Svaret begynte jeg så smått å få allerede noen måneder etter at vi i 2021-kullet lå og plasket i vannet med vingene våre under de første øktene på Hamresanden ved Kristiansand.
Med kryssegenskapene til foilen, var det lett å ta opp mot vinden, slik at hver økt etterhvert også ble en tur - med tilhørende minidownwind tilbake til utgangspunktet.
Plutselig ble det dagligdags å seile tur-retur Oksøy fyr, som ligger ved innseilingen til Kristiansands-fjorden. Og jeg merket energien i bølgene på vei tilbake. Selv ganske små dønninger kunne ha nok kraft til at vi tok igjen vinden med brettet.
I september samme år ble Jan Liodden og jeg med Simon Sivertsen, som hadde startet med wingfoil alt i 2020, på den første litt ordentlige downwinderen, fra Langenes i Søgne, rundt
Flekkerøya til Kristiansand (bilde). Oss to nybegynner kunne da bivåne Simons flotte, men korte, surfesesjoner i dønningene ved Oksøy.
Vi fikk også selv føle kraften, men ennå ikke sluppet vingen slik som Simon - det som ser så utrolig kult ut, og gjør wingfoiling til noe mer enn bare en ny brettsport. Foiling utføres med et brett som er stort nok til at man flyter på det.
Man letter fra vannflaten og balanserer på foilen når man har nok kraft - enten det skjer med en kite, en vinge, en åre, ved å svømme inn i bølgene eller bli trukket av båt eller vannscooter.
Når man først er på foilen er det vinden eller bølgene som gir kraft til å komme videre. Men man kan også gjøre pumpebevegelser som selvgenerer kraft til å komme videre, uten hjelp av vind eller bølger.
Faktisk er det en helt ny sport som har utviklet seg som kun handler om pumping på flatt vann. Først i pinsen -22, på det som skulle bli en aldri så liten treningsleir i Stavanger . Lokalkjente Arnstein Wee åpnet hjemmet sitt for oss - og tok oss med til en perfekt spot for å trene i bølgene - “Secret” Her var det større periode mellom bølgene enn vi var vant med fra
Sørlandet, slik at det er lettere å lese hvor man skal surfe. Fortsatt satt surfen kun i korte perioder. men nok til at jeg begynte å tenke på lengre strekk med foiling. Vi hadde nå vært på ca 1,5 mil lange DW både nær Kristiansand og på Lista. Men hvor langt kunne vi strekke det? Og hvor mye surf ville det bli?
Mandal-Kristiansand
Svaret skulle komme relativ snart. Den første langturen ble ganske spontan. En ettermiddag vi hadde god tid og vinden så fin ut bestemte Simon og jeg oss for å prøve fra Mandal til Kristiansand.
En strekning i luftlinje på ca 4,5 mil. Jeg hadde alt gjort litt research, og visste at vi kunne komme oss fint ut fra Mandalsfjorden, selv på ren vestlig retning - der vinden kom i kast over land. Med kite ville det har vært nærmest umulig i ekstremt gusty vind ut fra kysten.
Men med wing fikk vi en fin tur i rett linje på flatt vann fra ut til Ryvingen fyr. Når vinden var på det minste, taxet vi bortover med brettet, og straks et gust kom, var vi oppe på foilen, og fikk faktisk nok fart til at vi foilet i rett linje rett ut til de 1,5 meter høye bølgene ved Ryvingen fyr.
Dette var enormt for Simon, som behersket teknikken til fulle. For meg ble det litt vel mye. Og for første gang i mitt foilingliv ble det en litt dramatisk situasjon. Borrelåsen på leashen til brettet ble revet opp i et kraftig fall, og brettet drev mot et skjær.
KYSTEN: På vei fra Mandal til Kristiansand.
Det var godt jeg hadde holdt god avstand, for brettet mye bedre fart enn meg mot brenningene som slo over fjellet. Heldigvis var Simon i nærheten og fikk stoppet brettet. Og jeg kom greit i gang igjen. Jeg hadde valgt brettet på 95l - som er litt mer stabilt enn det nye jeg har kjøpt på 81l.
Valget av brett for turen kom etter en annen DW erfaring jeg nylig hadde fått med det mindre brettet. Jeg kom ganske enkelt ikke opp på det mindre stabile brettet i de store bølgene - selvom jeg hadde gjort det flere ganger tidligere “on spot”. En DW er ikke egnet for å teste nytt utstyr, eller seile på marginer. Det er ikke her man skal bruke den minste og raskeste foilen eller det nyeste brettet.
