
Kjetil måtte legge seg med våte klær.
– Turen krevde jo litt av oss. Vi dro rett fra jobb, la oss sent på natta etter en lang anmarsj til teltplassen, sto opp tidlig, frøys i timesvis i veggen...Men det var en fet tur. Jeg tror det var noe sånt vi begge ønset oss. Det er litt sånn med aplinklatring. Du vil at ting skal være krevende, for da er det så godt å kjenne at du takler det.
Klokken sju om morgenen ble brødrene vekket av Trond Eriksen. Det hadde blåst så mye at teltet hans hadde revnet. Da satte han seg i vindsekken sin og holdt ut der, så grimsæthene fikk sovet så mye som mulig.
– Alt var vått. Det var bare å rive campen, hive alt i sekken og gå de fem timene tilbake til bilen. Og så var turen over, sier Marius.
