Uskedalen er Norges Yosemite

Nå når vi sitter her, er hullet ikke mer enn en liten hylle med en slags krum overlapp over. Under frokosten i ellevetiden hadde vi ligget utenfor teltet og lurt på hvordan forholdene var over denne granittformasjonen i en slags norsk utgave av Yosemite - og nok en norsk klatredal med usedvanlig bra klatring. Det virket som linjen stoppet, alt ble blankt et stykke, før en ny riss- og diederlinje ledet mot toppen.

Vidar tasser oppover fra standplass mot en tilsynelatende blank vegg. 15 meter oppe stopper alle sikringmuligheter. Jeg har sett han på lange utklatringer før, men dette ser umulig ut; blankt og bratt.

Det kommer et lavt «køølsvarte helvete», Vidars yndlingsuttrykk når han er på led. Jeg vet det ikke er noen fare før etter fem–seks slike utbrudd, men da er det på tide å ta inn slakken i tauet. 

Etter å ha speidet en stund ser det ut som han gir opp. Rolig begynner han å reversere bevegelsene sine. Jeg tenker at det er synd vi må snu. Taulengdene så langt hadde vært sjeldent fine. Fem meter under den siste sikringen nøler han litt: 

– Jeg tror jeg skal sjekke litt ut til høyre her. Det ser helt blankt ut, men hvorfor ikke. 

Vidar smører sålene mot små bulker. Det finnes ikke tak for fingrene, håndflatene ligger flatt mot fjellet; dette er håndspåleggelsesklatring. Sakte traverserer han horisontalt mot venstre. Det ene nimillimetertauet løper gjennom en sikring over ham. Etterhvert bygger det seg opp til en sugende tarzanpendel hvis sålene glipper.

Les også: Klatring på Skurvefjell

– Køølsvarte, køøølsvarte helvete! Køøøølsvarte! 

Jeg trekker inn det jeg kan av slakk og gjør meg klar til å låse fallet. Men istedenfor et skrik kommer det et lettet: 

– Jøss! Stiilig! 

Vidar står avslappet og gliser med en knyttnevejam opp til albuen. På et eller annet underlig vis har en dyp sprekk skjult seg bak veggen han har traversert. Med samme feite kaliber skjærer risset oppover blanke flater mot diederet som leder mot toppen. Jeg lurer på om Vidar skjønte det eller om det bare var flaks, men får ikke sagt noe før han fortsetter oppover mot neste standplass, sikret av én Friend nr. 4 som han skyver foran seg mens han klatrer. 

Når vi kommer opp til toppen er en blodrød sol på vei ned bak Nordsjøens svake hvelving. Folgefonnas hvite kuppel gnistrer i gjenskinnet i øst. Under oss i nord skjærer Hardangerfjorden dypt gjennom landskapet, slik Åkrafjorden gjør det i syd. Vi sitter tause temmelig lenge og bare stirrer. Så mumler Vidar, med beundring i stemmen: 

– Køølsvarte…

Reisende med fly fra Oslo til Bergen anbefales vindusplass på venstre side. Etter kjedelig østlandsskog og flate Hardangervidda, brytes landskapet opp. Folgefonna glir forbi med sine ville brefall. Så kommer skarpe egger, Melderskin og Bjørndalstindene til syne, før et svært massiv av lys stein passerer under flyvinduet. 

Historien om klatring i Uskedalen

De første rutene i Uskedalen ble gått først i 1987. Det er nesten rart at ingen klatrere har tent på utsikten fra flyvinduet tidligere, og uforståelig at ingen har sett veggene i Uskedalen fra Bjørndalstindene eller Folgefonna som har vært faste turmål for bergensklatrere i tiår. Per Vigerust skal ifølge ryktene ha vært den eneste som visste om mulighetene i Uskedalen.

Han nøyde seg i mange år med å stå i dalen og dikte drømmeruter i de uberørte veggene. Vigerust falt til slutt for fristelsen, og ble en av de første som klatret i dalen. Sammen med Knut Bjerke og Jostein Bønes gikk han Ville Okser (V, 6 tl.) i august 1987. Navnet stammer fra et skremmende møte med tamme kyr på returen.

