PUST PUDDER: Et klassisk opp-og-hente-luft-øyeblikk fra The Land Of Giants. Foto: MSP
Lesetid: 4 minutter
Det mest sakrale frikjøringsøyeblikket i frikjøringskirken oppstår når Matchsticks Productions åpningsvignett vises og en fyrstikk blir tent.
Kanskje er det dette koffeindrikk-produsenten RedBull egentlig har kjøpt seg, når de lanserer skifilmen The Land Of Giants: 72 minutter med mer eller mindre heseblesende skikjøring på kryss og tvers av mest USA og bittelitt verden - les: Japan, Canada og Norge.
Jeg vet ikke om skifilmprodusenter forstår ironi eller tenker at det er et relevant virkemiddel i actionsport, men de første intervjustrekkene i filmen omtaler Haines i Alaska på sedvanlig vis. Snøen, rennene - eller «spines» og hvor stort det er for akkurat dem å oppleve Haines.
The Land Of Giants
Filmanmeldelse: The Land Of Giants Produsent: Matchsticks Production
Lengde: 72 minutter
For oss som står og svaier bakerst i kinolokalet eller utestedet med en lunka 0,4-pils til 109 kroner, vil kanskje føle en slags distanse til slike budskap.
Men det blir som om å kritisere cola for søtsmaken. Matchsticks er nettopp skifilmens fast food. Den scorer på alle parametre, men etterpå er det vrient å si hva du egentlig har dyttet i deg.
Du finner lenke til The Land Of Giants lengst ned i saken.
Vi ser plutselig en varme og noe følsomt, urørt, rått og interessant. Hedvig Wessels nye film spiller på nye strenger hos Fri Flyts anmelder.
EPISK: Det blir ikke en skikkelig skifilm fra MSP før vi kommer oss til spine-mekkaet Alaska. Skjermbilde: The Land Of Giants
Gigantisk skikjøring
La oss ikke et sekund glemme, eller overse, hvor rå dagens skikjøring er. The Land Of Giants kan stå på repeat på 65-tommeren din gjennom hele høsten og vinteren, som en slags pudderpornografisk fantasi om hvor tankene dine egentlig er. Vår egen Hedvig Wessel er med og råkjører med en fandenivoldsk innstilling i Alaska, mens Tonje Kvivik brillierer i dyp, japansk puddersnø.
Et annet faktum som gjør The Land Of Giants til en ekstra severdig film er de helt absurde snømengdene som USA og Canada fikk sist vinter. Spesielt scener fra Sierra Nevada viser enormt mye snø og skogskjøring som er så fin og hvit og dyp at man skriver putekjøring på ønskelista for årets sesong.
Rent fotografisk veksler regissør Dustin Lindgren mellom frekk filming, helikopter og dronebilder - og man kan ikke annet enn å være nesegrus fan av en del dronesekvenser. Allikevel savner jeg nærheten, tett på, ansiktene, lyset, jage det perfekte lyset som ikke bare er bluebird og gammen, men også ekte fryd. Skifilmen har alltid vært i et slags skjæringspunkt mellom det subkulturell, nærheten til sponsorer og markedsføring og ren reklame.
Tidligere har Nikolai Schirmer vært en sentral del av Fri Flyt Film Tour. Nå lanserer han sin egen filmturné.
VILLE DRONEBILDER: Vår egen Hedvig Wessel filmes av eminente dronepiloter i Haines. Skjermbilde: The Land Of Giants
Er «great» godt nok?
I dag har oversvømmes enhver instagram- og youtube-feed av actionsportsegmenter med stadig bedre kvalitet. Sosiale medier har demokratisert filmskaping og den gode idéen og filmskaperen med brennende hjerte for sin ide, kan trumfe store budsjett. Det er et race og RedBull pusher kanskje nivået aller mest - eller gjør de det?
Kjør som en kvinne
Filmen fortjener også honnør for å løfte kvinnelige skikjørere opp og frem - der de hører hjemme. Uten å ha ført presis statistikk begynner vi å nærme oss Solberg-regjeringen i kvinneandel. Ikke et eneste satans sekund for seint.
Om det er snøfallets påvirkning eller en slags meteorologisk fetsij som rår innad i Matchsticks er uvisst, men omtrent hvert nye sted - lokasjon som det heter på moderne influencersk - introduseres med til en slags forklaring på hvorfor det snør så mye akkurat her. Stort sett er det varianter av o-fag-kunnskapen: Skysystemer beveger seg over hav, for deretter å treffe fjell - som dermed gir - hold my beer - snøfall.
Etter å sett filmen, spolt litt fram og tilbake, spør jeg meg selv - fordi det er ingen andre spørre. Hva er det som løfter en skifilm fra å være noe som durer lydløst på veggen i en eller annen concept store, og noe som faktisk griper inn, som beveger noe i deg?
Man trenger selvsagt ikke gråte på skifilm, eller finne en ny sannhet i livet, men en smule substans er ikke å forakte.
JAPAN: Tonje Kvivik og resten av nonja-jentene på puddertokt i Japan med MSP. Foto: MSP
– Hvis jeg skal legge premissene for en dag, er det raske og effektive laps. Prøve å finne noe lekent terreng, sier frikjøringstalentet Stinius Skjøtskift.
Men Schirmer er best
Segmentet fra Lyngen og Nikolai Schirmer er det desidert beste. Intensiteten, nærheten, rennene, Lyngen - det treffer på en annen måte. Sorry, Amerika. Så hvorfor er det slik? Jeg tror svaret ligger i Schirmers evne til å være en storyteller som forteller om følelsen av å være på tur. Dessuten funker det så fint å ha Mark Abma, franske Coline Ballet-Baz og vår egen Stinius Skjøtskift med i Lyngen. De hårete linjene, den brutale panoreringen der man zoomer ut som viser de spisseste fjell.
MED HUNDER PÅ TUR: Nikolai Schirmer og Mark Abma på hundeslede i Lyngen. Skjermbilde Land Of Giants
The Land Of Giants gir deg et nesten uendelig magedrag av pudder og blå himmel og man har lyst å skrive et leserbrev med tittelen «Make Matchsticks greit igjen, ikke bare Great», for det er når vi kjenner oss igjen - flatt lys, dyp skog, skranglete norske snøforhold, preik og prat om fedre, turfølgets dialog og dynamikk, minner om å vasse snø som barn - det er da noe treffer oss.
Tidligere landslagstrener Lars Mæland har oppdrag om å få 52 år gamle Kjetil Andrè Aamodt i toppform til skisesongen. Se første episode av treningsserien.
