Skuterjævel`n

Drømmen om å kjøre snøskuter til topps på pute- og pudderlinjer i British Columbia (BC) i Canada starta ei uke tidligere. I BC kan du nemlig komme deg opp til skikjøring av skifilm-typen langt unna nærmeste skiheis, men med det tyngste utstyret du har. Tech-bindinger, støvler med gåutslag, feller, teleskopstaver og lette karbonski med 90 millimeters midtbredde føles som et fjernt maretitt sammenligna med skuterdrømmen. Har du en tømmervei er mulighetene nesten ubegrensa med snøskuter som toppturverktøy. Faktisk er det bedre enn både beltebil og helikopter, for du er helt frigjort fra guider som er livredde for å bli saksøkt. Og du kan kjøpe ekstrautstyr som griller smørbrødet ditt i motoren mens du kjører. Og holder kaffen varm.

Men skuterjævel ´n må virke.

Første forsøk på å få erstatta tech-bindingene med snøskuteren havarerte på grunn av for mye snø, økende temperatur og for stor snøskredfare. Norsk-kanadiske Leif Zapf-Gilje skulle ta med undertegnede på skisledding, som det heter på engelsk, ved Nelson i BC. Dette er et stykke inn i landet, BC Interior som det kalles, og her er snøen av den vanvittig tørre typen, som vi aldri får i Norge.

– Det går dessverre ikke nå, det er for stor skredfare, og kommer til å være det i flere dager ennå, fortalte Leif på sin brede stavangerdialekt.
– Men jeg skal se på noen andre muligheter før vi skrinlegger det hele.

Leif Zapf-Gilje bor i Vancouver, og som halvt norsk eks-frikjøringsproff og fotograf kjenner han alt og alle som har med kanadisk frikjøring å gjøre. Han befant seg i Nelson, og jeg i Revelstoke, som er en fire timers biltur unna. Vi aktet ikke å gi opp, og etter noen telefonrunder med kompisene sine her og der, bestemte Leif seg for å ta turen til Revelstoke med det norske frikjørings-supertalentet Bergljot Støer i førersetet på pickupen, og snøskuteren på lasteplanet. 

– Det er et område som brukes til både heli- og catskiing ved Revelstoke, og der kan vi finne fete linjer. Den bratteste kjøringa får vi for oss selv, for guidene tar ikke med turistene på det som er bratt. Vi kjører fra Nelson i kveld, og kommer fram i natt, rapporterte Leif på telefonen.

Leif og Bergljot skulle låne sofaen på hotellrommet mitt, og ringe når de var framme. Jeg hoppa til køys, og kjente på både sommerfugler i magen og enorme forventninger. I morgen skulle vi plukke pudderlinjer hele dagen, uten å bruke en kalori på å komme oss til topps.

Klokka 03.46 bråvåkner jeg av at telefonen ikke har ringt.
Jeg sjekker telefonen, og for andre gang har snøskuterens iboende faenskap satt kjepper i hjulene, og denne gangen er det alvor. Leif har sendt meg en tekstmelding, og skriver at de har krasja og totalvraka pickupen. Skuteren er ødelagt, men heldigvis er ikke Leif og Bergljot skadet. En hjort sprang foran bilen, som rulla halvannen gang da de prøvde å svinge unna.

– Det er et under at det gikk bra med oss. Men noe sledskiing blir det ikke, konkluderer Bergljot.

Dermed innser jeg at det ikke blir noe snøskuterreportasje fra vinteren i Fri Flyt høsten etter. Altså nå. Og ikke noe drømmeskikjøring med bensinlukt på meg.
Artikkelen fortsetter under bildet!

Men et par dager senere kommer det en e-mail fra Leif. Jeg er i Whistler, og har noen få dager igjen med skikjøring før det bærer hjem til Norge. I posten fra Leif står det at selveste Dana Flahr stiller opp som både guide, mentor, råskalle og alt mulig annet på sledskiing i fjella rundt Whistler. Og jeg har en av verdens beste skifotografer, nemlig Mattias Fredriksson, på plass. Nå skal reportasjedrømmen gå i oppfyllelse, og det sammen med en av verdens råeste frikjørere!