Samtidig hadde Kjetil Strømme og Otto Bårholm fått nyss om en voldsom diederlinje. Noen kamerater fra Fjellsport-gruppen i Bergen Turlag hadde forsøkt seg tidligere på sommeren. Omtrent på samme tid som Ville Okser ble gått, førstebesteg Kjetil og Otto Uskedalsdiederet (VI–, 13 tl.) i Vetletindveggen, en nydelig rute som senere har blitt en av de mest populære i veggen. 

Før oppdagelsen av Uskedalen hadde ikke klatremiljøet i Bergen noe fast turmål med større vegger i rimelig nærhet. Et par av veteranene i klatreklubben prøvde seg tidlig på den 600 meter høye sydvestveggen på Tveitakvitingen, men fascinasjonen for denne veggen dalte raskt da de måpende ble vitne til et steinras som rensket linjen de nettopp hadde forsøkt.

Man dro en periode til Krakhellenipa i ytre Sogn, et sted med en 250 meters vegg av et slags surrealistisk konglomerat. Senere hadde klatreklubben et par samlinger under en tilsvarende høy vegg i nærheten av Jondal.

Lang anmarsj og manglende vann bidro til at stedet aldri ble særlig populært. Med oppdagelsen av Uskedalen fikk bergensklatrerne en ny lekeplass: Fire opp til 600 meter høye, faste og formasjonsrike vegger, bare tre timers kjøretur sørover fra Bergen, forbi Baroniet i Rosendal.

Pinsen 1988 stod et stort militærtelt og noen fjelltelt på en øy i elven under Vetletindveggen. Bergen Klatreklubb holdt vårsamling. Ryktene hadde gått om vinteren, og ti til femten klatrere kom kjørende inn dalen torsdag kveld. Når kveldsolen lyser på Vetletindveggen avslører skyggene et stort antall diederlinjer, og de fleste hadde plukket ut neste dags prosjekt lenge før teltene var satt opp.

Etter en kort rusletur opp til veggen neste morgen startet festen. Det ble gått fire lange ruter i selve hovedveggen. Johan Hovland og Janike Kampevold Larsen fulgte en diederlinje i venstre del. Johans noe grovbygde silhuett mot en nedadgående sol inspirerte Janike til navnevalget Elg I Solnedgang (VI–, 13 tl.).

Vidar Bekkevoll, Morten Lund-Johansen og jeg valgte en lang diederlinje midt i veggen, som etter 10-12 taulengder endte med 3-4 taulengder på kompakte sva. Morten og jeg var i det musikalske hjørnet og gaulte på Bergenssangen, Pavarotti-style. Vidar småbannet på lillehammersk. Navnet måtte bli Den Nystemte (VI–, 17 tl.).

Anders Næss og Einar Stuve gikk Hammer og Sigd (V, 13 tl.) i samme område, mens Otto Bårholm og Allan Sande klatret Makt og Avmakt (V+, 15 tl.) til høyre i veggen, et pek til to andre klatrere som snudde på samme rute dagen før. I tillegg til aktiviteten i selve veggen ble Vetletindpillaren utforsket via to ruter og svaene til høyre for veggen fikk sin hittil eneste rute. Kun ett taulag tok turen innover dalen til en av de tre andre veggene; Aksel Robinson og Erik Poppe gikk en kort rute, Stella Polaris (V–, 4 tl.) på Akslo.

I løpet av samlingen ble det gått til sammen over åtti nye taulengder, men vi anstrengte oss ikke og forlot soveposene først når solvarmen gjorde det nødvendig. Vel oppe i veggen oppdaget vi at det som så bratt og voldsomt ut fra leiren hadde en behagelig bratthetsgrad, dype riss og bombe-fast fjell.

Etter et titalls taulengder med stort sett firer- og femmerklatring gikk returen i lett terreng ned til nattgrilling, øldrikking og skryt. Vetletindveggen byr på utpreget trivselsklatring. Sommeren 1988 holdt folk seg stort sett der, og det ble gått ytterligere tre nye ruter; Uskedalsgrøften (A1/5+, 13 tl.), Stemmegaffelen (VI, 13 tl.) og Bønnestengelen (V+,14 tl.). Flere av rutene er blant de aller fineste i Norge.

