/ Topptur

Lite snø på Vatnahalsen, men gode muligheter

Er du blant de som synes det er vel lite snø i fjellet i Sør-Norge og at forholdene har vært i overkant karakterbyggende? Jeg fikk sjekket ut hva rekordmilde februar hadde gjort med skimulighetene på Vatnahalsen, og ble overrasket. Positivt.

Sist oppdatert 7. mars 2019 kl 11.36
Muligheter. Mange fjellområder har mindre snø enn normalt. Petter Andresen og Wiggo viser at det finnes muligheter. Foto: Audun Holmøy Røhrt
Muligheter. Mange fjellområder har mindre snø enn normalt. Petter Andresen og Wiggo viser at det finnes muligheter. Foto: Audun Holmøy Røhrt

Fri Flyt har skrevet om togbaserte skiopplevelser på Vatnahalsen og firedagers tog-loffetur i Hordaland tidligere. Nå fikk vi klemt inn en dags topptur, for å sjekke hva en av tidenes dårligste vintre gir av muligheter. 

Vatnahalsen

Vatnahalsen er et helt spesielt sted, som de siste årene har fått en renessanse som utgangspunkt for toppturer på ski. Hit kommer du kun med Flåmsbanen, som er knyttet til Bergensbanen på Myrdal stasjon – mellom Finse og Voss. Flåmsbanen, som snor seg bratt opp fra opp fra Sognefjorden, duger som skiheis tilbake til Vatnahalsen på noen av turene. 

- Jeg har tidvis vært ganske oppgitt over forholdene, men det er tross alltid håp.

Primusmotor for Vatnahalsen Hotel, Petter Andresen peker entusiastisk oppover i lia bak hotellet. Det er ikke et spesielt imponerende det han peker på. Spisse stein titter opp de fleste steder. Flekker av snø og busker som burde vært begravet i snø titter gjenstridig opp. Skikjøringen jeg kan se, er alt annet enn fristende.

- Dette terrenget her innbyr til leken kjøring, hører jeg foran meg.

Jeg følger den entusiastiske ryggen i retning oppover mot Geitanosi. I det første bratte partiet skåner jeg skia mine, og går i steinrøysa. De 15 centimeterne nysnø som har kommet skjuler en forrædersk hær med stein. Jeg sender lange blikk oppover mot et terreng som vil kjøres på ski, men som nå gaper mørkt og tomt tilbake.

Les også: Fri Flyt skitest

Lenger oppover i lia aner jeg håp. Partiene med snø blir større. Når vi sikksakker oss forbi de karakteristiske skredgjerdene du har sett på bilder, ser jeg at det går an få inn endel svinger. Riktignok er det mange partier med lite snø, men mellom disse ligger snøpartiene og det har lagt seg et fint lag med snø.

Skredgjerdene. Normalt ligger snøen dyp her. Foto: Audun Holmøy Røhrt
Skredgjerdene. Normalt ligger snøen dyp her. Foto: Audun Holmøy Røhrt

Vinden biter godt i fra seg et øyeblikk, og vi vurderer mulighetene. Planen er gå opp på Broksnosi. Den vil gi oss mer enn 600 høydemeter med kjøring. Vi vingler. Skal vi nøye oss med en kortere nedkjøring ned Banemesterdalen, og heller gå flere ganger. Vinden gir signalet. Den bøyer av og gir oss motivasjonen til å ta det brattere oppsteget opp mot Broksnosi.

Bolledalen. God snø og fine fallinjer. Foto: Audun Homøy Røhrt
Bolledalen. God snø og fine fallinjer. Foto: Audun Homøy Røhrt

Et nytt skiområde åpner seg opp. Og ikke minst. Området har mer snø. Det er flatt lys, men de er åpenbart at dette kan bli bra. Vi setter fart helt til topps. En bred flanke slipper seg ned på et flatere parti.  Det er muligheter for både slakere og brattere varianter.

Det konvekse terrenget og de flate lyset gjør at det kiler, men svingene som kan settes i den myke snøen er gode og til dels dype. Det er rart det der. For oss skikjørere skal det ikke så mange gode svinger til, før mye elendige forhold er glemt.

Formasjoner. Mindre snø gir også tydeligere terreng med artige formasjoner. Foto Audun Holmøy Røhrt.
Formasjoner. Mindre snø gir også tydeligere terreng med artige formasjoner. Foto Audun Holmøy Røhrt.

Petter viser vei nedover området som kartet kalles Bolledalen. Det er lite snø, men mellom steinnabbene er det formasjoner som har fanget snøen, og vi får fine og artige fallinjer nedover. Jeg ser for meg hvordan det kan se ut når det alt er hvitt. Åpenbart bedre, for meg er dette bra og artig skikjøring likevel.

Konklusjon. Det er gode muligheter for å finne artig skikjøring til tross for lite underlag. Det er bare å komme seg ut på tur. 

Petter Andresen turkamerat, Wiggo, ble en av skinorges meste kjente hunder etter en i overkant dramatisk tur ned Austabotntindrenna. Se historien bak. 

Rutsjewiggo. Wiggo ble norgeskjent etter å ha rutsja utfor Austabotnatindrenna, men er fortsatt like glad i være med Petter på tur.  Foto: Audun Holmøy Røhrt
Rutsjewiggo. Wiggo ble norgeskjent etter å ha rutsja utfor Austabotnatindrenna, men er fortsatt like glad i være med Petter på tur. Foto: Audun Holmøy Røhrt

 Les også: Test av topptursekker

 Skipatruljen 

 

Publisert 7. mars 2019 kl 11.36
Sist oppdatert 7. mars 2019 kl 11.36
annonse
Relaterte artikler
annonse

Fri Flyt utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalister: Tore Meirik | Christian Nerdrum | Henning Reinton (magasinansvarlig)

Kommersiell leder: Alexander Hagen