For femte gang skulle jeg sette snuta mot Svalbard for å avslutte skisesongen. To av gangene har vi tilbragt i telt og to ombord på det pensjonerte hurtigruteskipet M/S Nordstjernen. Årets tur skulle også tilbringes ombord på Nordstjernen, men med en litt annerledes start på oppholdet enn tidligere.
Vi seilte ut fra Tromsø Søndag 6. mai i retning Lyngen. Planen var en skidag i området nord for Lyngen før skuta entret åpen sjø og satte kursen mot sagnomsuste Bjørnøya. Da vi gikk i land på Arnøya mandag morgen hadde vi strålende vær i ryggen og ting lovet godt for en fin dag i fjellet før vi skulle ut på 22 timer i åpent hav. Dessverre snudde været og den skituren er det ikke så mye mer å skrive hjem om.
Ombord på båten var vi 55 spente sjeler som skulle ut i åpent hav på en lang seilas. For de fleste var dette nytt territorium og mange fylte på med sjøsykeplaster og sjøsyketabletter for å være godt forberedt til kryssing av Lopphavet og videre inn i Barentshavet.
Bjørnøya er for de fleste bare en utilgjengelig øy langt mot nord, men vi hadde fått tillatelse til å gå i land og ikke minst se på mulighetene for å få oss en skitur der oppe. Vår ekspedisjonsleder og hennes assistent har begge tjenestegjort seks måneder på øya, og er to av svært få som har vært på ski der oppe.
Seilasen gikk mer eller mindre knirkefritt, men noen kjente litt på sjøsyken som fikk det til å romstere ekstra godt i mageregionen, og noen måtte en tur på akterdekket for å mate havets innbyggere et par ganger i løpet av turen. Etter 18 timer i åpent hav med fantastisk vær kunne vi i det fjerne skimte sydspissen av Bjørnøya innhyllet i tåke.
Å komme seg i land på Bjørnøya er ingen selvfølge, da både bølger og dårlig vær kan gjøre operasjonen vanskelig, og selv om vi hadde fint vær kunne gammel sjø fra tidligere uvær sette en stopper for oss. Tidlig måtte vi innse at ski kunne bli vrient da snøen lå langt inne på øya, og fjellet Urd – som var målet vårt – hadde første snøtunge to og en halv kilometer i luftlinje fra fjæra.
Men med en dyktig kaptein og mannskap som kan kjøre tenderbåter i sjø kunne vi sette i land til tross for litt gammel sjø om lagde gode dønninger. Hilde Fålund Strøm som var ekspedisjonsleder hadde funnet en strand som lå i le for været så vi kom oss i land i Longvika/ Russehamna. Der ligger en av sju hytter som personalet på Bjørnøya har tilgjengelig når de vil ta seg noen dager vekk fra forskningsstasjonen. Her fikk vi gått en tur, sett på deler av øya, en gammel hvalfangergrav hvor hodeskallen til en gammel hvalfanger ligger oppe i dagen og virkelig kjenner på følelsen av å være i ingenmannsland. Vi rakk også å rydde de to strendene for søppel, for det finner man også der oppe i ødemarken. Etter en tur på land bar de tilbake til båten for å sette kursen mot Svalbard og Hornsund.
LES OGSÅ: Kilian Jornet- verdens sprekeste mann
Etter nye 16 timer i havet seilte vi inn til Hornsund den fantastiske fjorden lengst sør på Spitsbergen. Hornsunds plassering gjør den utilgjengelig, og man ser ikke mange andre i denne fjorden til tross for at toppturturismen på Svalbard har økt og en og annen båt finner veien så langt sør. På fjorårets tur utforsket vi deler av området her, men det er så mange topper og områder å ta av så i år var det duket for å prøve noe nytt. Med strålende vær og lange dager ble første dagen tilbragt i områdene rundt Wibebreen nordøst i Burgerbukta. De ivrige fikk med seg tre topper denne dagen med storslått utsikt og nedkjøringer som varierte fra slak cruising til litt brattere nedkjøringer. Condenvintoppen, et fjell uten navn og Triasnuten ble besøkt. De ivrigeste tilbakela omtrent 17 kilometer og drøye 1100 høydemeter denne dagen, som ble avsluttet med afterski på akterdekket.
Neste morgen var dessverre ikke været helt på vår side, men guidene fant en fin liten rygg man kunne gjøre laps på så man holdt seg under det verste været og fikk allikevel fin skikjøring.