Høydepunktet denne sesongen skjedde imidlertid i Oktertindveggen, der Kjetil Strømme og Otto Bårholm gikk den briljante rissruten En Midtsommernattsdrøm rundt St. Hans. Ruten er det nærmeste Uskedalen kommer en virkelig klassiker, og jeg er overbevist om at hvis ruten hadde ligget på Lower Chatedral Rock i Yosemite, eller Aguille de Midi i Chamonix, hadde det vært kø foran innsteget hver helg.

Ruten er spesiell fordi den har så mye ren rissklatring. Etter tre taulengder i diedere, følger et fingerriss som skjærer gjennom blanke flater i seks taulengder før det hele avsluttes med et langt dieder. Av 10-12 taulengder er det to som ikke har en gradering på seksertallet. Vanskelighetene på En Midtsommernattsdrøm var uvanlig jevne. Det samme kunne ikke sies om sikringsmulighetene. Niende taulengde skremte vettet av de fleste som kom så langt, med dårlige minikileplasseringer, runde tak og mulighet for hyllefall. Kjetil har senere sikret ruten økt trafikk med en velplassert borebolt på cruxet.

Året etter var det ny pinsesamling i Uskedalen med omtrent samme oppmøte. Nå som Vetletindveggen var grundig utforsket, skiftet interessen til Geitadalstindveggen som ligger et hakk lenger inn i dalen. Ivar Skauge og Vidar Bekkevold gikk Østpillaren (V, 9 tl.), før de dristet seg opp i selve nordveggen senere på sommeren. Fra dalen ser Geitadalstindveggen urovekkende kompakt ut. Den består egentlig av ett eneste 600 meter høyt sva som gradvis blir brattere mot toppen.

Bortsett fra noen spredte overlapper, er det vanskelig å se formasjoner som tar sikringer, og i mangel av riss og diedre valgte Ivar og Vidar like godt å følge en vannskurt, vertikal, hvit stripe midt i veggen, om ikke annet så av estetiske grunner. En bonde i dalen fikk øye på dem fra frokostbordet. Han klarte ikke legge vekk kikkerten den dagen, til tross for at det var midt i høyonnen. Jeg fulgte dem i kikkert sammen med folk på Muslandgården. Det så rått ut. Da de kom ned fra Bel Air (V–, 18 tl.), som de døpte den, kunne imidlertid Ivar og Vidar fortelle at bortsett fra lange utklatringer bestod ruten stort sett av moderat svaklatring rundt grad fire og fem. Senere samme år fikk veggen tre nye hardere ruter; Min Beibi er Stein (VI+, 12 tl.), Ingolfs Rute (VI+, 13 tl.) og Sahara (VI–, 14 tl.), alle med innslag av spredt sikret sekserklatring.

Vi gjorde en annen oppdagelse denne sommeren: Den koseligste klatringen i Uskedalen finnes på Vetletindpilaren. Flere nye turer ble klatret der, men Johan Hovland og jeg hadde størst flaks da vi fant Silkeveien (IV+, 6 tl.). Tre hundre meter med lett og fin klatring i tynne riss, sammen med kort anmarsj og behagelig rapellretur ned Hellandsbygdingen, har gjort denne ruten til en av de mer populære i dalen. Audun Igesund opplevde litt mer dramatikk samme dag, da han hang fra skyhooks og boret på led i den mye hardere Prøveboring (VI+, 6 tl.), som ligger like bortenfor.

Ellers ble det kun gått en rute i Aksloveggen og en variant av En Midtsommernattsdrøm i Oktertindveggen sommeren 1989. Bergen Klatreklubb hadde på denne tiden ca 100 medlemmer. Av disse var 20 til 30 ivrige klatrere i den forstand at de klatret flere ganger i uken. Likevel var det en langt mindre gruppe som stod for nesten samtlige nye ruter i Uskedalen.

I utgangspunktet kan det kanskje virke rart, men siste del av 1980-tallet var en merkelig periode i klatringen. Voksne menn kledde seg i rosa strekkbukser, pastellfarvede singletter og hadde ring i øret. Enkelte tok i fullt alvor jazzbalett-timer for å få det rette grasiøse bevegelsesmønsteret, mens noen spelemmede, alveaktige franskmenn var klatringens største internasjonale helter. Moten dikterte korte klipperuter og borebolter.

Store granittvegger og turklatring var definitivt ikke regnet som særlig kult. For dem av oss som i hvert fall en gang imellom maktet å bryte med moten og ta turen til Uskedalen, var dette en velsignelse. Vi fikk alle rutene for oss selv. 

