Tre menn (typisk kjønnsfordeling anno den tiden da Galdhøpiggen ble besteget første gang) sitter på ei trapp ved parkeringsplassen til sommerskianlegget alle kaller Juvass men som egentlig heter noe helt annet.
Kveldssola steker og de tre drikker den moderne drikken parking lot beer.
De har nettopp kommet ned fra Piggen, de er svette og tørste, og jeg er en av dem.
LITE Å UTSETTE: Ja, på utsikten altså. Kvaliteten på skikjøringa og utstyrsvalgene var derimot oppe for diskusjon. Foto: Tore Meirik
Selv gikk jeg på toppturski med 100 millimeter under foten. Sjefen gikk på noe lettere; et par Völkl med 88 mm på midten.
Sistemann – Henning – gikk med verdens tøffeste hatt og siste skrik innen fjellski; Rottefella Xplore.
Jeg syns turen fra Juvass og opp på Galdhøpiggen er litt flat og kjedelig, men jeg møtte fort mine overmenn i debatten da vi analyserte turen mens vi delte en boks øl og snakka om utstyr, høydemeter, gradient, sløsj, skare, vekt og den slags.
COWBOY: Henning har Galdhøpiggen i sikte. Og tøff hatt på hodet. Foto: Tore Meirik
Først litt fakta: Vi brukte to timer og 35 minutter på turen fra sommerskisenteret, opp på Galdhøpiggen og tilbake til trappa og de to ølboksene vi delte. Ruta er 630 høydemeter og nesten en mil lang totalt. Starten over Styggebreen er temmelig flat, så bratner det litt til på slutten, og noen steder måtte vi av med skiene for å krysse steinur uten snø.
Henning koste seg på breen med sin tøffe hatt og sitt lette utstyr med stor bevegelighet. Han gikk riktignok litt slakere spor enn vi med randoski, men min gode kollega virka egentlig temmelig fornøyd med det eksotiske utstyret sitt.
TO TYPER: Erlend med lette randoski foran og Henning med Rottefella Xplore bak. Foto: Tore Meirik
Likevel analyserte han seg fram til at nedkjøringa ble av survival-typen – altså at den handla om å komme seg helskinna ned framfor å ha tøff stil eller velge fete spor.
Men det skal han ha, mannen med hatten; han gjorde noen stilige telemarkssvinger på fjellskiene sine i nordøstsiden under Galdhøpiggen.
TELIS: Henning får den vanskelige svingen til å se enkel ut. Foto: Tore Meirik
Erlend på sin side – han med de smale toppturskiene – han var fornøyd, slik han alltid er når han kommer seg på ski. Og som så ofte før brukte han sin analysetid på å prøve å overbevise meg om lettvektsutstyrets fortreffelighet.
EKSTRA LETT: Noen - f eks jeg – kan finne på å synes det er flaut å møte folk med sånt utstyr når jeg sjøl går på tungt randostæsj. Foto: Tore Meirik
Og det må jeg si, ja eller skrive, Erlend er ikke spesielt enkel å diskutere med, for han argumenterer godt for de smale, lette skiene, bindingene og skoene. Likevel lykkes han ikke.
Jeg mener fortsatt at ni centimeter under foten er minste akseptable skibredde og at det fins fetere toppturer enn Galdhøpiggen fra Juvass.
LEKEN: Sjefen tar luft under Piggen. Foto: Tore Meirik
Men la meg nå likevel ta noen forbehold; det er tøft å gå kveldstur på Norges høyeste, og sikkert mest kjente, fjell. Å stå høyest i landet klokka sju på kvelden og se den nydelige utsikten den siste dagen i mai og peke på fjellene man har vært på, skal på, og drømmer om å bestige, det er mer enn verdt prisen.
Og hva er prisen? Jo, det er å bli frakjørt av en kis med fjellski og cowboyhatt.
