Vi må snakke om hvem du (ikke) skal stå på ski med i vinter

Jeg husker ikke navnet på de to italienerne, men han ene hadde bart og begge var fra byen Torino og de elsket fotballklubben Juventus. Det er ikke godt å si hva som eventuelt gikk tapt i oversettelsen. 

Men ingen var i offside denne dagen og vi slapp oss over kanten og lot tyngdekraften gjøre jobben i myke svinger. 

Snøen var dyp og myk og avstanden mellom trærne var perfekt, men terrenget var også bedragersk. Det ble brattere og brattere og jeg fikk den umiskjennelige følelsen av at her kommer det et dropp før eller senere.

Og det gjorde det. 

I turfølget var også en ung trønder. Tor Prestmo var hans navn. Han var klinisk fri for dødsangst og drasset rundt på et par K2 Hellbender som var like brede som E6 - veien som skar gjennom dalen hans: Oppdal. 

Prestmo lot seg ikke by to ganger og i altfor stor fart og enda større skibukser tok han en trøndersk versjon av en Seth Morrison Lyngsalpene-backflip. 

Lett euforisk over Tors stunt ble jeg enda mer perpleks av italienerne. 

De hadde stilt seg opp og utførte stilren nazi-hilsen med rak arm. 

Jeg tenkte: Hva faen skjer nå, egentlig. Hvorfor står jeg med to nazister i en italiensk lerkeskog? 

Den harde kontrasten

Mange år senere har jeg tenkt på det øyeblikket, det brutale skiftet mellom enkel lykke og glede over snø og deretter synet av voksne menn som i fullt alvor videreførte fascistiske og nazistiske tradisjoner.

Kanskje aller mest fordi det var den siste gangen jeg kjørte på ski med Tor Prestmo. Den unge trønderen skulle for all evighet forbli akkurat det: ung. 

En høstdag i oktober 2007 druknet Tor i en raftingulykke i New Zealand. 

Jeg har tenkt på det øyeblikket noen ganger, på det som skjedde i den skogen. Hvem var disse to kjentmennene som var så ivrige på å vise oss vei? Funker arisk utseende fortsatt hos fjellvante fascister? 

Det er nettopp derfor vi må snakke om hvem du (ikke) skal stå på ski med i vinter. 

Nå er det ikke mange nazister som står på ski – meg bekjent.

Men hvem vi velger å stå på ski med handler om noe annet, noe dypt mellommenneskelig og skjørt. Like skjørt som snøkrystaller. 

Jeg er sikker på at du mens du leser denne teksten kan du lage en liste i hodet over dine fem favoritter – ikke av fjell, men av folk som gjør skikjøringen din meningsfull. 

Det kan være en gammel skikompis, det kan være en ny, fersk venn som på ett eller annet kommuniserer noe helt ekte når dere er i fjellet. 

Spesielt interessant er det med skivenner som du omtrent kun møter på fjellet. Du vet, den gjengen som stadig lar deg forbause når du møter dem i vanlige klær. 

En annen kategori er fjerne, gamle venner, hvor vennskapet kanskje støvet ned, men skikjøringen dere har sammen er som en portal til en svunnen tid. 

Jeg har allerede laget min liste for vinteren. Venner, døtre, kompiser og kjæreste - folk som gjør noe med meg, som løfter tiden i fjellet slik at det handler om noe mer enn snø. 

Tilbake i lerkeskogen begynte solen å forsvinne bak fjellene. 

Jeg husker ikke hvor italienerne ble av. Jeg vet bare at slike folk deler ikke jeg skispor med.

Men Tor Prestmo, Jannicke Svedberg og fotograf Thomas Kleiven kjørte videre og vi rakk noen episke turer i skogen. Ingen nazihilsen, ingen ubehagelig gufs. Bare latter og pudder og Jannicke som siterte Selskapsresan og Stig Helmer, når hun så at journalisten begynte å bli sliten. 

«Number nine, bend your knees!» skrek hun gjennom snøføyka. 

Det er sånn jeg vil huske vinterens skiturer – gjennom øyeblikk og minner med bra folk.

Og så skal jeg stoppe opp, og da en sving for snømannen Tor, som falt. 

Har du laget din liste?

Denne saken er skrevet av

Alexander Urrang Hauge

Alexander Urrang Hauge har bidratt i skimagasinet Fri Flyt nesten siden starten i 1998, først som leserbrevskribent, senere som reporter, anmelder og fast spaltist.