Dana Flahr er født i Kamloops, men 30-åringen har bodd i Whister de siste årene. Han har vært fast på laget til Teton Gravity Research (TGR) helt siden de ga ut filmen Tangerine Dream i 2005. Dana er rett og slett helt sinnssykt god på ski, han kjenner terrenget rundt Whistler langt bedre enn sine egne skibukselommer, og han gjør omtrent hvilket triks som helst ut hvilket stup som helst.

– Her i Whistler kan vi kjøre stort sett overalt så lenge det fins en tømmervei. Veiene blir preppa av skuterklubber eller catski-firmaer, og er greie å kjøre på. Men hvis det er mye nysnø er det best hvis noen har vært der før oss. Heldigvis får vi ha det bratte og kule terrenget for oss selv, for det bruker ikke guidene. Vi skal holde på like over og under tregrensa, og der er det både skogskjøring, pillows og fete, bratte linjer, sier Dana når vi møtes for en mørkebrun øl på Dubl-Inn i Whistler kvelden før drømmen min skal gå i oppfyllelse (trodde jeg da).

– Hvor vanskelig er selve skuterkjøringa?
– Ganske vanskelig. Du må ha en del erfaring og ferdighet for å kjøre opp til de bratteste og vanskeligst tilgjengelige skilinjene. Jeg brukte rundt fire år for å bli komfortabel med skuteren i krevende terreng, men det er enklere nå, for skuterne har blitt veldig mye bedre de siste årene.
– Jeg må bare spørre: Er det noe vits i å drive med vanlig toppturutstyr, altså randostøvler- og bindinger, når du kan kjøre skuter?
– Ja, jeg driver mye med touring. Poenget med å kjøre skuter er at du kan komme seg så langt til fjells på kort tid, før motbakkene starter. Skulle vi gått dit på randostæsj ville det tatt nesten hele dagen, og da ville vi ikke rukket noe som helst, sier Dana Flahr.

Han forteller at noen steder kan du få runs på godt over 1000 høydemeter med skuteren, og på en effektiv dag uten problemer er det mulig å kjøre opptil tjue turer.
– Men det skjer nesten alltid noe kødd. Både å kjøre seg fast og tekniske problemer med skuteren er ganske vanlig.

Eller snøskuterens iboende faenskap, som det også kan kalles.

Dagen etter møtes vi klokka elleve, to timer etter planen. Ganske irriterende egentlig, men det går fort over når jeg ser riggen min. Dana har fiksa en Ford pickup med en fet snøskuter bakpå lasteplanet, og begge deler skal jeg kjøre. Himmelen er blå, snøen er riktignok litt gammel, men dette ser unektelig ganske så lyst ut. Etter en pitstop på Whistlers eneste bensinstasjon for å stå på planet og fylle bensin på skuteren (ja, man føler seg ganske tøff når man gjør det), kjører vi til trailhead´en, som det heter på engelsk. Her starter moroa. Planen er å kjøre skuter i en liten halvtime innover i fjellet, som betyr ca. 30 kilometer. Alt for langt på randoski, men en smal sak med skuter.

– Der ser du litt av terrenget vi skal kjøre i, sier Dana og peker på noen sinnssykt fristende småtopper langt inn i dalen.

Jeg ser både pillows og glissen skog oppi der, og føler på både forventningspress og litt frykt. Jeg skal inn dit sammen med verdens kanskje beste frikjører, og jeg skal kjøre ei maskin som føles svært fremmed. Men som skal sørge for at en skidrøm går i oppfyllelse. Dana kjører skuterne ned fra lasteplanet, og vi tar noen æresrunder for fotograf Mattias, som dessverre ikke har anledning til å bli med oss inn på fjellet.

Etter en times fotosession og grymt ljus, er Dana og jeg klare for å kjøre innover fjellet. Vi gir gass, etter tre kilometer stopper skuteren min, alle varsellamper lyser, vi må snu og kjøre tilbake, drømmen går i dass og Dana sier:

– Det er liksom alltid noe.
– Snøskuterens iboende faenskap, tenker jeg og reiser hjem til Norge og randoutstyret mitt.