EVEREST: Flere skikjørere har gjort forsøk på å stå på ski ned Everest. Foto: Fredrik Schenholm
Lesetid: 8 minutter
Klokken er kvart på fire, og Zhang Jing står et par hundre meter under toppen av Everest. Han kjenner at kroppen er fysisk utmattet og trøtt. I tillegg er helningen stupbratt, med et isete og steinfylt snølag.
Hvis han likevel klarer nedkjøringen, blir han skrevet inn i historiebøkene. Da blir han den første kineseren til å stå på ski ned Everest.
Fri Flyt har tatt et historisk tilbakeblikk på flere av de mest merkverdige skinedkjøringene på Everest. Les disse lenger ned i saken.
Den 14.mai 2025, vender Jing skituppene nedover, og da skjer det som ikke skal skje.
Kineseren faller, begge skiene løser seg ut, og han begynner å skli fra 8250 meters høyde.
– Jeg skled i rundt 48 sekunder. I luftlinje gled jeg 370 meter, og jeg nådde en fart på 37,65 kilometer i timen underveis.
Det skriver Jing i en logg fra «The Himalayan Database», som FriFlyt har fått tilgang til.
Himalayan database
Et arkiv som ble startet av den amerikanske journalisten Elizabeth Hawley. I mangel på offisielle oversikter fra den nepalske eller tibetanske staten, er dette blant de mest utfyllende og troverdige kildene til informasjon om ekspedisjoner i Himalaya. Den inneholder loggføringer av ekspedisjoner fra 1903, og den oppdateres enda den dag i dag.
– Uten hjelp eller lagkamerater, prøvde jeg å dra opp igjen for å finne skiene og alt utstyret som ble spredt i fallet. Det var på tross av at kroppen hadde fått flere skader - fingrene mine var brent og musklene i armene mine var blitt kvelt av tau. I tillegg var hoften min forslått, og jeg hadde et 8-cm langt kutt i beinet, skriver Jing.
Tross skadene ankommer han den øverste teltcampen på Everest, Camp IV, tre timer senere den 14. mai. I loggen skriver at han skjuler skadene sine for lagkameratene sine. Han har bestemt seg for at han skal tilbake.
Blir historisk
Dagen etter starter han en ny tur oppover, og klokken 13:34 er han tilbake på 8200 meters høyde. Med ski på beina, tar han for seg bakken på ny. Denne gangen skjer det uten fall, og han kommer trygt ned til camp IV.
Med det blir Zhang Jing den første kineseren til å stå på ski ned en del av Himalayatoppen. Han blir dermed satt i rekken av to titalls våghalser, blant dem en nordmann, som har prøvd den samme bragden.
PÅ TOPP: Nordmannen Tormod Granheim og svensken Tomas Olsson har vært på verdenstoppen med ski. Foto: Tshering Pande Bothe
For han er langt ifra den første som har dratt bindinger, skisko og stålkanter opp verdens høyeste fjell. Totalt har 24 personer stått på ski eller brett ned Himalaya-toppen, ifølge The Himalayan Database. Blant dem er en rekke franskmenn, japanere og tre svensker.
Kun en av dem er likevel kjent som «The man who skied down everest». Og denne mannens forsøk startet 45 år før Jing.
«The man who skied down Everest»
Med en sammenpakket, oransje fallskjerm på ryggen suser Yuichiro Miura nedover den stupbratte og isbelagte Lhotse face på Everest i 1970. I en høyde på ca. 8000-meter, har japaneren et mål om å bli den første til å kjøre en linje på ski ned fjellet. Denne turen ble imidlertid nesten det siste han gjorde.
Miura er på dette tidspunktet en erfaren skikjører som blant annet konkurrerte i Speedskiing, hvor målet er å oppnå høyest mulig fart i en bratt bakke. I denne grenen hadde han en verdensrekord i 1964. Samtidig var han en ivrig frikjører med nedkjøringer av Australias og Nord-Amerikas høyeste topp, Mount Koscciusko og Mount McKinley. Nå lå et lite sørvendt parti av verdens høyeste topp for tur.
Etter et par svinger i den vestvendte veggen, utløser han den oransje tøy-skjermen sin på vei ned i den tynne luften. Farten bremses, og han kjører 2000 meter nedover fjellsiden på litt over to minutter. Men nedbremsingen er ikke nok til at japaneren klarer å holde kontrollen hele veien ned.
– I was 99 percent sure I would not survive
Plutselig treffer skiene hans en stein, og de røskes av skoene. Tross fallskjermen, fortsetter han skliende nedover veggen i høy fart mot et klippeparti. Treffer han det, er det en sikker død i vente.
“I was 99 percent sure I would not survive,” sa den nå 92 år Miura til Smithsonian Magazine om hendelsen.
Etter 400 meter stopper han mirakuløst rett før klippene. Han unngår døden med 76 meters klaring. Med en god dose flaks, setter våghalsen dermed rekorden for høyeste nedkjøring på ski, og kommer levende fra det.
Med dette ble Yuichiro Miura kjent som “The man who skied down Everest”, blant annet fordi hele seansen, og den tragediepregede ekspedisjonen som lå bak, ble vist på kinolerretet i 1975. Filmen, med samme tittel som Miuras kallenavn, mottok en Oscar for beste dokumentar i 1976.
Tragedien lå i at 6 sherpaer døde underveis i produksjonen da en del av Khumbu-breen, som ligger ved ruten til Everest base camp, kollapset og utløste et skred.
