Topptur til Falketind i Jotunheimen

– Ingenting, sier Erling. 

Det er fredag i april, og vi ligger på et islagt vann i Jotunheimen. Over oss ruver Falketind. Himmelen er knallblå, det er fullstendig vindstille og sola varmer. Visittkort, skattekort og adgangskort er flere hundre kilometer unna. Eidsbugarden bare 15 kilometer.

På jobben er noen i ferd med å gire seg opp til vinlotteriet, og en stakkars jævel som har glemt at det er hans tur til å bake, stresser til Narvesen for å kjøpe fyrstekake. Vi drikker kaffe og sier ingenting. Vi lar sola jobbe for oss. Sakte, men sikkert blir snøen i siden bak oss myk nok til å legge fellespor i.

Falketind het egentlig Koldedalstind frem til Ur-joikaen Åsmund Olavson Vinje gav den sitt sitt nåværende og noe mer sjarmerende navn, omtrent på den tiden han oppfant nynorsken. Førstebestigningen i 1820 karakteriseres av mange som starten på alpinismen i Norge, og hadde det skjedd i dag hadde det nok brent opp internett. Med sine 2067 meter våker Falketind over Koldedalen, Tyin og nevnte Eidsbugarden, 15 km unna. 15 km er ikke så langt når man drikker øl og titter på et kart. Men det er langt på splitboard. I hvert fall når man er bakfull. 

– Når skal Erling ta til fornuft å bytte til ski? tenker jeg for meg selv. 

Jeg tar av fellene på telemarkskiene og skøyter over Kolde-dalsvatnet. Det er to timer siden vi dro fra Eidsbugarden, og det er langt igjen til kaffepausen. Jeg kjører lange drag med korte staver. Pulsen banker i ørene. I alt det hvite mister jeg balansen og pølser til dobbeltdansen. Bra dama på skøytekurset jeg hadde med jobben ikke ser meg nå. Landskapet er ubevegelig. Ingenting endrer seg. Kommer jeg i det hele tatt fremover? Jeg må telle 25 tak mellom hver gang jeg gir meg selv lov til å se opp. Det hjelper. Litt.

Jeg snur meg og ser Erling på andre siden av vannet. Jeg skimter han så vidt, men jeg vet hva han tenker:

– Idiot.

Først og fremst rettet til meg som insisterte på denne turen. Dernest til seg selv. Det er ikke første gang han er offer for en av mine geniale turplaner. 

– Idiot, tenker jeg også. 

15 km innmarsj før vi i det hele tatt ser fjellet. Endelig er vannet slutt. Jeg legger meg på sekken og nyter formiddagens første solstråler mens jeg venter. Den bratte sørveggen på Falketind begynner å våkne i formiddagssola, og rister av seg nattens påfyll av is og snø. Jeg slumrer av, og våkner av stavtak. 

– Har du vann? spør Erling. 

Han har gramma bort vannflaska. 

– Er du tørst? Drakk ikke du nok i går a?

Humoren slår ikke an. Heldigvis huska jeg kaffikanna. Dessuten fant jeg no gammel påskemarsipan i topplokket på sekken. Det slår an.

Oppe på breen er snøen tørr. Og akkurat passe dyp. Fellene glir lett. Skiskoen knirker i bindingen. Skyene lager skygge-kunst over breen på sin ferd østover. Svette blander seg med solkrem. Lukten av topptur. Breen går gradvis over i rygg. Toppryggen er fantastisk der den stuper ned i Koldedalen på sørsiden, mens breen bukter seg nedover nordsiden. Stuegulv. Lekegrind. Han som designa dette fjellet må ha vært skikjører.

Toppen er overaskende stor. Etter den gamle graderingen er det vel neppe en topp av «første klasse», hvertfall ikke på en dag som i dag, det er skiføre fra topp til bunn. 

Men utsikten er det ingenting å utsette på. Den er av første klasse. Smørstabbtindene ligger badet i sol. Den vennlige kjempen Storebjørn smiler til oss med sine litt skeive ører. Kongen av Jotunheimen, Store Skagastølstind, viser muskler og bresker seg med sin svarte ryggtavle. Jeg sender en snap til brodern. Han er vel halvveis over styggedalsryggen nå. 

Kampen om førstesporet avgjøres ved gentlemansmetoden stein, saks, papir. Erling åpner alltid med stein. Jeg lar han få den og åpner med saks. Jeg tar en snap i det han forsvinner over kanten. Litt skamfull sender jeg den til alle på kontoret. 

Så er det min tur. De første meterne ned mot ryggen byr på litt bratt kjøring. Det er godt med snø, men man bør helst ikke pølse det til. Et par måneder senere omkommer en fjellvandrer omtrent her.

Resten av breen føles som verdens breieste blåløype. Snøen er kjapp og det er bare kos. Lekegrind. Typisk moro. Det er bare å kline til. Hoppe på små steiner og moreneavsetninger. Det er ingenting her som dreper deg, som en klatrekompis en gang sa. Vi kjører enorme svinger. Et stort lerret, og du får sette én strek. Ingen vil noen gang se resultatet. 

Innmarsj er en ting. Utmarsj noe helt annet. Fokus og forventning er forvandlet til rastløshet og utmattelse. Målet er nedkjøringen, og belønningen er mat og øl på Eidsbugarden. Utmarsj er limbo, og 15 kilometer er fortsatt langt. Litt for langt.  Jeg skal ikke plage deg med detaljene. La meg bare si at det er flere stavtak enn jeg kan telle.

På Eidsbugarden er det sjølfiska fjelltorsk til middag. Afterski og god stemning. Det er visstnok den internasjonale Gin & tonic-dagen, det døyver svien fra gnagsårene. Innmarsjen og utmarsjen svinner hen. Det er rart hva man husker. 15 minutter nedkjøring utgjør plutselig brorparten av en 12 timers tur.