Bergensklatrere har en viss tradisjon for å komme dårlig overens med grunneiere. Telavåg og Vindenes er eksempler på at lokalbefolkningen, som kanskje i allerede utgangspunktet anser klatring som en sport for idioter, har fått sine fordommer ettertrykkelig bekreftet når vi har tråkket åkrene deres flate, sluppet ut sauer og boret ruter i kirketiden.

Uskedalen viser at det kan være annerledes. Vi fikk raskt et godt forhold til dem som bor der. Dette skyldtes nok først og fremst at de innfødte er usedvanlig hyggelige, og at besøkende klatrere tok hensyn, men jeg tror også noe av forklaringen ligger i at de forstod litt av motivasjonen vår. De skjønte at det ikke bare er fastgåtte geiter og sinnsykdom som får folk til å klatre i fjell.

Det finnes andre enn trente fjellklatrere med dyrt utstyr som ferdes i vestlandsfjell. Bergensklatrer Ansgard Espeland opplevde en gang, langt oppe i en vegg på Voss, at en enslig, eldre kar plutselig kom klatrende forbi ham i gummistøvler. Karen spurte Ansgard om han også var på sauesanking, kastet et undrende blikk på klatreutstyret og forsvant opp et vått firersva. Ansgard fikk ikke tid til å rødme engang. Det kunne like godt skjedd i Uskedalen. Folk har vært oppe i veggene lenge før såkalte fjellklatrere kom til dalen. Noen ganger for å hente ned geiter eller finne snarveier over fjellet. Andre ganger kanskje mest for moro skyld.

En av de mest dramatiske historiene handler imidlertid om en innflytter: Turnuskandidaten som ville gå opp sydøst-veggen på Akslo. Folk begynte å lure da han ikke var kommet tilbake om kvelden og dro ut for å lete etter ham. De hørte svake rop og så gnister fra steinsprang høyt i veggen. Man regnet med at stillingen som turnuskandidat måtte lyses ut på nytt. Ut på neste formiddag dukket imidlertid turnuskandidaten opp, blek, utslitt og kurert for all trang til å friluftsliv etter en kald og ensom natt i Aksloveggen.

De fastboende er proffere under sine sporadiske besøk i veggene og har fortalt om barbeint svaklatring på kjipe passasjer, enkel bruk av tau og geiteglissader. Det siste er en teknikk for å få med seg fastgåtte dyr ned fra veggene. Det kan være temmelig kinkig å få med seg en halvvill geit ned sva og hamre. Den lokale løsningen på problemet høres ikke ut til å gjøre nedturen særlig mindre desperat. Man tar ganske enkelt geiten mellom beina og spaserer ned svaene. Dyret streker imot og regulerer farten. Historien kan kanskje gi assosiasjoner til et annet bukkeritt, kjent fra litteraturen. 

Folk fra dalen har gått opp alle skarene mellom veggene, og de har vært på hyller langt ute i både Vetletind og Aksloveggen. Jeg har sett rester av en varde på fortoppen til Geitadalstind. Her må du klatre for å komme opp, og varden skal ha blitt bygget for mange, mange år siden. Noen av disse turene har gitt navn til formasjoner i veggene. Halvord prøvde en snarvei fra toppen av Vetletind ned rennen som splitter Vetletindpillaren. Han kom nesten ned før han falt og ble drept. Rennen har siden hett Halvordsskora. Olav prøvde seg på andre siden av veggen og skal ha klatret helt ned til hyllen etter førstetaulengden på Uskedalsdiederet, før han måtte snu. Han kom fra det med livet i behold, men fikk likevel rennen oppkalt etter seg. 

Fra dalen kan den moderne klatringen se uforholdsmessig imponerende ut. Små menneskeprikker i de tilsynelatende glatte, stupbratte veggene. Det du ikke ser er hightech-utstyret som legges tett i de dype sprekkene, du hører ikke klynkene og banningen fra førstemann, du ser ikke symaskinbeinene. Enkelte av de lokale har kanskje fått et noe overdrevent inntrykk av motet og dyktigheten til de tilreisende klatrerne.

