Det er desember, siste eksamensinnspurt og fire studenter nyter en litt for lang pause i kantinen på Høgskolen i Sogndal. Det blir diskutert hvor nice det vil bli med juleferie og hva planene er. Etterhvert kommer det for en dag at de ikke er studenter igjen før den 7. januar etter nyttår. Da kommer det fra en vagver:
– åss skulle ikkje reist te alpein?
Klokken er 2200 andre juledag. En rød Volkswagen multivan 1999 står pakket og klar for takeoff. Leo har lurt sin mor til å låne bort bilen sin som tak over hodet til firerbanden.
Google forteller at det blir 25 svette timer til Østerrike.
Etter cirka tre minutter på tur lyder det en ekkel lyd i bilen som bare blir verre og verre. Det er ikke mulig. Over 2500 kilometer igjen og det er allerede problemer på den første. Etter en omfattende sjekk av Ådne, som har tidligere fagbrev i råning, blir mysteriet løst. Leo har glemt å stramme boltene på venstre framdekk. Anders hopper på i Oslo og etappen kjøres videre uten stopp, med unntak av matpauser på Michelinrestaurantene McDonalds, KFC og Burger King.
Rett over midnatt dagen etter står Multivanen parkert utenfor en tre hundre år gammel hytte dratt rett ut fra «Tre nøtter til askepott». Leo hadde ordnet tre netter på hytten til sin tyske onkel i Warth. Inne var det fyr i peisen og på bordet stod det klart en flaske med lokal øl til hver.
Onkel gir oss også en kjapp oppdatering på føret. Det hørtes ikke lovende ut; hardt og oppkjørt.
«Noen timer senere spilles det tyske kortspill, schnaps nummer 8 sklir ned, og språkbarrieren er blitt betydelig mindre.»
Som nummer fire, fem, seks og sju i heiskortkøen får vi dagen etter kjøpt skipass før resten av turistene er på plass. Ski Arlberg består av 88 heiser og binder samen de velkjente anleggene St. Anton i sør, Lech- Zürs og Warth-Schröcken i nord. Vi er i gang.
Førerapporten passet som knyttneve på øye. Etter noen timer med utforsking på oppkjørt snø befinner vi oss i en toseters stolheis i Zurs og spotter en urørt renne. Traversen bort er avblåst og full av sharks som spiser godt av sålen på brettet til John, ett helt nytt Burton fish. Fremme ved bunnen av rennen er det tydelig at det er blåst inn mye snø, og kursen blir satt oppover.
Rennen ble en fin avslutning på dagen og været hadde hadde vært upåklagelig. Men: Vi hadde ikke kjørt 2500 kilometer gjennom tre land for å gå opp en renne på 300 høydemeter. Var dette alt?
Tilbake på hytten ble det inngått en avtale med den tyske onkelen. Vi lager pizza, han kjøper inn 2 kasser øl. Vel forsynt begynner vi å forstå at drikkekulturen er noe annerledes her.
– Schnaps? lyder det fra kjøkkenet.
Hvis en tysker sier schnaps, sier du ja. Dette blir runde nummer fire, til guttas store forbauselse som nesten syntes tre var nok.
Noen timer senere spilles det tyske kortspill, schnaps nummer 8 sklir ned, og språkbarrieren er blitt betydelig mindre. Vekkerklokken settes til 07:00.
De neste dagene i anlegget går i samme tempo som den første. Fine dager og mye kul kjøring, men det krever en del traverser og innimellom litt booting. Etterhvert begynner det å snø, men det er også mye vind som gjør at snøen blir fraktet rundt i fjellene, den stein harde sålen blir ikke helt borte. Tvilen begynner sakte, men sikkert å komme. Det har snart gått en uke, og 7.janaur lurer der framme. Vil vi få den kjøringen vi reiste for?
På lille nyttårsaften får hytten nye gjester og vi ruller videre mot St. Anton for å bo i bilen på ordentlig. Fem minutter unna St. Anton ligger bygden Pettneu, hvor vi hadde leid oss inn på campingplass. Her ble vi baksnakket av bobiltyskere hver dag, men får med oss hvert ord ettersom Leo snakker flytende tysk. De lurte fryktelig på hvordan fire menn får plass i èn bil.
Hadde de tørt å spørre oss direkte, skulle de fått svar.
Det er enkelt. Tre personer i dobbeltsengen bak, og en person på tvers fremme. Komforten var vesentlig bedre bak, ettersom den foran sov på de andre sine bagger og med girspaken i hoften eller rumpen, alt etter om man lå i fosterstilling den natten eller ikke. Med ett tørkerom på campingplassen som gjorde alt annet enn å tørke, gikk vi stort sett våte resten av turen.
Dagen etter våkner vi opp til gode nyheter. Værmeldingen har snudd. Det er meldt snø de neste dagene. Mye snø. Nå er det bare å gjøre det beste ut av dagene med sikt som i et melkespann. Dra på oppdagelsesferd i det gigantiske anlegget på leit etter bra skiterreng til solen igjen titter frem.
Nyttårsaften blir tilbrakt på den glatteste nattklubben i hele St. Anton, HornyB. I køen møter vi noen som påstår at de er på østeriske juniorlandslaget i skihopp som lurer på om vi ikke kunne hjelpe dem inn. Joda, mot to øl hver sa vi. Dermed endte vi nyttårsfeiringen med to østerrikske juniorhoppere og en sjeiklignende kar vi møtte på dansegulvet. Etterhvert kom feiringen mot slutten, og Ådne gikk for å skaffe billigest mulig taxi hjem til campingen. Etter en time hadde han fremdeles ikke funnet noen billige taxier, men skaffet seg en rekke nye fiender i St. Anton sentrum. Vel tilbake ved campingen i fem-tiden fyrer vi de tre siste pinnerakettene og sovner i den iskalde bilen med et smil.
Første nyttårsdag var kald. Lysten på å dra på seg stivt og kaldt ullundertøy var marginal. Men det stoppet oss ikke. Etter tre dager med sammenhengende snøvær og dårlig sikt skulle det idag være sol og skyfri himmel. Vi krabba en og en ut av bilen, noen mer preget av nyttårsfeiringen enn andre. Fulle av forventning. Vi finner veien til skibussen, og rett før klokka 11 sitter vi i gondolen. Usikre på hvor vi skal, finner vi med en god dose flaks en fin, fin side rett under stolheisen i St. Christoph.
Dagen etter startet det å snø igjen, og nå var følelsen nesten bunnløs. Plutselig var vårt eneste problem dugg på brillene. Det snødde tett, så skogskjøring var det eneste mulige. Over tregrensen er vinden sterk og sikten som å stappe hodet i et melkespann. Men med det enorme snøværet blir hogstfelt omgjort til puteparadis på et blunk. Vi beveger oss litt lengre vekk fra løypene enn andre, og finner urørt snø. I ettertid viser det seg at området vi har kjørt i er sperret for skikjøring, og at det dermed ikke er så rart at området var usporet. Neste dag er det igjen spådd fint vær, så vi avslutter dagen litt tidlig for å spare litt krutt til vår siste dag.
Der står man, i et par skisokker som for et par timer siden var frosset fast i frontruta på bilen, og iført det samme settet ullundertøy som man har brukt de siste 8 dagene. På toppen av den hittil tøffeste linja for sesongen. Bort i mot bunnløs pudder og med lys fra solen som kjemper seg gjennom skydekket på to og et halvt tusen meter over havet. Det er vår siste dag på tur. Tid og penger tar slutt akkurat for tidlig, på starten av det som etterpå viser seg å bli en måneds snøstorm i Østerrike.