Årets tur var preget av en del vær så vi satte bauen nordover og seilte mot Trygghamna som vi har vært i flere ganger før for å begi oss opp mot Protektorfjellet og Daudemannen. Da vi ankret opp neste morgen ble det fort observert isbjørnspor langs fjæra til glede for alle som håpet å kunne krysse av isbjørn på lista over dyr de har sett. Observante øyne lokaliserte en isbjørn sovende på brefronten av Harrietbreen langt unna oss, men det viste seg at det var to spor i området og siden vi ikke klarte å lokalisere bjørn nummer to anså vi det for risikabelt å gå i land med en så stor gruppe at vi valgte å forflytte oss til nabo vika Ymerbuka. Dette var for meg et nytt og ukjent område så jeg gleder meg ikke mindre til å komme meg på ski denne dagen.
LES OGSÅ: Test: Osprey Kamber 22
Det ble nok en dag med en rundtur hvor vi siktet oss inn på Rammfjelldalen innerst i bukta og bega oss opp mot Sten De Geer fjellet. Her fikk vi en fantastisk nedkjøring tilbake i Rammfjelldalen før vi på ny gikk opp på ryggen og traverserte rundt den navnløse toppen på Nord-Vest siden og prøvde å nå en ny topp, men vinden var sterk og vi ga oss ett stykke opp i siden og fikk nok en fin nedkjøring før vi cruisa ned på breen i et magisk lys og satte kursen tilbake mot båten.
Selv om mobildekningen var tilbake og vi nærmet oss Longyearbyen var seilasen ikke over helt enda. Vi satte kursen mot Billefjorden hvor den nedlagte russiske gruvebyen Pyramiden ligger, men måtte endre kurs da både været var i mot oss og mye is i fjorden gjorde det umulig for oss å komme til områdene vi ville på ski. Litt lengre vest ligger Tempelfjorden som mange besøker med snøskuter vinterstid, men som nå var isfri et stykke innover ble ny destinasjon. Der fikk vi nok en gang se isbjørn på langt hold til glede for gjestene (i hvert fall de som klarte å finne den med kikkerten, for undertegnede har enda ikke sett isbjørn i levende live!).
Været gjorde ikke vår siste skidag til noen drøm eller lett affære, men vi ankret opp uten for Vinodden. Det ble ikke konsumert vin der, men vi ble satt i land og bega oss innover Flowerdalen med ryggen på vestsiden av dalen som mål. Den består av fem topper hvor høyeste er på 926 meter hvor gruppene kunne spre seg utover etter ambisjoner om lengde på dagens tur. Etter å ha tatt oss opp første høydedragene mot Marmierfjellet traff vinden oss midt i trynet, og de fleste innså at det kanskje ikke ble så mange topper den dagen. På radioen fikk vi beskjed om at tenderoprasjon var uaktuelt med det første da været hadde tatt seg opp også ute på havet. Med reinsdyr på alle kanter og en vind som pisket rundt oss gikk det taktfast mot toppen av Marmierfjellet. Der oppe ble vi møtt av en vind på over 20 m/s som prøvde å rive oss overende. Med godt grep rundt skiene ble gjestene geleidet over toppen og i le på andre siden. Har var det bare å få av fellene og evakuere ned i dalen igjen! Dette var nok et vær de færreste gjestene hadde vært på ski i tidligere, men etter trygg veiledning av guidene kom alle seg trygt rundt toppen og tilbake ned mot dalen. Skikjøringen fra platået og ned i dalen var av beste sort vårsløsj. Tilbake på stranda ved Vinodden hadde havet roet seg noe, men det var fortsatt grov sjø så både skipper og tenderbåt-operatører fikk vist hvor dyktige de er i faget og fikk alle gjesten trygt ombord i Nordstjernen igjen. Med store smil om munnen etter ni dagers eventyr seilte vi inn til Longyearbyen i det sola tittet fram! Turen ble avsluttet med en liten pubrunde for de som ikke skulle ha nattflyet tilbake til fastlandet.
Mandag morgen sto solen høyt på himmelen igjen og undertegnede tok med seg noen av deltagerne på liten topptur til Trollsteinen og Is grotta på Larsbreen før nye gjester ankom Nordstjernen mandag ettermiddag for 17. mai-feiring og toppturer på Svalbard.
LES OGSÅ: Nyheter og tips om randonee
