Topptur ved Veitastrond i Luster

Opprømt. Nervøs. 

Det er ikke så mange observasjoner på regobs her, og det er heller ikke så ofte at de store linjene her inne får besøk. 

Rassikringen av veien vitner om farene som truer fra oven, om snøen som kan komme fra toppen hele veien ned mot dalbunnen.

Det er seint i januar, og vi har hatt veldig kalde temperaturer i Sogndal, de kaldeste på flere sesonger. Det var det lengste sammenhengende høytrykket vi har hatt mens jeg har bodd her – det var tre uker med sol hver dag.

På den andre siden var forholdene på Vestlandet utfordrende, med et komplisert snødekke med et svakt lag begravet dypt i snøen.

Men etter flere dager med konservativ kjøring var vår erfaring at dette svake laget var vanskelig å påvirke. De siste dagene hadde jeg vært ute med Krister Kopala fra Tromsø og bygd hopp og cruiset.

Nå tenkte vi at tiden var inne for å prøve seg på en litt større linje. 

Da jeg flyttet til Sogndal i 2016, satt jeg ofte og studerte kartet. Innerst i en dal var det en lang, tynn, svak linje opp en bratt side. Jeg fikk høre at en foreleser og en student var de eneste som hadde kjørt den. Litt senere fikk jeg se bilder fra turen – en trang, bratt renne med en stor vegg farget granitt på den ene siden. 

Det så ut som noe fra Dolomittene.

Og dette skulle altså være 40 minutter fra mitt nye hjem?

Bildene brant seg fast i hjernen min. 

Men denne linja er sørvendt, pluss at den trenger mye snø for å være kjørbar. Vinduet er altså smalt: Du må kjøre den seint nok i sesongen til at det er nok snø, men tidlig nok på sesongen til at sola ikke har begynt å bake linja for mye. 

På denne mandagen i januar, fem år seinere, bestemte vi oss altså for å kjøre inn og kikke. Kopala og fotograf Vegard Aasen hentet meg hjemme 0730.  

Innerst i dalen, etter tunnelene og rasvollene, ligger den lille bygda Veitastrond. 123 innbyggere og en liten skole.  Jorda her inne er næringsrik på grunn av avsetningene fra breene. 

Av og til går det ras over vegen som selv ikke rasvollene stopper, og da er det ingen annen vei ut med bil. Dermed har bygda en liten luftputebåt de kan bruke på den islagte innsjøen dersom de blir veiløse og trenger å frakte mat og folk. 

Etter litt bomkjøring og et par rare blikk fra noen fastboende bønder – vi kjørte altså en Tromsø-registrert kassebil med snowboard på taket – fant vi inngangen til rett sidedal, med rennene jeg hadde sett på på kartet for mange år siden. De går fra cirka 1500 meters høyde, mens Veitastrondvatnet ligger på cirka 170 meter.  

Vi la på feller. Det føltes som om pusten umiddelbart frøys til is da vi begynte innmarsjen til sømmene som splitter sørsiden av den ene sidedalen.

Det hadde dannet seg et tjukt rimlag på toppen av snøen. Vi vandret bortover oppå rimlaget, noe som alltid gir meg en litt illevarslende følelse. Kommer det ny snø oppå dette igjen, vil rimlage ligge og vente på å skape ustabilitet. 

Jeg var mer nervøs nå enn i tidligere sesonger. Noen uker før denne turen, romjula 2020, hadde jeg blitt tatt i et fokksnøskred på vei tilbake til Turtagrø.

Vi hadde fått dårlig vær på en tre-dagers-tur, og på slutten av returen i den siste bakken før flatene mot Turtagrø, mistet jeg konsentrasjon – kanskje det var den falske selvtilliten som kan komme når du vet at du nesten er ved bilen. 

Jeg kjente hele siden kollapse under meg. Så så jeg eksponerte steiner under meg fare forbi i stadig større hastighet. Straks etterpå var jeg fullstendig begravet, og kjente vekten av snøen som førte meg med og trykket meg ned. 

Av ren flaks hadde jeg vært i gåmodus på splitboardet, og bare noen dager før hadde jeg byttet til hardboots og techbindinger med utløsermekanisme. Plutselig slapp begge delene av splitboardet føttene, og jeg poppet delvis ut av snøen akkurat da snøskredet stoppet opp. Jeg var begravet fra midjen og opp, men klarte å grave meg ut ved egen hjelp. 

Jeg har heldig og var uskadet. Måtte bare bruke en time med søkestanga for å finne begge delene av brettet. 

Dette uhellet en måned før turen til Veitastrond hadde lært meg hvor fort en fin tur i fjellet kan bli til et mareritt. Jeg hadde mistet troen på egen udødelighet. 

På vei inn sidedalen til dagens linje kunne jeg merke at hjernen min gransket enhver detalj i snøen og i terrenget med nervøs energi.

Du har kanskje lagt merke til at jeg ikke har sagt hvilken av de fem sidedalene inne ved Veitastrond vi var i eller hvilken linje vi hadde sett oss ut. Det er mye å ta av, og jeg ønsker at folk skal oppleve gleden ved hele prosessen: Å se seg ut en linje på kartet og dra og utforske på egenhånd. I vår tid ønsker folk all info – gps-track, tags, 3d-kart – men å dra og utforske på egenhånd er en egen kunst og gir en annen tilfredstillelse. 