Etter at jeg igjen hadde fått festet leashe kunne ferden fortsette. Men jeg merket at en blanding av denne opplevelsen, vindkastene som nok var opp i 17ms og vissheten om at vi faktisk hadde en god tur foran oss som krevde fremdrift, gjorde at jeg bandt meg litt, og ikke helt våget å bokstavelig talt slippe meg løs i bølgene.
Slik er teknikken med wingfoil
Første og største erfaringen jeg har lært er å ikke se bakover etter bølger, men se framover etter en litt krappere og gjerne ganske liten bølgerygg som danner seg foran deg. Der er det kraft til å ri lenger og det kan bygge seg opp til en større bølge etter hvert.
Jeg har også lært å ikke søke fart ut av bølgen men heller holde meg høyt i bølgene og lete etter daler som jeg kan fortsette å ri i uten å plukke opp vingen igjen.
De nye high aspect vingene kan ha forbausende lav hastighet før de faller av foil. Dette er ikke alltid like lett, for når jeg finner rytmen så ender vingen til tider med å komme i veien og gjøre at jeg ikke ser en ‘vei’ videre og gjerne faller av foil.
Jeg har brukt relativt stor foil (Axis ART 1099) i sommer. En stor foil surfer saktere og tvinger meg til å lete mer etter bølgevegger å følge istedenfor å bare peise fra bølgen. Men den gir inntil videre god lærdom i å finne lengre ’linjer’ å ri bølgene på selv om det ikke blir like my sving og moro.
På en annen side har jeg også oppdaget at om man har for stor foil kan ting bli vanskelig igjen fordi hver gang man tar en bølge får man for mye kraft og foilen går rett ut av vannet. Men hittil har jeg lært mer av å seile med større foil selv om jeg mister noen av de kule bølgene.
Et viktig tips er å holde seg høyt i bølgen. Der sitter kraften, og selv om det ser flatt ut betyr ikke det at det ikke er mulig å fortsette å ri bølgen du var på, det kommer gjerne bølger fra flere retninger og da hender det at du ikke har noen synlige tegn på at du faktisk har kraften du trenger for å fortsette.
Jeg fikk noen fine bølger nå og da, men var lettet da vi kunne svinge inn i flattvann. Det var nok litt kjedelig for Simon, som hadde hatt sin livs surfeopplevelse - og gjerne kunne ha fortsatt utaskjærs. Og det slet litt i hjertet mitt å måtte legge en demper på Simons glede, men slik er det tross alt på tur. Det svakeste ledd styrer. Og tross alt hadde det ikke blitt noen tur uten meg.
Etter et par mil i nærmest flatt vann ble det dessuten flotte dønninger på siste stykke utenfor Søgnekysten - i et område der vi var godt kjent. Her fikk Simon igjen vist hva han var god til. Nå kunne også jeg slappe mer av, ettersom vi var nær målet, og da fikk også jeg mye mer til. Selv om jeg nå var såpass sliten at det ble mange umotiverte fall.
GPSen viste 6 mil og et gjennomsnitt på 10 knop da vi nådde målet i Møvig. Da med siste km i så lite vind at vi delvis måtte pumpe oss inn til stranda. Det var utrolig både å ha nailet en såpass lang distanse og ha fått oppleve at et surfeparadis ligger rett utenfor stuedøra vår. Bare to dager etter denne DWen var jeg alene på tokt fra
Bertesbukta i Kristiansand - som ligger 3 min fra hjemmet mitt - til Langenes i Sørgne, via Oksøy fyr. Nå oppleves denne turen, som for bare noen måneder siden ville vært en slags ekspedisjon, som en tur i lysløypa. Men egentlig fikk jeg samme opplevelse med bølger og surf som på den lange downwinderen. Det er flere gode bølgespoter på veien - og flere muligheter for å trene på å slippe vingen.
Lillesand - Arendal
Men sommerens mål var Sørlandskysten på langs. Ved neste økt var jeg mer forberedt på hva som ventet. Denne gang var makkeren Halvard Holden Feragen. Halvard har jobbet som selger i Surfesajppa, og er sammen med Helge Rotnes en av pionerene for wingfoil i Norge.