Vidar Bekkevold og jeg spurte en gang en eldre kar om det var mulig å gå ned hengedalen mellom Oktertindveggen og Akslo. Han svarte at der var det lett å komme seg ned, det hadde gått kvinnfolk der, ja du kunne endog leie kyr ned den dalen. Samme kveld, etter en del utsatt nedoverklyving og flere rapeller, begynte Vidar og jeg å lure. At lokale kvinnfolk var flinke til å klyve hadde vi ingen problemer med å forstå, men kunne det virkelig være mulig at kyrne i Uskedalen klatrer sleipe treersva?

Lokalbefolkningens omtanke for besøkende klatrere har noen ganger vært nesten rørende. Et eksempel er historien om de to klatrerne som måtte snu høyt i Aksloveggen på grunn av et plutselig og voldsomt regnvær. Returen tok hele kvelden, spruten stod fra rappellåtterne og kostbart utstyr måtte settes igjen som rapellfester. Ut på natten kom de dyvåte gjennom krattskogen og inn på skogsveien under veggen. Her stod det en bil i mørket. Døren gikk opp og en kar spurte om de ville ha varm kakao, eller kanskje kaffe. Bonden hadde fulgt klatrerne i kikkert og sett at de snudde. Han skjønte de ville være våte og kalde når de kom ned og hadde kjørt opp under veggen med to termoser for å vente på dem.

Våren 1990 gav Bergen Klatreklubb ut en liten 18-rutersfører for Uskedalen, og klubben fikk leie et gammelt våningshus under Vetletindveggen. Her kunne besøkende klatrere bo for en billig penge. Forholdene lå som aldri før til rette for klatring i dalen, men aktiviteten dabbet kraftig av, i hvert fall når det gjaldt førstebestigninger. Denne sommeren ble det bare gått tre nye ruter, men alle var relativt harde til Uskedalen å være, og alle lå i den til nå stort sett uberørte Aksloveggen.

Mange som besøkte dalen hadde lagt merke til de to svære diedrene som løper sammen i en overhengsformasjon litt til venstre i veggen. Regnvær og vannsig stanset tre forsøk av forskjellige taulag, før Steinulv Aarebrot og Vidar Bekkevold fikk gått den venstre linjen, Valginnspurten. Første taulengde ble etter noen forsøk stående i A0, så fulgte temmelig vedvarende sekserklatring i diedre før lettere klatring, på ikke helt bra sikrete sva, ledet til topps. 

Etter først å ha gått en fin rute midt i veggen senere på sommeren, prøvde Vidar og jeg oss på det høyre av tvillingdiedrene. Den første taulengden, som er felles med Valginnspurten, byr på snodig klatring. En blanding av overlapp og dieder skrår oppover. Vidar satte en såle mot svaet, den andre mot overlappskanten og ble stående i en sær, skrevende stilling med ryggen mot fartsretningen. Så beg-ynte han å rygge oppover i små hoppende bevegelser. Jeg måtte le, men det virket. Denne gangen gikk vi taulengden i fri, og mens tidligere ruter i Uskedalen sjeldent hadde større vanskeligheter enn grad 6+, var nå grad 7 sannsynligvis etablert. Vi kalte ruten En Fortapt Venn, etter en friend som ble sittende fast.

De neste fem årene ble den sporadiske nytursaktiviteten stort sett konsentrert til Oktertindveggen. Kjetil Strømme og Otto Bårholm skjønte tidlig at de flotteste rutene måtte ligge i denne veggen. Etter hvert som flere og flere repeterte deres En Midtsommernattsdrøm, begynte det å gå opp for andre også. Veggen er brattere enn de andre i dalen og linjene vertikale, tynne og vedvarende. I tillegg til en rekke variasjoner, ble det gått fire selvstendige ruter på Oktertind. Audun Igesund var med på tre. En Midsommernatts Sex Komedie, Gople og Taremarebyen er de fineste av disse, og kvaliteten står ikke langt tilbake for midsommernatts-drømmen. De er jevne, stort sett godt sikret og har alle cruxtaulengder av grad syv minus. 

I 1995 laget Audun Igesund en ny og langt bedre fører for Uskedalen med beskrivelser av 39 ruter. Klatrere som rotet seg bort i veggene, eller måtte snu av andre grunner, hadde lenge brukt den gamle, mildt sagt kryptiske føreren som en kjærkommen unnskyldning. Auduns kombinasjon av fotografier, tegninger og tekst har gjort at man må finne på andre forklaringer. 

