Topptur til Trollsteinen på Svalbard

Det er 800 høydemeter stigning fra Longyearbyen til toppen av Trollsteinen. Turen starter gjennom Nybyen og videre opp mot Larsbreen. Så dreier du østover mot Trollsteinen, som har en liten pinakkel som du kan klyve opp på. Til Trollsteinen kan du gå i terreng under 30 grader, og du får en jevn og fin nedkjøring tilbake til Longyearbyen. 

Når du beveger deg utenfor Longyearbyen må du ha med deg tilstrekkelig isbjørnbeskyttelse. Det er krav i Svalbardmiljøloven om at man blant annet skal ha kunnskap om sikring av isbjørnangrep, og egnede midler for skremming og jaging av isbjørn. Dette innebærer at du ikke nødvendigvis må bære rifle, men en signalpistol/knallskudd vil aldri erstatte en rifle dersom du står øye til øye med bjørnen. Sysselmannen anbefaler at man bærer rifle i kaliber 308. 

Uansett, selv rett utenfor byen er det vanlig å ha med våpen på skitur. Riktignok er det sjelden isbjørn akkurat i dette området, og det er fullt lovlig å gå ubevæpnet, men få av de lokale tar sjansen, og Erlend hadde med seg rifla.

Toppturene på ski du kan komme til fra Longyearbyen uten scooter er blant annet Trollsteinen, Nordenskioldtoppen og Lars Hierta-fjellet. Disse fjellene ligger rett sør for Longyearbyen, og har et sted mellom 800 og 1000 meter stigning. Du kan starte fra Longyearbyen eller Nybyen, og turen går stort sett gjennom morenelandskap, større fjellsider og over breer. 

Det var et seriøst ruskevær dagen før, og hele Nybyen er evakuert for potensielt naturlig utløste skred. I dag meldte de også faregrad 3 med utropstegn; utropstegnet betydde at det kunne komme naturlig utløste skred. Varsom.no melder om vedvarende svakt lag i alle himmelretninger, kantkornet snø ved bakken i nordvest, vest, sørvest, sør og sørøst. I tillegg, grunnet kuling og liten storm dagen før, melder de dårlig binding mellom lag i fokksnøen i de samme himmelretningene som kantkornet snø ved bakken. 

Vi bestemte oss uansett for å tusle sørover i retning Longyearbreen og Larsbreen og så fatte en beslutning på om vi går supersafe opp Longyearbreen eller opp til Larsbreen. Det viser seg etter hvert at vinden hadde tatt utrolig mye at selv i visse leformasjoner var det avblåst. Vi tenkte at første del av morenelandskapet inn mot Larsbreen kunne være mer utsatt grunnet at det er i le, men det var så avblåst ned til grusen at vi risikerte å få en naturlig steinslip på vei ned igjen.  

Erlend forteller at han hadde vært her to dager før og da var det tidvis pudder, noe som ikke er helt normalt for fjellene rundt Longyearbyen. Det blåser nemlig ganske mye her, men nå sier Erlend at det er mer snø enn vanlig i Longyearbyen og omegn. Han forteller videre at det er ofte mye vind og skavler, og ofte kan skavlbrudd føre til større skred når det trigger andre vedvarende svake lag i snødekket. Skredproblem med vedvarende svake lag er ganske vanlig her i Arktis med stort sett kulde. 

Ellers er hovedskisesongen på Svalbard fra februar-juni. Det er fortsatt ganske mørkt i februar, så man kan si i all hovedsak fra mars-juni. 

Erlend har bodd her siden 2014, og er den eneste guiden i Hurtigruten Svalbard som har en fast stilling. Tidligere jobbet Erlend og jeg sammen som breførere i Jostedalen. Nå bor han her med kjæresten Karolina og de har til sammen åtte hunder, og begge jobber som guider. 

Vi sniker oss sakte men sikkert oppover mot Trollsteinen, og vinden fra i går slapp ikke helt taket. Vinden tok til litt mer, men da kom vi til en isgrotte som noen guider har gravd frem, og vi kunne komme oss delvis i le. Gutta krabba inn, men jeg synes kaninhullet var for trangt, og for min del var det litt klaustrofobisk trangt å krype inn. 

Videre fortsetter turen vår over øverste flata på Larsbreen, og her begynner nordavinden virkelig å ta. Nordavinden her kjennes kaldere ut enn på fastlandet, men det er kanskje ikke så rart når vi er 78 grader nord. 