Nå har han flyttet tilbake til Arendal og nyter mulighetene det gir å kunne dra ut på sjøen rett etter jobb. Det var med litt ærefrykt jeg inviterte Halvard med på neste økt. Jeg har sett hva han kan gjøre på foil - og følte det litt som å invitere Vegard Ulvang på skitur.
Men jeg bragte tross alt med meg noe turkompetanse - samt at det er litt komplisert å dra på DW alene, så jeg kunne trøste meg med at jeg gjorde turen mulig. Så lenge jeg greide å holde meg på foilen - ville han nok bli fornøyd.
Jeg hadde dessuten god oversikt over strekningen vi skulle foile ettersom mine første DW med kite fulgte omtrent samme kyststripe. Ærefrykten for Halvards teknikk var intakt etter turen. Halvard surfet flere minutter i strekk uten å bruke vindkraft. Og sa i ettertid at det var godt kameraet stoppet å filme tidlig i seansen - fordi han jublet og lo vilt og ufiltrert, som en gal mann, der han gled mellom dønningene.
Men min frykt for å “falle igjennom” var ubegrunnet. Det fine med foil, er at det er mange nivåer som fungerer. Man må ikke slippe vingen for å surfe bølgene. Det holder å holde den i en slags nøytral posisjon, der minimalt med vind får tak i vingen.
Og når vinden blir for kraftig og dønningene for høye, da må man faktisk slippe den, for ikke å skyte ut av vannet. Jeg tok med meg lærdom fra første DW og greide faktisk å stå såpass lange strekk at Halvard - som stort sett befant seg ute i horisonten et sted - fikk fanget noe på film.
Men enda viktigere var at jeg nå holdt meg på foil i mye lengre strekk enn ved forrige DW. Hvilken gjorde det lettere å grovslipe teknikkene. Vinden var noe mildere og dønningene føltes snillere enn på Norges sydspiss - hvilken også gjorde turen til en lek.
Omtrent halvveis hadde vi en pause - noe som jo også er meget mer mulig med wingfoil enn med kite. Og gikk gjennom noen utfordringer vi hadde. For eksempel det å lese sjøen best mulig - slik at man kan stadig finne nye bølger å surfe, uten å ta opp vingen for å hente vindkraft.
Etter time outen greide jeg faktisk å pumpe meg mer mellom bølgene. Når man først har knekt DW-koden, og greier å kjøre mest mulig medvinds, ikke sløre for mye fra side til side, har man enorme muligheter for trening i bølgene.
Når man er på spot, og må krysse opp først, går det mye tid på kryssingen som på DW kan brukes til surfetrening. Vi svingte flott inn på kitespoten Bjellandstrand, der det er helt flatt vann og fint å legge til på den ellers steinete og værharde Tromøya-kysten. Også denne økta ble på ca 6 mil.
Kristiansand - Lillesand
Nå hadde jeg tatt to strekk, og trengte i grunnen bare Kristiansand til Lillesand for med en viss rett å si at jeg hadde surfet Sørlandskysten (selvom målet er også å ta helt opp til Portør på grensen til Telemark). Vinden stod oss bi noen få timer en mandag.
Igjen var det Simon som hadde mulighetene til å henge med på en dag med svært kort vindu av vind med nok styrke og riktig retning. Vi tok ut nøyaktig klokken 10 fra Tyskerbrygga på utsiden av Flekkerøya.
Et flott startsted når vinden er for vestlig eller østlig til å nå helt inn i fjorden. Etter noen hundre meter med taxing var vi ute av vindskyggen bak Flekkerøya. Det var en flott opplevelse å starte ved majestetiske Oksøy fyr - som etter en vinter med surfing føltes som vår “homespot”.
Sikkerhet
Prioriter sikkerhet.
Ha vest, gjerne med sterk farge og reflekser. Gjerne også hjelm.
Ta med vann/mat om det blir lengre tur.
En padlevest kan ha gode lommer (til en boks brus) samt egen lomme for drikkesekk.
Planlegg turen med eventuelle punkter man kan gå inn om noe går galt.
Ha med mobil eller annen metode for kommunikasjon. Vanntett hus for android får man kjøpt billig. Iphone Watch fungerer dessuten veldig bra - men har kort batteritid.
Gi beskjed om hvor du seiler. Du kan dele posisjonen din gjennom ‘Google Maps’ eller ‘Find my’ på iPhone.
