Topptur på Vestlandet du når med tog

Vi har akkurat kommet med tog fra Göteborg. Nå holder vi på å installere oss på nattoget fra Oslo til Bergen, og begynt på en skireise uten bil – med hjelp av tog, buss, ferge og feller skal ta oss til ulike toppturområder øst for Voss.

Fordi vi ikke kommer til å ha en fast base et enkelt sted, har vi pakket lett: Et par sokker, en undertrøye, et par truser, et par lette tursko og en mobillader, i tillegg til det vanlige toppturutstyret.

Vi bytter tog på Voss tidlig neste morgen, og 07.25 kjører lokaltoget inn på stasjonen i Skiple, en av fire holdeplasser i den 20 kilometer lange Raundalen, der du så og si kan ta på deg skiene på perrongen. Parallellt med jernbanelinja går Raundalsryggen. Å følge den til tider smale ryggen over en håndfull topper er en klassisk gå- eller skitur, men med toppturutstyr på ryggen er målet å kjøre mest mulig nedover, og på nordsiden har du opp mot 1000 meters fallhøyde. Du kan også nå Raundalsryggen fra sør. Totalt byr fjellet på rundt 20 forskjellige nedfarter i forskjellige retninger.

– Blir det Horndalsnuten idag? spør konduktøren og hjelper oss å løfte skiene av toget.

– Det kan nok bli vanskelig, fortsetter han, og nikker opp mot skyene som dekker toppen vi har sett oss ut.

Vi går over veien, får på oss skiene og sklir nedover mot Raundalselvi. Etter å ha passert elva, som er middelhavsblå, begynner vi å klatre langs en slingrende skogsvei. De tette granene blir snart byttet ut med gammel og grov bjørkeskog.

Når vi passerer Horndalssætra er skyene lave og store snøflak faller gjennom lufta. Vi forlater skogen og fortsetter sørover, opp mot Horndalsnutens vestre rygg, som vi skal følge mot toppen. Men dit kommer vi aldri. Vi går og går, men det blir vanskeligere å se. Det eneste vi hører er lyden av snø som lander på jakkene våre, og toget mot Oslo som dundrer fram mellom skyene 900 høydemeter under oss.

– Det føles som om det bare kan snø på en måte på Vestlandet, i størrelse XL. Det kommer aldri tre centimeter snø, det kommer alltid tretti, sier Fredrik.

Vi tar av fellene og sjekker kompasset en gang til før vi sklir nedover, med forsiktige svinger, mot Horndalssætra. I skogen er det lettere å se, farten øker, svingene blir større. Det finnes ingen afterski, vi har ikke bil, og det er flere timer til toget skal gå, så vi rekker et par turer til bland bjørkene over Horndalssætern før vi sklir tilbake ned mot Skiple.

BEST KJENT: Best kjent av togstoppene er kanskje Vatnahalsen. Her leker Per Jonsson seg høyt over Bergensbanen. Foto: Fredrik Schenholm

Etterpå sitter vi helt alene i det lille stasjonshuset og spiser en sen lunsj mens vi venter på toget. De våte hanskene henger til tørk ved radiatoren, utenfor fortsetter det å snø.

– Tenk at vi er helt alene på en stasjon med ski-inn, midt mellom to av Norges største byer. Hvis Raundalen hadde ligget i Alpene ville det vært fullt av folk her. Attpåtil har vi generert mindre enn en kilo karbondioksid for å ta oss hit. Det må jo være framtidens skikjøring, sier Fredrik.

På Voss bytter vi til buss mot Gudvangen, som ligger lengst inn i den UNESCO-beskyttede Nærøyfjorden. Der venter Per Jonsson, som skal være sammen med oss noen dager. Han er opprinnelig fra gruvebyen Kiruna, men prøvde å bo og arbeide i Stockholm etter at han avsluttet karrieren som skiproff. For noen år siden flyttet han til Oslo for å komme nærmere fjellene.  

Vi tar elhybridferga Vision of the Fjords til Flåm, i den andre enden av fjorden. Det er også mulig å ta buss gjennom den 11 kilometer lange Gudvangatunneln, men Per, som tidligere jobbet som gruvearbeider, synes at han har brukt tilstrekkelig med tid på innsiden av skandinaviske fjell.

En av grunnene til at en million turister besøker området hvert år er at Nærøyfjorden, som kan minne om en smal slange, slingrer seg 20 kilometer ut mot Aurlandsfjorden, som munner ut i Sognefjorden.

Noen steder er Nærøyfjorden er bare 250 meter bred, og mellom 1500 meter høye stup, vannfall og skrikende måker ligger små sjarmerende gårder, du bare kan ta deg til med båt. 

På formiddagen dag to står vi på toppen av Ramnanosi, høyt over Flåmsdalen. Et lavtrykk skal gi økt vind og nedbør i løpet av noen timer, himmelen er mørk og de høyeste toppene er allerede dekket av sementgrå skyer. I vest henger toppen på Ramnarosi ut over Flåmsdalen, mens sørsiden byr på moderat vei både opp og ned. På kartet ser den øvre delen av nordsiden ut til å by på fin kjøring med fjordutsikt, planen er å kjøre en bit ned på nordsiden og forhåpentligvis finne litt kaldsnø fra gårsdagen. Når det blir bratt er tanken å snu, gå opp til toppen igen, og så ta sørsiden tilbake ned mot dalen.

Fra toppen kjører vi et par hundre høydemeter ned mot fjorden. Det er skare, men vi finner noen fine steiner å hoppe på. Så kommer stormen, og med hettene over hodene og blikkene mot bakken stavrer vi oss oppover mot Ramnanosi på nytt. Vi finner le i en bekkravin på sørsiden og leker oss i store svinger nedover mot dalen.