Den siste kneika opp mot Trollsteinen er kurant, og her er kanskje bratteste parti på omlag 28 grader. På selve toppryggen blåser det full spiker, og vi ble enige om at vi bailer på selve pinakkelen i dag. Raskt av med feller, en kjapp sjokkisbit, og så vender vi snuta nedover igjen. 

Nedkjøringa ga oss myk, vindpakka snø med innslag av noen seriøse sastruger. Uansett, det er egentlig helt ok skiføre tidvis! Uansett er det veldig fint å stå på ski i dette golde landskapet, og jeg kunne godt tenke meg å dra flere andre steder på ski her. På vei ned i morenelandskapet får vi også en naturlig steinslip. 

Erlend forteller om et lite og kompakt toppturmiljø: – De fleste som går på topptur her er studenter, sier han. –Det er varierende blant de fastboende hvem som er typiske toppturister eller snøscooterkjørere, sier han. 

– Det er et voksende toppturmiljø, og ofte kjøper mange studenter noen vrak av noen snøscootere, sier han. Disse vrakene går ofte i arv til studenter, og det har blitt mer vanlig å gå på topptur med å bruke snøscooter som transportmiddel, sier Erlend.  

Dagen etter møtte vi italieneren Stefano Poli, som driver guideselskapet Poli Arctici. Han dukket opp i en slitt ullgenser og lue i ekte turstil, og man så med en gang at denne mannen er mye på tur. Dagen før hadde han sluppet av noen folk helt nord på Svalbard, for de skulle gå Svalbard på langs. 

Les også om en reise til Svalbard i koronatida. 

Stefano er opprinnelig fra Milano i Italia, men har bodd fast på Svalbard i 27 år, og drevet Poli Arctici siden 1999. Det vil si han er virkelig en av de få på Svalbard som har bodd der lenge, og er dermed en legende. Poli Arctici var den første bedriften som tilbød guida turer på randonee/skibestigning, og er den eneste som jevnlig tilbyr det i dag også. Han er en primus motor i Longyearbyen og har også blant annet startet Haugen Pensjonat og North Pole Expedition museum. 

Poli Arctici en av få guideselskap som har spesialisert seg på toppturcamper på Svalbard, sammen med Svalbard Wildlife Expeditions og Minds of Nature. Han hyrer blant annet broren sin Giovanni til å guide på disse toppturcampene. Giovanni er også forfatter av toppturføreren Ski Touring in Svalbard. 

Poli Arctici har et rikholdig program for toppturentusiaster, og et av høydepunktene er en toppturcamp i Atomfjella, 170 kilometer nord for Longyearbyen. Han poengterer at det er mye logistikk, og mange kjøper disse turene for å rett og slett kjøpe logistikken. 

– Du må ha snøscooter, scooterdress, bensin, forsikringer, nødpeilesender, satelittelefon, våpen osv, for å dra på tur her, og for mange vil det være rimeligere å kjøpe et pakketilbud her på Svalbard, sier Stefano. 

– Hva vil du si er unikt med å være på ski på Svalbard? 

– Du er så langt ute i villmarken som du kan komme. Du kan ha isbjørn tett innpå, og du har ofte ingen dekning. Også får du garantert urørte linjer, sier Stefano. 

De fleste som er med Poli Arctici på tur er utlendinger. Broren Giovanni jobber som tindevegleder også i Italia, og han har med seg mange sine faste gjester fra alpelandene. Mange av nordmennene de treffer velger fjellski.

– Hva er nivået på de gjestene du stort sett har? 

– De er ganske gode på ski, men vi kjenner dem godt. Uansett bør folk være relativt gode på ski, for vi er langt unna folk. Mange melder seg uansett på tur over et halvt år i forveien, og da får man fort en indikasjon på hva slags nivå de er på, sier Stefano.

Han håper at toppturboka kan være en øyeåpner for flere om hva Svalbard har å by av toppturer på ski: – Målgruppa for boka er i all hovedsak lokale, og folk som vurderer å flytte hit. Samtidig håper vi at boka kan gjøre at flere vurderer å dra til Svalbard på topptur; enten alene eller med guideselskap, sier Stefano.  

Jeg har sett med mine egne øyne at det er utrolig mye fint skiterreng på Svalbard, og la merke til at det er mer snø vestover. Uansett krever det en del logistikk, og jeg personlig ville kanskje kjøpt et pakketilbud med guida tur selv om jeg står mye på ski selv. Det er for å slippe å styre med alt fra snøscooterleie til redningsforsikring. Fjernere områder som Atomfjella virker fristende for meg som skikjører, men også fjellene sørover i Van Meijen-fjorden og østover rundt Barentsburg.