Om dere er flere enn 3 på tur - så gå sammen to og to i buddy system og ikke forlat din buddy!
Bruk utstyr du er godt kjent med.
Ikke ta for lite brett, løyer vinden er det jævli kjipt å vite at man egentlig kunne seilt, men siden brettet var litt lite klarte man ikke å komme seg på beina.
Om det er mulig legger man nøkkel ved bilen, ikke ha den med deg. Da kan en makker også hente bilen ved uhell/avbrutt tur.
Vi var raskt forbi utseilingen i Kristiansandsfjorden og fikk så nærkontakt med det like flott Grønningen fyr - som ligger på nordøstsiden av innseilingen. Snart var vi utenfor beryktede Kvåsefjorden. Og her fikk vi oppleve noen utrolige dønninger.
Ettersom jeg hadde fått litt mer øvelse nå, var det ikke noe poeng for meg å søke flattvann, og vi holdt oss langt ute hele turen.
Nå begynte jeg virkelig å få inn organiske bevegelser. Jeg slapp vingen der jeg opplevde at bølgene ble for store, og grep den stort sett lett og fint igjen når bølgekraften forsvant. Og jeg kunne oftere lete etter en ny bølge og pumpe de siste metrene til den - istedenfor å stadig bruke vindkraft.
Fortsatt måtte jeg konstatere at makkeren var noen syvmilspump foran. Simon stod i likhet med Halvard lange strekk uten å bruke vingen.
Men turfoiling er ingen konkurranse. Det er et mål å nå frem - men utover det er målet å kose seg på sitt eget nivå. Og så lenge det ikke sinker turkameraten nevneverdig, så er alt greit.
Dessuten er det jo en fantastisk inspirasjon å få være med folk som er bedre enn en - og vite at med en viss sannsynlighet vil en selv om et par uker eller måneder kunne surfe like lange strekk.
Kyststripe mellom Kristiansand og Lillesand er jeg relativt kjent med fra et langt liv på ferie i Lillesand. Og det var utrolig å passere utenfor sjømerker som Gås fyr og gjeslingene. Da vi var små, hadde skuet ut på dem fra sjekta som tøffet trygt inne i Blindleia. Vi så med ærefrykt hvordan sjøen kunne slå opp over de små øyene som mirakuløst dukket opp i havet langt ute i horisonten.
Nå passerte vi altså utenfor dem - og følte oss likefullt trygge i de store dønningene. Med de gode brettene og varme våtdraktet, skal det veldig mye til at det blir noen krise. Vi hadde dessuten med oss kommunikasjonsutstyr og annen sikkerhet(se egen boks).
Vi hadde god vind, og bestemte oss for å ta til Homborsund, istedet for å måtte svømme de siste metrene i vindskyggen bak Skauerøya til Lillesand. Dette skulle vise seg å være et litt uheldig valg. Bare noen kilometer fra målet døde vinden helt.
Dette var meldt at ville skje og vi var forberedt på at vi måtte drive inn med bølgene de siste metrene. Men vi hadde ikke beregnet at strømforholdene førte oss utover, selvom bølgene altså trakk innover.
Vi ble derfor liggende omtrent på stedet vil. Redningen ble at vinden (som meldt) tok seg opp igjen, om enn nå fralands. Og vi fikk en heftig kryssing inn til Brevik camping i Homborsund.
Forøvrig stedet jeg startet min første DW overhodet - den gang med kite. Hva har kysten å by på? Fasit etter disse 3 ca 6 mil lange turene var at nærmest hele kysten har store nok dønninger til bølgesurf. Definitivt nok for wingfoil. Det neste blir kanskje også å teste med SUP-foil? Uansett ser vi nå frem til flere turer både de kortere i nærområdet, som krever minimalt med logistikk - og de lengre som vi har fåt oppleve i sommer.
Dessuten har vi alt fått smake på en kort DW fra Bispen til Havika på Lista - der bølgene kan blir gigantiske. Samt Stavangerkysten. Her er det flere muligheter for gode turer. Og det er tross alt ikke mer enn drøye to timer med ferge til Danmark fra Kristiansand, der det også beviselig er mulig med SUP-foiling.
Det kan bli en bra sensommer og høst - før vi igjen også er i gang med pulk og kite på Hardangervidda eller Valdresflya i oktober eller november.
