Der alle klatrere er like

Foto: Vegard Breie

BEIN OG BALANSE: På sva må du stole på beina og holde balansen. Knut Almås Anfinset gjør nettopp det høyt på ruta Flåklypa Grand Prix.

Foto: Vegard Breie

For oss som kommer fra lenger opp i Hallingdalen, eller resten av Østlandet for den del, er ofte Kolsrudflaget en knallfin plass å starte klatresesongen ute. Det er tidlig bart nederst i Hallingdal, sørvendt, og relativt enkle ruter gradsmessig. Sleng på at vi snakker tross alt om en 350 meter høy vegg med flere bolta ruter på opptil sju taulengder (!), så våger jeg påstanden: Kolsrudflaget er en obligatorisk plass å ha klatret for alle klatrere med overkommelig reiseveg.

Det er selvsagt plenty med tøffere utfordringer tenker mange antar jeg. Og minst like mange kjenner smaken av spy komme sigende opp halsen bare av tanken på en borebolt.

Kolsrudflaget

Flere ruter er etablert på det flotte svaet på Flå - både miks- og fullbolta ruter. 

Rutene fra venstre:

• Svanestjert (5+) miks

• Kommersielt gjennombrudd (5-) miks, samme start som Svanestjert

• Flåklypa Grand Prix (5+) fullboltet 

• Ny og foreløpig navnløs rute (6-)

Men jeg tenker det kanskje er litt som pudderføre for skikjørere? Noen ganger er det digg å bare cruise og kose seg med maksimal flow? Nyte sola. Ha en fin dag ute. Null anmarsj i praksis. Og faktisk få ticket noe til en forandring?

Men slik er det altså ikke i dag helt enda. Jeg gjør det samme som hver vår her nede: Tar ett skritt ned igjen og kikker opp. Den første taulengden er altså 5+. I vinter har jeg cruisa 7´ere på plast og er egentlig ganske tøff. Men fingre og overarmer som har bygd karakter på stupbratte plasttak innendørs hjelper lite når det ikke finnes grep og pumpen kommer i leggene (ja, det gjør den nemlig på svaklatring) etter ti meter klatring.

Men jeg børster litt støv av sko, ikke-eksisterende tak, teknikk og psyke, og så ordner det seg på et vis, og vi er i gang. Jeg visste det fra før, men må liksom lære det på nytt hver vår: Det er utrolig hva du kan stå på når du bare tør å stole på beina.

RUNOUT: På lange svaruter etablert av fattige klatrere må du tåle litt lengde mellom boltene - i hvert fall på de enklere delene av ruta. Foto: Vegard Breie

Foto: Vegard Breie

BRATT: Pernille Landrø på vei opp det bratte toppartiet på en ny og foreløpig navnløs rute på Kolsrudflaget. Foto: Vegard Breie

Les også: Se filmen fra Disco 2000 (9-) på Blåmann

Kolsrudflaget er formet som en slags gatekeeper - på godt norsk - nederst. Portvokter der altså.

Med unntak av et kort og markant crux høyere opp på Flåklypa Grand Prix - cruxet er godt sikret forresten - er alltid første taulengde den hardeste. Det er tross alt ganske kjekt. Kommer en opp den, så kan en senke skuldrene litt og det blir mindre skummelt å bevege seg videre opp i veggen.

Men apropos skummelt. 

Ruta Flåklypa Grand Prix, eller FGP som den gjerne kalles slik at klatrere kan konse mer på å stå på beina enn prate for mye, er en 350 meter lang rute i en fjellvegg. Det hender en ser litt klaging over lengde mellom boltene i diverse grupper på sosiale medier og slike ting.

Men dette er altså turklatring i fjellet, og selv om det er aldri så mye borebolter, må man ta høyde for både litt lange runouts og varierte forhold. På samme måte som at sekk med litt ekstra stæsj er obligatorisk og at man må være forberedt på uhell. Det er borebolter, men det er ikke sportsklatring dette her.

Likevel er det være verdt å merke seg at FGP er boltet litt etter behov. I de enklere partiene er det litt lenger mellom boltene, mens der klatringen er mer guffen er det tett. Med lengste taulengde på 55 meter og 12 kortslynger er nok, så kan man selv gjøre matten.

Om man ønsker å prøve en litt tettere boltet rute, så anbefales den litt nyere ruten et knepp til høyre for FGP. Personlig mener jeg absolutt at begge bør gås, og det er vanskelig å si hvilken jeg liker best. Denne har også en første taulengde (6-) som er litt vanskeligere enn resten av ruta. Første taulengde kan riktignok muligens omgås ved å starte opp trærne litt mer til venstre og følge en hylle. Ruta er ellers tett og fint boltet stort sett hele vegen, men blir noe tynnere i toppen da boltelaget som sto på i sin tid begynte å gå tomme. 

Hva med retur? Spør du Google eller lignende verktøy finner du kjapt ut at det er mulig å rusle ned en traktorveg litt vest for veggen. Og rapell er gjerne noe en prøver å begrense litt. Men akkurat på FGP er det laget såkalte grisehaler som du bare legger tauet inn i på vei ned, og fjellet er for det meste veldig rent og pent sva med lite spetakkel tauet kan sette seg fast i. Spør du meg, er det klart best å rappellere ned ruta,men husk nok tau - det er fulle 50-meters lengder. På den nyere ruten til høyre er dette det eneste alternativet forresten. Jo, og ett lokaltips til: Klatrer du miksrutene (ruter sikret med en miks av borebolter og naturlige sikringer) til venstre så kan en fire seg ned og skrå ned til toppen av nest siste taulengde på FGP, og så følge den ned.

Når du har stått på som en grovsmed og klarer å stå avslappa på 89 graders speilglatt sva med begge beina og klatret alt som kan klatres i Flå er tiden inne for å sjekke de andre bolta, flertaulengders rutene i Hallingdal. Både Husarberget i Hol og Gråskallen ved Haugastøl mot Finse er gode eksempler.

Det snakkes ellers om ny klatrefører for Hallingdal. Enn så lenge er det beste tipset den gamle Hallingdalsføreren, som ligger åpent på Nasjonalbibliotekets nettsider.