Hvert steg over rimet brakte oss nærmere vårt mål for dagen. Vi diskuterte mulighetene vi hadde i vår valgte sidedal, og bestemte oss for en lang, men ikke så bratt linje rett øst for linja jeg hadde fått se bilder av noen år før. Dette ga oss mulighetene til å få tatt noen gode bilder og få kjørt litt og få et bedre bilde av snøen. Vi gikk opp til innsteget på renna og gradvis begynte jeg å få en bedre følelse. Halvveis opp renna kom endelig sola på våre ansikter. Vi hadde ennå ikke sett eller funnet noen tegn på ustabile lag i snøen. Renna slanget seg oppover fjellet før den åpnet opp mot et større snøfelt. På forhånd hadde vi vært mest bekymret for snøen her, så vi gikk fra safe spot til safe spot . Men til tross for våre erfaringer fra andre områder noen uker før, føltes snøen helt stabil her. 

Jeg droppet inn og begynte på den store flanken på toppen. Jeg prøvde å holde mulighetene åpne i tillfelle noe skulle løsne. Snøen var perfekt, og jeg kom ganske raskt til en safe zone der jeg ventet på de andre. Krister kom etter meg, og vi cruiset ned til bilen. 

Fornøyd, lettet og med mer tillit til snøen, bestemte vi oss for å komme tilbake neste dag. Da ville vi prøve oss på den mer seriøse linja jeg hadde sett bilder av noen år før. 

Neste morgen hentet Krister meg kl 07 og vi begynte på den lange turen inn mot samme parkeringsplass. Denne gangen ble også Thea Røhme med. 

Dette var like kaldt denne dagen. Vi fulgte fellesporet fra dagen før. Linja vi hadde som mål, ligger i skjul under innmarsjen, men etterhvert ser man skyggen av en stor granittvegg som henger ut over snøen under linja. Da vi kom nærmere og rundet hjørnet ble vi slått av omfanget av linja. Vi tok oss fort opp utløpet av renna og var snart inne i the belly of the beast. I starten var det ikke så bratt, så vi beholdt fellene på.  Lengre opp i renna gjorde den en sving som vi ikke kunne se rundt. 

Cirka annethvert minutt diskuterte jeg og Krister om det ville gå.

– Ah, jeg tror det går!

– Hmmm kanskje ikke, ser ut som det er en choke der. 

Etterhvert ble linja brattere, og vi kunne se rundt svingen. 

Det var en choke – en avsmalning – med en kjip liten issvull. Vi hadde med økser og stegjern, men ikke tau. 

Hva gjorde vi nå?

Det så ganske greit ut å klatre opp. Men hva med på vei ned? Uten tau kunne vi ikke rapellere. Over issvullen var det djup snø med en liten snøtunge som man måtte halvveis klatre, halvveis svømme for å komme opp – uten å miste fotfestet og skli ned isen. 

Thea hadde bare en øks og prøvde seg på det snødekte berget ved siden av selve renna. Men litt oppi hørte vi lyden av stegjern mot fjell, og så at Thea skle noen meter ned. 

Vi sendte en av våre økser ned, og hun tok samme vei opp som oss. 

Vi diskuterte hvor vanskelig det ville være å nedklatre, men landet på at vi ville deale med det når vi kom dit igjen. 

50 steg. 

Pause. Puste. 

50 steg. 

Beina var slitne etter flere dager på rad på tur. 

Mot toppen klatret vi en av gangen. Når jeg klatret, holdt jeg pusten for hvert steg. Skredet ved Turtagrø preget meg fortsatt. 

Vi toppet ut i en iskald vind som vi hadde vært i le for inne i renna. Krister kjørte først, med sin raske, kraftfulle stil som gjorde at han ikke ble tatt igjen av sluffet. Jeg hørte fra utropene hans at forholdene ikke kunne vært bedre. Deretter kjørte vi en og en. Jeg sendte sprayer av florlett snø opp mot den oransje granittveggen på den dene sida. Det føltes nesten surrealistisk å være her, så mange år etter at jeg første gang hørte om denne linja og studerte den på kartet. 

Linja har forhold kanskje en måned hvert år – og du trenger trygg snø. Du trenger også en partner som er villig til å bli med. Du må også være villig til å se forbi alle de andre mulighetene som lokker mye mer lett-tilgjengelig fra Sogndal. 

Men denne dagen var alle faktorere på min side. 

Vi sto over issvullen. Etter endel vurdering fram og tilbake, bestemte jeg meg bare for å droppe ut snøleppa og hoppe over den. Da ville jeg kunne gjøre en sving og ta ned farten før renna vred seg videre ned fjellet. 

Etter et par nervøse utpust, commit-et jeg meg til droppet og landet i overgangen mellom is og snø.

Men snøen hadde sklidd av takeoffen, så Krister måtte finne en annen exit fra et lite svaparti. Han lander prefekt i overgangen. Thea tar en mer fornuftig løsning, hugger inn trinn i isen, og nedklatrer trygt. 

En etter en nyter vi store svinger i utgangen av renna. 

På vei tilbake til bilen kunne vi se de siste solstrålene forlate vestsiden av fjellet høyt over dalbunnen. Vi var happy og tilfreds.

Øynene mine ble dratt mot en bratt flanke i solnedgangen. En linje jeg ikke hadde lagt merke til. 

Jeg innså at hele prosessen var i ferd med å starte igjen.