Topptur på Totenåsen i Østre-Toten

Folk fra Skreia er bønder, lærere, sykepleiere eller frisører. Det er utrolig hvor mange frisørsalonger det finnes på Skreia. Men det er knapt noen som kjører på ski.

Men vinteren 2014 skjedde det noe. I februar sendte Sibir-kulda tørrsnø fra nordøst og Totenåsen ble mer enn mine gamle langrennsspor. Her fikk jeg mitt hjemmeanlegg. Under en høyspentledning på Totenåsen. Jackson Hole i USA har The Grand Teton. Skreia fikk The Grand Toten.

En februardag i 2014 møter jeg to barndomskompiser på parkeringsplassen ved Torsætra og derfra skal vi gå opp ei høyspentgate. Espen Rogne og Hans Ivar Festad. I bilen fra Oslo er Sveinung Svendsen med.

Vi hadde snakka om hvor latterlig mye snø det var den dagen. Og det snødde litt da vi passerte Hurdal den morgenen også. På parkeringsplassen er det masse biler med skiboks på taket. Røde drikkebelter fra Swix veives rundt, ski smøres og snø pirkes ut av skistøvler med tuppen på stavene. Vi legger på feller og setter støvler i gå-modus.

– Å henn er det dekk skar henn?

Åge Skinstad spør. Han og sønnen møtes på Torsetra for å gå langrenn. De har aldri sett noen legge feller på breie pudderski på Totenåsen før. (Ikke vi heller)

– Vi skal opp den høyspentgata, sier vi. Jeg husker ikke hva han svarte.

Vi er kanskje ikke de første som skal ned denne høyspenttrasseen, men de første til å fortelle historien. First Descent. Fysstenedkjøring.

Vi skal altså kjøre ei renne. Renna hadde jeg sett på helt siden jeg gikk langrenn på 80-tallet. En gang på 90-tallet var det nok snø til å bygge hopp på en kul ved langrennsløypa, men aldri nok til å kjøre den renna.

Det var Espen som minnet meg på renna noen uker i forveien, han hadde vært oppe å kikka og mente det skulle gå å få noen svinger.

Hans Ivar Festad har lagt fellesporet da vi omsider kommer oss av gårde fra parkeringsplassen. Han skal i barnebursdag seinere på dagen og har dårlig tid.

Halvveis opp renna møter vi Hans Ivar som kan fortelle om en og annen god sving lenger opp i lia. Vi takker for trikkeskinnene i den litt våtere snøen enn vi hadde håpa på.

Enkelte partier er nesten grodd igjen og vi må ta kjipe avstikkere til høyre og venstre for renna. Her har ingen frikjører svingt motorsaga, for å si det sånn.

Denne renna er sponsa av Eidsiva, som hvert år flyr helikopter over området og senker et roterende sagblad ned i frikjøringsstrasseen ved behov.

Men det er jo i all hovedsak for at ikke Østre Toten skal bli rammet av kronisk Earth Hour, framfor at en gjeng skarve friraiders skal få kjøre pudder hvert 30. år. Men kanskje noen tar tak i dette nå. Kanskje Toten Frikjøringsklubb ser dagens lys denne vinteren, og fintynner renna.

Ting kan jo fort endres etter en fleipete bra sesong under 132 kV fra Eidsiva. Vi fortsetter nybrottsarbeidet. Snøen blir stadig tørrere. Utsikten stadig mindre.

Hadde det ikke vært for den forbaskede tåka kunne vi sett Mjøsa. The Great Interior Lake of Mjosa.

Skreia

De mest kjente personene fra Skreia er en gammal skøyteløyper ved navn Alv Gjestvang (uttales Alf) og et musikalsk søskenpar med forskjellige etternavn – Inger Lise Rypdal og May-Britt Andersen. Og Knut Anders Sørum, da.

Han som kom på sisteplass i Melodi Grand Prix i 2004, med fattige tre poeng. Fra Sverige. Med låta «High». Og Nils, da. Nils Faarlund. Ikke glem han.