Traversering er skisportens glemte disiplin

Uten sammenligning forøvrig, men det står et stort bjørktre like utenfor vinduet. Stammen er hvit, med svarte flekker og tykk som låret til en voksen alpinist. Det vokser for hvert år. Hvor skal dette ende?

I går så vi faktisk en ugle som satt på en grein i den bjørka. Den korte høstdagen begynner å innhente oss og kvikksølvet kryper straks like under frysepunktet. Jeg er fortsatt støl etter en løpetur på en sti jeg har løpt mange ganger før. Den går opp gressbakkene midt i skisenteret, fortsetter opp et lite dalføre, for deretter passere tregrensen og innover mot en liten rygg som gir utsikt til et slags viddelandskap og et lite vann.

Første del av turen løper man i skyggen og det gjelder å holde høyden i terrenget. Hvis ikke må du løpe både opp og ned i skyggenes dal. Minusgradene går rett gjennom løpetightsen og dersom man plumper i et myrhull eller i en liten bekk blir tærne numne av kulde. Vanligvis løper jeg rundt vannet, og i det man kommer til enden løper man inn i solen. Det er en fin følelse.

Overgangen mellom sol og skygge er et målbart punkt. Riktignok flytter det seg, men skillet er brutalt.

Jeg stopper opp og ser meg tilbake. Til et fjell jeg har kjørt mange ganger, til en skog jeg kjenner godt. Mest av alt har jeg traversert her.

Ved kjøkkenbordet tenker jeg på denne traverseringen.

Det er skisportens glemte disiplin, det er plata med den mislykka og nye gitaristen, det er planen som endte opp i ingenting, det er tyngdekraften som kokte bort i kålen. Selv har jeg alltid vært svak for traversering. Vi traverserer for å finne den gode snøen, for å unngå klippepartiet, for å nå den urørte snøen, for å komme inn i solen, for å komme på den andre siden av fjellet.

Noen ganger er snøen så dyp at man må stake seg bortover i traversen. Andre ganger er snøen så hard at man kun henger på stålkanter og det eneste sporet etter skikjørereren er barberbladtynne streker etter kantens kvasse kutt.

Traverseringen er håpet om noe bedre, noe råere, noe mykere. Det er den draumen me ber på, at me ska traversera oss burt te eit fjell me ikkje har visst um, kunne kanskje Olav H. Hauge har skrevet - dersom han var alpinist.

En gang jeg var i Val Thorens møtte jeg en fransk skiguide, som det senere skulle vise seg å ikke være guide, men bare en helt vanlig arrogant franskmann. Han snakket med nasal stemme, kjørte på rossignolski og traverserte seg rundt hele fjell. Vi mistet ham av syne. Traversene ble for lange for ham og han forsvant. Kanskje holder han på ennå.

De vondeste traverseringen er de som ender i ingenting. Det er alltid noen som bare skal traversere litt til, rundt den klippen, inn i den bowlen, over den lille ryggen. Traversens valuta er nemlig høyde. Du betaler med sure fallhøydemeter for hver meter du vil fremover. Vekslingskursen er aldri i din favør. Høyde over havet, høyde over dalen, hold for guds skyld høyden.

Traverserer man lenge nok blir det nemlig ikke noe fjellside eller bakke igjen. Det renner ut i sanden, forsvinner som dugg for solen, det renner vekk.

I det hytta våkner til liv ser jeg de første fnuggene som daler ned og lander i lyngen. Det kommer en ny vinter nå, med ny skikjøring. Tror jeg skal traversere ekstra mye i år og finne et helt nytt fjell.