Langs skumle egger med ski

Venstre fot står på et eller annet som tåler en god del av kroppsvekten min. Høyre fot står ikke på noe som helst, og driver med moves som ville gjort Elvis Presley grønn av misunnelse. Ja, derav navnet rockefot.

Foran meg har jeg en slags bauta av snø. Med isøksa prøver jeg å finne ut om dette er en pinakkel av stein eller en slags snøformasjon. Den er omtrent to meter høy, tjukk som ei svær furu, stikker opp fra østeggen på Kirketaket, og jeg har aldri sett noe lignende.

For å roe ned rockefoten og pulsen håper jeg det er en pinakkel jeg kan legge ei slynge rundt, men ingenting tyder på at den består av annet enn snø. På begge sider er det flere hundre meter ned til den sikre død, og mellomforankringer fins ikke. Jeg lister meg rundt og tviholder i isøksa som er dunka inn i løssnø. Hjertet har jeg i halsen, og jeg aner ikke hva jeg står på.

To måneder senere sitter jeg på dass hjemme, og leser i Fri Flyts søstermagasin Klatring. Noen uker før hadde jeg gått en fantastisk fin tur langs eggen mellom Åbittind og Trolltind på Nordmøre, men jeg leser om noe annet. Magasinet beskriver nemlig vinterbestigningen av Kirketaket langs østeggen. Et mareritt hvis det er myk nysnø, men veldig fint og ikke like krevende med lite og hard snø, står det å lese. Det skriver jeg gjerne under på.

– Det er umulig å vite hva du har under stegjernene. Det kan være hva som helst, sier han som kom etter oss på eggen, og som jeg ikke husker hva heter.

Jeg hadde brøyta vei langs fjellryggen, som var dekt av 20 centimeter tørr nysnø oppå et tykt lag hardere snø. I flere timer akte jeg meg framover mens jeg kosta vekk snø for å finne fast grunn under baken eller beina. Skiene som hang bakpå sekken truet med å vippe meg ut kanten. Uansett hvilken side jeg hadde tryna utfor ville resultatet vært det samme. Terrenget er eksponert og dramatisk, og det er vanskelig å finne gode sprekker å sikre i. De to bak oss hadde fullt klatrerack, to lange tau og to isøkser hver. Vi gikk med ett 30 meters tau, ei øks hver, og minimalt rack for å spare vekt.

Kirketaket er sannsynligvis Romsdalens mest besøkte skifjell, ikke uten grunn. Den vanlige veien opp er relativt skredtrygg, nedkjøringa er jevn, passe bratt, lang og fin, med utsikt til både fjord og Norges mest dramatiske fjellområde. Kirketaket kan trygt kalles en norsk toppturklassiker.

Men hva betyr det på finværsdagene? Jo, nedkjøringa er fullstendig oppkjørt, og for oss som liker urørt snø blir skiopplevelsen ganske redusert når henget er mer oppkjørt enn i Gummiskogen i Hemsedal skjærtorsdag. Da er det at den smale og bratte østeggen kan gi turen en helt annen dimensjon, og gjøre oppturen til høydepunktet – hvis du har ferdighetene som trengs eller en guide som har det.

Med start i skaret mellom Kirketaket og Kjøvskartind blir eggen opp mot Kirketaket jevnt smalere jo høyere du kommer. Det er 400 høydemeter opp til toppen fra skaret. På de siste to tredjedelene har du en styggbratt, snødekt fjellside full av klipper og stup på nordsiden til høyre, og sørsiden er rett og slett to meter stupbratt snøbakke ned til et flere hundre meter høyt vertikalt stup.

Mange steder er eggen så smal at mange – i hvert fall jeg – velger å sitte overskrevs med en fot på hver side i stedet for å gå oppreist. Da er konsekvensen å irritere seg grønn når skiene du har på ryggen tar nedi bak deg og prøver å vippe deg utfor stupet.

På Kirketakets østegg er tausikring, stegjern og isøks obligatorisk. Du skal ha gode forhold – altså lite og hard snø – og være svært rutinert for å gå denne turen uten sikring om vinteren. Men du verden for noen omgivelser! Å balansere langs en smal egg med hundrevis av meter ned på hver side, uten noen annen vei vekk enn langs den samme eggen er en helt rå følelse, som gir skituren en helt annen dimensjon.

Da vi nådde toppen av Kirketaket etter det som ble en ganske skummel tur i vanskelige forhold og spektakulære og vakre omgivelser, spilte det liten rolle at nedkjøringa var helt jævlig etter minst tusen toppturister som hadde satt spor her de siste dagene. Den store opplevelsen, og det som sitter igjen etterpå var turen opp.

Noen uker senere var Karin og jeg tilbake for å balansere og skremme oss langs en annen egg. Trolltinden i Sunndalsfjella er en annen voldsomt populær topptur, hvor de 400 første høydemetrene gjøres unna med bil.

Nabofjellet Åbittind er hakket mer krevende, og mellom disse ligger en spennende egg. Denne er langt fra like høy og bratt som østeggen på Kirketaket, og i stedet går ryggen opp og ned med både rappellering og klatring uansett hvilken vei man går. Vi startet på Trolltinden, og gikk eggen både fram og tilbake. Da slipper man å slepe på skiene, som vi la igjen på Trolltind.

Med lavere stup på hver side føles det ikke like skummelt, og mellom Åbittind og Trolltind kan man gå oppreist mesteparten av veien. I tillegg er klatringa enklere, og det er mye lettere å sikre.

Likevel er også denne eggen en teknisk krevende tur, hvor stegjern og isøks er obligatorisk. Det er også tau, for du må fire deg ned flere steder. Heldigvis er det flere partier med bart fjell på denne turen, som gjør det lettere å sikre – i hvert fall sammenlignet med Kirketaket. Turen er heller ikke like bratt. Med fine forhold, riktig utstyr, ferdigheter med sikring i fjell og ferdsel med isøks og stegjern kan ryggen mellom Åbittind og Trolltind være en fin debut på smale egger. Her er utsikt mot havet i nord og de råflotte fjellene i Øksendalen i sør. Mot øst ser vi noen av Europas høyeste kystfjell. Ja, det føles mektig å bevege seg i smalt og eksponert lende omringet av denne vanvittige naturen.

De siste fire meterne til toppen av Åbittinden ser bratte og uinntakelige ut/st.