FOLKETOMT: Til tross for at togstasjonen i Skiple har ski-in fra toppturer med 900 høydemeter, møter Fredrik Schenholm og Rikard Andreasson ingen andre skidåkare på reisens første dag. Foto: Fredrik Schenholm.

Om kvelden sitter vi på mikrobryggeriet Ægir i Flåm, hvor man har klart å kombinere et turistflørtende vikingtema med bra mat, og en IPA som er blitt kåret til Norges beste.

– Jeg vet ikke hva det er som holder på å skje med klimaet, men de siste vintrene har vært rare. En uke kommer det en meter snø, men uka etter regner det, og alt blir dritt. Temperatursvingningen er mye større nå enn før, sier Per og vifter med hendene.

I følge en forskningsrapport som ble publisert i det vitenskapelige tidsskriftet The Cryosphere vil Alpene ha tapt 70 prosent av den årlige snøen i år 2100, hvis utslippene av karbondioksid fortsetter som i dag. Hvis vi derimot klarer å oppnå klimamålene til FN, vil 30 prosent uansett forsvinne i løpet av samme tidsperiode.

Også skandinaviske skianlegg vil slite. I følge beregninger som er gjort av Vestlandsforskning og Universitetet i Innsbruck vil skiområder på Vestlandet med lav beliggenhet tape 20-40 prosent av snødagene allerede innen 2030. Skianleggene som vil klare seg best er de som ligger høyt eller de som kan produsere kunstsnø, noe som krever store mengder vann og energi. Vi skikjørere må reise lenger for å finne snø, særlig hvis vi foretrekker offpist og natursnø. Og hvis vi ikke tenker nytt vil disse reisene gi utslipp som vil påskynde mangelen på snø.

TIL LANDS OG TIL VANNS: Rikard Andreasson venter på ferga i Gudvangen, lengst inn i Nærøyfjorden. Foto: Fredrik Schenholm.

Dag tre starter med at vi tar toget opp gjennom Flåmsdalen. Siden Flåmsbana ble åpnet i 1940 har de fraktet gods og mennesker mellom Aurlandsfjorden og Myrdal, der den, på 867 høydemeter, kobler seg på Bergensbanen. Til tross for at den 20 kilometer lange jernbanen er omgitt av høye fjell er det få plasser du som skikjører kan ta deg hele veien ned til sporene. Dalen er helt enkelt for bratt. Å kjøre tog mellom fjord og fjell er populært blant turister fra hele verden. I dag er vi de eneste skandinavene om bord.

Petter Andersen står i resepsjonen på hotellet i Vatnahalsen. Han peker på et kart og forklarer veien til toppen av fjellet Broknosi for noen gjester. På visittkortet hans står det "markedsansvarlig", men håret, det skjeggete ansiktet og de store rosa skibuksene, som en gang var røde, sier: Skiboms.

– Da jeg kom hit for første gang i 2015 traff  jeg aldri noen med randoutstyr, men det er annerledes nå, og vi jobber hardt for at det skal bli enda flere, sier han.

En halvtime senere forsvinner de rosa buksene over en knaus ved jernbanetunnellen. På den bratte baksiden av Broknosi, i Bolledalen, kan det i følge Petter være bra snø.

Bolledalen viser seg å være riktig valg. Vi begynner med å kjøre ned lesiden der snøen er myk, og etter et flatt parti bærer det utfor igjen, langs en storslalomvennelig fjellside, som til slutt tar oss ned til en renne. Den er mer estetisk enn vanskelig og den myke vårsnøen gjør det mulig å kjøre både med fart og stil. En halvtime etter at vi forlot toppen står vi svette nedenfor fjellet og puster ut. 

HVEM JAKTER HVEM: Per Jonsson og Rikard Andreasson jakter fjordutsikt over Flåmsdalen. Samtidig jages de av mørke skyer. Foto: Fredrik Schenholm.

Den siste morgenen forlater vi hotellet rett etter sju siden Per skal ta et tidlig tog. Snøen er hard når vi tar oss frem langs Rallarvegen bort mot Myrdal. Når den smale veien tar av mot sør etter en kilometer fortsetter vi opp blant de glisne bjørkene på den bratte øststiden til Urshovd. Den ser vanskelig ut, men Petter viser veien langs en rampe som går opp mellom noen klipper.

På tusen høydemeter  blir terrenget flatere og vi følger fjellets nordøstlige rygg opp mot toppen. I skyggen på baksiden av ryggen finner vi løssnø.

– Kult! Hvis sola bare rekker å gjøre skaren myk på østsiden kommer vi til å få kaldsnø og sorbet samtidig, sier Fredrik.

En halvtime senere står vi på den 1445 meter høye toppen og ser ut over et imponerende fjellandskap. Sola steker, det er vindstille og vi kan se alle toppturene vi har tatt i løpet av reisen, fra Horndalsnuten i Raundalen, via Ramnanosi ovenfor Flåm, til Broknosi i øst.

– Gutter, toget mitt går om 45 minutter, så nå begynner vi å få dårlig tid, sier Per, og gir oss en svett klem, før han tar noen store svinger høyt over Flåmsdalen og forsvinner inn i sola på østsiden av Urshovd. En liten sky av snørøyk henger over sporene hans, men det er ikke mulig å høre lyden av snøkanter – skaren er blitt myk. 

Etter sju timer glir kveldstoget inn på Oslo S. En stor gruppe ungdommer med ski velter ut på perrongen. De fleste har fjellski, men to har randoutstyr. Kanskje fremtidens skiskjørere allerede har oppdaget fremtidens skikjøring?