Høgruta på 14.5 timer

Lars Erik Skjervheim, Martin Andersen og Malene Blikken Haukøys var de første som gjennomførte hele Høgruta i en smell våren 2015. Den rekorden sto i nesten tre år, før Nordskar slo den, og Kvambekk så slo Nordskars. 

– Jeg startet fra Bessheim klokka 0315. Jeg lå jevnt med tida til Gjermund (Nordskar) fram til Glitterheim, men derifra seg jeg jevnt ifra, sier Kvambekk, som gikk den turen både han og Nordskar anser som den originale. 

Saken fortsetter under

ORIGINALEN: Sondre Kvambekk gikk det som anses å være den originale Høgruta. 

Kvambekk hadde varierende vær og føre underveis, men forteller at snøen holdt seg godt gjennom hele turen. Den største utfordringen var å få i seg nok næring underveis, slik at han kunne opprettholde energinivået og gjennomføre hele løypa uten å måtte stoppe. 

– Nå fikk jeg endelig revansj, sier Kvambekk, som har drømt om turen på 85 kilometer og 7600 høydemeter i flere år.

Soloforsøket var en ensom opplevelse på mesteparten av turen. Han møtte ingen før helt på slutten. 

– Jeg møtte ikke en sjel før Spiterstulen, men derifra til mål var det en folkefest, sier Kvambekk.

Saken fortsetter under

HEI OG HA DET: Sondre Kvambekk traff mye kjentfolk fra Spiterstulen til mål. Foto: Geir Arne Myren

Naturopplevelsen viktigst
– Dett er også et slag tilbake til de som mener at rekordforsøk i naturen ikke handler om naturopplevelser. Naturen i Jotunheimen er i seg selv et høydepunkt, og helt avgjørende for motivasjon og framdrift, sier Kvambekk.

For ham var turen i seg det viktigste.

– Målet var i utgangspunktet å gjennomføre et prosjekt som jeg var førstemann til å gjøre et forsøk på. At det ble gjennomført på rekordtid er bare en hyggelig bonus, sier Kvambekk.

Les også: Slik opplevde de rekordforsøket på Høgruta 

Saken fortsetter under

NATUROPPLEVELSE: Sondre Kvambekk hadde ikke større hastverk enn at han tok seg tid til å nyte fjellutsikten på rekordforsøket. Foto: Sondre Kvambekk

Ikke fort, men jevnt
Kvambekk mener selv at han ikke gikk spesielt fort, men greide å holde jevn fart, hadde få stopp, og kjente ruta fra før. 

– Jeg har guidet akkurat denne ruta tre ganger i vinter, så jeg kjenner både snøforholdene og ruta, sier Kvambekk. 

– Den største utfordringen underveis var helt klart å få i seg nok næring underveis. På slike lange turer er det lett å bli for ivrig og glemme å spise. I tillegg mister man ofte appetitten når man blir sliten. 

Derfor holdt han et strengt skjema på næringsinntak. Han tok drikke hvert tiende minutt og mat hver time. Slik greide han å holde det gående uten å gå næringstom. 

Villspor og gamle kjente
I tillegg til vær og vind, mat og drikke, møtte Kvambekk flere utfordringer underveis. Noen steder måtte han brøyte spor. Andre steder var det gått opp spor, uten at disse var ideelle. 

 – Du får sjelden perfekte spor på en slik tur. Det ble en del brøyting, særlig på Glittertind og Galdhøpiggen. Der det fantes spor, var det ikke alltid de gikk slik jeg foretrekker, sier han. 

Videre kan det faktisk være en utfordring å være lommekjent i miljøet. 

– Jeg traff også flere gamle bekjente som var ute på tur denne langhelgen, så det var en utfordring å si hei og ha det i samme setning, sier Kvambekk.