Det er høst og selv om mange allerede maser om vinteren vet du innerst inne at det er en god stund til du skal klikke i bindinger, gli over knirkete snø og ta ta til takke med en norsk skianlegg hvor nesten ingenting skjer.
Javisst er det unntak. Det finnes rando-galninger i Wyllerløypa, i Sogndal, på Sunnmøre som halser opp bakkene på rimfrost og ligger på været som gamle sjømenn, for å sikre seg den første snøen.
Men så har du oss andre, vi som ofte kommer sent, men ikke alltid godt. Vi er den store horden, vi er den spisse delen av Bellkurvens pupp. Vi er ikke nødvendigvis middelmådige, vi er dem som holder på, prøver, feiler og reiser oss igjen og gjør oss klar for en ny sesong. Og nå skal vi på skifilm og du ser rundt deg og ser...
Ironiske Ivar
Ivar har kanskje studert noe innen statsvitenskap, eventuelt noe innen film, og satt alltid i elevrådet. Han leser for mange aviser, ser for lange dokumentarer, elsker skråblikket og diskusjonen, og har selvsagt plukket skifilmens neandertaler-dramaturgi fra hverandre. Som et sett Duplo-lego. Og han greier ikke å dy seg. Han humrer spydig, kommenterer sarkastisk og finner ikke bare feil og påpeker pute-tv-øyeblikk.
Åneida. Han parodierer den svulstige amerikanske skifilmsjangeren, siterer Warren Miller-filmer og stiller spørsmål ved regler for produktplassering målt opp mot Medietilsynets retningslinjer for markedsføring. Ivar vet ikke hva som er verst - å se amerikanere som bruker altfor store ord og helikoptre eller å observere folk rundt seg som blir begeistret uten ironisk distanse.
Men han elsker å sette ord på det.
Speaker-Steffen
Av en aller annen grunn har ofte speakeren, eller konferansier, en bunnsolid selvtillit, men også en tilsynelatende endeløs innsikt og innpass i skistjernenes univers. De er på fornavn med Lund Svindal og kjenner til alpesteder du aldri ha hørt om. De kjente kanskje en som kjente Shane McConkey eller CR Johnson, de har hørt rykter fra maktens korridorer og vet hvor det er snø. Når de deler ut premier, for eksempel et par ski eller en hjelm, gjør de det med autoritet som om de kaster bananer eller tvist til barnehagebarn.
Kanskje derfor holder de mikrofonen på en litt stand up-aktig måte? Steffen går hvileløst frem og tilbake på scenen, som om de hadde vært på presentasjonskurs hos en overbetalt kursholder med fargerik skjorte og rar sveis. Muligens endrer han litt på dialekten sin. Fremfor alt balanserer balanserer Steffen mellom ektefølt entusiasme og en subjektiv og dyster analyse over norsk vinterreiseliv og sportsbransjen. Hvis det bare hadde lyttet til Steffen, så...
Utstyrsjegeren Ulf
Ulf er lett å kjenne igjen. Han ruver i terrenget og vegrer seg ikke for å gå med dunjakken inne, selv om det er varmt og han har en tjukk fleece innerst. Stilmessig beveger han seg i en trekant mellom Alex Honnold, Eric Hjorleifson og Indiana Jones.
Ulfs kanskje fremste egenskap er den uslåelige evnen til å kle seg opp til ymse anledninger hvor han alltid sender signal om innsikt i hva som er kosher i den rådende settingen. En Prana-tskjorte i klatreveggen, en Maradona-trøye på bedriftsfotballen, en Patagonia-cap og Norrøna Fjørå-bukser på Shell når han er på vei til fjells. Kanskje han velger en ziphood med 4front-logo, eller en canadaskjorte og grove fjellstøvler i dag.
Vi vet ikke. Han vet ikke. Men det blir bra, og ofte veldig varmt.
Alfa-Alf & vennene
De er lette å kjenne igjen. De har kanskje grove arbeidsnever, snus under leppa og snusboksen har laget en lys ring på baklomma. De går ofte i softshelljakke, eller skijakke, som de bruker hver eneste dag fra den dagen de kjøper den til den dagen den blir ødelagt eller erstattet av den andre. De har litt for mye Renati-voks i håret og kan gå bort til en stand og vrenge og bøye på utstyr uten å si et ord.
De står i en liten ring selv om de ikke sier mye. Kanskje de vrir rundt på NTNU-ringen de har på fingern. De kikker rundt seg, ser etter jentene og drikker øl eller cola i så store slurker at de må rape til høyre og venstre. Når de ser skikjørere som slenger seg ut fra klipper og stup drikker de bare videre. Uttrykksløs. Drikker mer øl eller cola og føler absolutt ingenting.
Kristen-Karoline og gjengen
De kommer kanskje fra KRIK. De har vært i Østerrike og de elsker Jesus, puddersnø og selve livet. De ser ut som mennesker fra en reklame for såpe eller tannkrem og har hestehale. De er vakre og seriøse og stødige på ski. Noen av dem kjører fortsatt telemark. De har på seg genseren fra Peak Performance og de har god kondis.
Dessuten kan de stå i planke mange minutt og de er i en gjeng av venner som kanskje bare burde ligget sammen og fått det overstått. Men det gjør de ikke. De lager helles fellesmiddager med nøye gjennomtenkte ingredienser og Pepsi max. De lar seg begeistre. De ser fjellene, skaperverket og snøen og stiller spørsmål til miljøregnskapet ved utstrakt reisevirksomhet. Fortsatt er det slik at de sliter litt med ironi og lurer på om Harry Potter er greit. Allikevel anerkjenner de verdien av pappa-perm og er frykter klimakrisen. De spiller gjerne Where the streets have no name på full guffe før de gjør det liker aller best: går topptur.
Høydemeter-Hege
Noen brikker falt på plass. Kanskje var det joggefeberen som møtte den nedsnødde alpinisten og aerobicentusiasten? Hege oppdaget toppturens sammesatte magi. De blytunge stigningene gjennom krattskog og drittsnø, før tregrensa er tilbakelagt og fjellet åpenbarer seg i all sin prakt. Slitet, utsikten, svetten, toppen. Og instagram. Helt sjukt fine bilder på instagram.
Nå ser hun seg ikke tilbake. Det er bare venninnene, fjellet og turen. Hun trenger ingenting annet. Jo, forresten, litt yoga og crossfit og mellomlederambisjoner som står og dirrer. Hun har lomma full av avspasering og nøye planlagt kalender for vinteren, og nå skal hun se skifilm.