Eneste fullverdige nedkjøring
Selv om flere har hevdet å kjøre ned Everest, er det få som faktisk har kommet seg fra toppen til base camp uten å ta av skiene på beina. Som regel består nedkjøringene av en sammensetning av skikjøring, klatring og bootpacking, ofte ikke fra toppen, slik som i Miruas tilfelle.
Davo Karničar, en slovensk eventyrer, hadde i 1999 en plan om å bli den første som klarte å ta seg ned de tre vertikale kilometerne fra toppen til base camp uten å ta av skiene. Etter et mislykket forsøk på å nå toppen i 1999 på grunn av vær, sto han klar til å skrive historie året etter.
Og historie, det skrev han. Fire timer og 40 minutter senere sto han ved basecamp, som den første i historien til å kjøre fra summit til base camp på den tibetanske siden uten å ta av skiene. Det åpnet for at den slovenske 38-åringen videre kunne solidifisere sitt navn i historien som den første til å gjøre en fullstendig skinedkjøring av alle Seven Summits.
Men i Norge ligger suksesshistorien om Karnicars nedkjøring, i skyggen av en skandinavisk tragedie som oppsto på samme fjell seks år senere.
Nordmannens bestevenn falt i døden
Noen ganger er ikke månedsvis med trening, hundrevis av timer i klatreveggen og ekspertkunnskaper på ski nok. Noen ganger treffer ulykken selv de mest rutinerte. Det var tilfellet for norske Tormod Granheim, som opplevde sitt livs verste dag på Everest.
VERDENSTOPPEN: Tormod Granheim står på verdens høyeste punkt med ski på beina.
Everest-marerittet startet med en 20-dagers bestigning av Aconcagua, Sør-Amerikas høyeste fjell, og en påfølgende nedkjøring på ski. Turen gikk smertefritt, noe som fikk Granheim og turpartner svenske Tomas Olsson til å sette et hårete mål: Å stå på ski ned Everest.
For å nå verdenstoppen, setter de seg i hardtrening. De påfølgende fire årene bruker de blant annet på bestigninger og skikjøring i de kinesiske høyfjellene Muztagh Ata og Kuksay Peak, samt i Cho Oyu som ligger like ved Everest. Dette gjorde de uten support, uten sherpaer og uten oksygen. Med det følte seg klare til Everest.
Midt på dagen den 16. mai 2006, var Tormod Granheim bokstavelig talt på toppen av verden. To timer senere var alt forandret.
Den 16. Mai i 2006 blir alle forberedelsene satt på prøve. Granheim og Olson når toppen, og sammen tar de sine første svinger fra toppen. Granheim blir verdens første nordmann til å gjøre nettopp det. De er på toppen av verden, men drømmen er snart i ferd med å bli et mareritt.
– Det mister betydningen sin
Idet skikjørerne treffer et særlig røft parti, blir de enige om at rappellering blir løsningen, selv om de ikke finner gode ankringspunkter. Olsson var først ut. Nedfiringen blir det siste han gjør. Rapellankeret løsner, og Olsson faller til døden.
Granheim kommer seg heldigvis ned i live, men ikke uten å bli preget av 30-år gamle Olssons død, som var et stort tap for det skandinaviske ski- og klatremiljøet.
Tomas Olsson var en rutinert skikjører og klatrer. Foto: Fredrik Schenholm
– Det er klart at selv om man når et mål som man har jobbet hardt for, og som har vært krevende og som man har fått til, så spiller det ingen rolle når man mister sin bestevenn på veien. Det mister betydningen sin, sier Granheim i filmen “Taken by Everest", som er tilgjengelig på Granheims youtube-kanal.
Fire dager etter ulykken ble Olssons kropp funnet, i en leteaksjon organisert av Olssons venner, familie og den svenske ambassaden. Turen markerte den siste gangen en skandinaver forsøkte å stå på ski ned fjellet.
Forberedelser, blodslit og vilje
Siden den første bestigningen av Himalayafjellet i 1953, har over 7000 tatt skrittet til toppen, ifølge Himalayan Database. Kun ca. 20 av dem har våget å ta nedstigningen med ski, hvorav kun én av dem har hatt fullstendig nedkjøring.
Deres historier er eksempler skikjøring presset til det ekstreme, og viser hvor langt og i hvor drøyt terreng man kan kjøre med treplanker på beina. De står som bragder i historien, fortellinger om endeløse forberedelser, blodslit og vilje.
Samtidig er noen eksempler på hva som er ytterste konsekvens av ekstremsport, og pusher grensen for hva som er mulig på ski. De viser at marginene er små, og at et feilgrep, eller en tilfeldighet, kan gjøre en bragd om til en tragedie.
Som en del av den yngre garden i Fri Flyts arsenal, er Sebastian en fjellvant skikjører som helst tilbringer dagene sine i Nordens perletopper eller i Lofotens vertikale vegger. Han brenner for Fri Flyts kjerneaktiviteter, og tar gjerne imot tips om alt som rører seg i snø, luft, vann og vegg.
Sportsmagasinet Fri Flyt har donert 10 000 kroner og opprettet et eget fond for å bidra til en leteaksjon etter Tomas Olsson, som er savnet på Mount Everest.
16. mai 2006 skulle kameratene Tormod Granheim og Tomas Olsson kjøre ski ned nordveggen på Mount Everest som de første i verden. Bare Granheim kom tilbake i live.