I 1996 gikk Bjørn Eivind Pedersen og Vidar Dyste en ny start på Taremarebyen. Den ene av de to taulengdene følger et 40 meter langt jammeriss som skal være av sjeldent fin kvalitet. Med seg på turen hadde de en engelskmann som senere skrev en meget rosende artikkel i det engelske klatrebladet Climber. Året etter ble Uskedalens til nå hardeste rute gått: Suburban som ligger i Oktertind-veggen. Bjørn Eivind Pedersen og Dag Kaada gikk de tre til fire selvstendige taulengdene, hvor høydepunktet er et svært vedvarende dieder med 7+-klatring.

– Like bra som Yosemite

Tekst: Dag Hagen

Førerforfatter Odd Magne Øgreid guidet sist sommer et klatrere og fotograf fra legendariske Climbing Magazine i Uskedalen. Amerikanerne mente vest-landsgranitten ikke stod noe tilbake for Yosemites berømte mer vegger. 

–Hva er bra med Uskedalen?

–Uskedal er en liten idyllisk bortgjemt vestlands-bygd med smale veier, grønne enger og små gårds-bruk. Uskedalen byr på moderat klatring i bombefast ganitt opp mot hele 18 taulengder. Det er stort sett enkel anmarsj, og lokalbefolkningen er vennlig innstilt til klatrere.

–Hvorfor tok journalister fra Climbing turen?

–Brendan Leonard var en tur i Norge i 2012 for å skrive en sak som ikke handlet om klatring. Han ønsket å komme tilbake for å lage en sak om klatring i Norge. Han ville skrive om et sted som ikke var kjent fra før, så steder som Lofoten og Flatanger var aldri aktuelle. På et bibliotek snublet han over en bok med bilde av Otto Bårholm foran Vetletindveggen.

Sannsynligvis er det et eksemplar av Tinder og Tankar som har funnet veien til et amerikansk bibliotek - og  etter å ha sett dette bildet visste han at han ville lage reportasje fra Uskedalen.

– Hvilke ruter tok du dem med på?

– Jeg tok de med i Vetletindveggen og Øktertin-dveggen. De fikk klatret ruter som En Midtsom-mernattsdrøm, Silkeveien, Dronning Maud Land, Kolkjerreryggen.

– Hva var deres respons? 

– De var fra seg av begeistring for klatringen, og kunne ikke skjønne hvorfor det ikke var noen andre klatrere i dalen. Da vi klatret En midtsommernatts-drøm gikk de en variant i starten som de mente burde kalles The American Dream.

– Hva sa de om klatringen i Uskedalen i forhold til granitt i Yosemite?

– De mente granitten i Uskedalen ikke stod noe tilbake for granitten i Yosemite selv om Yosemite selvfølgelig er større og brattere.

– Hvor mange klatrere er det i Uskedalen hver helg?

– Hvis du er heldig treffer du et annet taulag mens du er der. Sannsynligheten for at du får ha veggene for deg selv er stor. Dette vil muligens endres etter at ny klatrefører har kommet og Climbing har skrevet reportasje.

– Hvordan er forholdet til fastboende?

– Meget godt, men vi må respektere hvor de ønsker at vi skal parkere, samt gå rundt de stedene der det er dyrket mark på vei til veggene for å kunne bevare dette gode forholdet.

Uskedalen

Beliggenhet: Ved Rosendal, 12 mil syd for Bergen

Antall ruter: 60

Karakteristikk: Bombefast granitt, med riss og diedre i opp til 18 taulengder.

Bo: Fricamp i dalen, eller Rabben Camping i Uskedal sentrum.

Fører: Odd Magne Øgreid: Klatrefører for Uskedalen. Kjøpes for 300,- direkte fra Bergen Klatreklubb i Bergenshal-len, i Bryggeriet buldrehall, Ute.no, Bergen Turlag og Platou Sport. Utsalgssted i Uskedalen: Rabben camping og turistinformasjonen. På nett: Fri Flyt Shop, Oslo Sportslager, VPG, Sportsnett og klatresiden.no

Spesielle hensyn: Vis hensyn ved parkering. Gå rundt dyrket mark.

Sesong: Mai til september