Topptur på Skarfjell

Jeg blir imponert – men ikke overrasket – over autoriteten som følger av en slik uttalelse. Toralf er nemlig en alpinklatre-råskalle av dimensjoner, og han har en plan. Denne planen kan formuleres på en måte som høres helt sinnssyk ut for ører med interesse for norsk klatrehistorie, men heldigvis er planen hakket mer realistisk når den settes i riktig kontekst.

Å kjøre ski ned nordsiden på Skarfjell i Innerdalen.

Merk at det står nordsiden og ikke nordveggen. Dermed er det ikke løgn, men kanskje heller ikke hele sannheten.

Nordveggen på Skarfjell er en klatrevegg av temmelig rå dimensjoner. Veggen er – ingen bombe kanskje – nordvendt. Dermed er den kald, mørk, skyggefull og dyster. I tillegg er den over 400 meter høy, styggbratt, løs og med knapt nok ei eneste hylle. Veggen er besteget et fåtall ganger, og selv om ruta ikke har så høy vanskegrad, så er den usedvanlig seriøs.

Ikke engang Toralf har klatra opp her, selv om han har tenkt mye på det.

Fra det trekanta snøfeltet i toppen av Fosseruta fikk vi enorm utsikt til nordveggen. Følelsen av å være så nær en så dramatisk vegg er spesiell. Jeg føler meg ofte liten, men sjelden så mikroskopisk som akkurat her. Snøfeltet vi står på er stort, men ender i svære stup lenger ned.

Inn mot nordveggen er det enda mer stup, men vi vet at et ukjent antall rappeller under oss ender stupet i ei renne fylt med kald snø. Det er ingen grunn til å tro noen har kjørt renna på ski før. Det er kanskje ikke så rart, men å kjøre den på ski er likevel planen til mannen som har kamkiler han må bli kvitt. 

Mens jeg er litt redd og prøver å late som jeg ikke er overveldet av å være på dette vanvittige stedet, graver Toralf i snøen for å finne rappellfeste. Altså et sted å få satt igjen kamkilene sine.

Dagen før spaserte jeg i mørket opp til Norsk Tindeklub sin hytte ved Storvatnet i Flatvaddalen. På hytta venta Toralf og Per Ola Thingvold med en pose smågodt som skulle få hard medfart så fort jeg ankom.

Jeg fulgte guttas spor oppover lia, og skjønte at de hadde unna seg en fin nedtur i skogen under Innerdalstårnet på vei opp. Sånt hadde jeg verken tid eller lyst til, og ærlig talt hadde jeg mer enn nok med å være spent på morgendagen. 

Jeg har studert nordsiden på Skarfjell utallige ganger, og alltid konkludert med at oppi der har jeg ingenting å gjøre.

Men der jeg spaserte i mørket opp mot hytta visste jeg at i morgen var dagen for Toralfs plan/ gamle drøm. Sjøl har jeg ingenting å bidra med til prosjektet annet enn et fotoapparat og nødvendige ferdigheter for å fire meg ned og kjøre litt ski. Den krevende delen av planen – nemlig å lage den og få oss trygt ned klatreruta Dødens dal og til renna under nordveggen – var Toralfs oppgave.

Fra og med denne spaserturen begynte jeg å kalle han Gandalf i stedet. Jeg følte meg som han tjukke hobbiten med sekken full av grytelokk.

– Ok karer, nå er det klart her. Men pokker heller, jeg fikk ikke brukt kamkilene. Jaja. 

Gandalf har første rappellfeste klart, og siden han skal fire seg ned i total uvisshet tilbyr Per Ola seg å ta skiene hans på sekken. Ingen av oss har det minste trua på at vi kommer ned med bare en rappell (som altså er 60 meter).

Gandalf forsvinner over kanten og vi to andre ser på hverandre og sier «ok» uten å lage lyd, men ved å nikke litt med hodet. Selv prøver jeg også å se tøff ut, men gruer meg til jeg selv skal utfor der.

Så venta vi.

Det føles alltid som man venter sjukt lenge når noen andre rappeller, og det var mildt sagt spennende. Men i ettertid gikk det ikke så lang tid før vi klarte å rope og vræle oss fram til at Gandalf hadde funnet en standplass. Dermed forsvant Per Ola over kanten og jeg sto igjen alene.

Slår du opp på Høy i hatten i ordboka så finner du ikke et bilde av meg der og da.

Heldigvis gikk det ikke lang tid før jeg kunne følge, og etter omtrent 50 meter nedfiring kom jeg til gutta som sto forankra på ei lita snøhylle i ei renne. Rappellen vår fulgte klatreruta Dødens dal som går opp her. Like under oss forsvant verden i ingenting, og vi ante ikke hvor mange flere lengder vi måtte fire oss ned.

Men Gandalf forsvant videre nedover med et sikkert smil, og ikke lenge etter slutta tauet å være stramt.

Vi kom oss ned til renna på den neste rappellen, noe som betyr at vi firte oss ned omtrent 100 meter. Hele tiden med den vanvittige nordveggen på Skarfjell over, under og til siden for oss. Siste del av nedfiringen var fritthengende, og rett og slett en opplevelse jeg aldri glemmer – i omgivelser som gjorde det vanskelig å puste skikkelig.

Toppen av renna er ei snøhylle uten gelender på utsiden. Heldigvis med god plass. Utsiden av renna er en rygg med en drøss tårn og pinakler. Innsiden er nordveggen på Skarfjell. Sjelden har jeg oppholdt meg på et råere sted.

– Gidder du ta disse i sekken, spør Gandalf, og rekker meg et knippe klatreutstyr.

Jeg ser til min store fortvilelse at tre kamkiler fortsatt er med.

– Hæ? Klarte du ikke å sette igjen kamkilene nå heller?

– Nei, det er tydeligvis en slags forbannelse dette her, gliser trollmannen.

Per Ola kom ned som sistemann, og vi tok en prat om snøforholdene. Her hvor det var litt åpent og mer vindutsatt merker vi en liten skorpe på den ellers løse snøen. Håpet var at snøen skulle være mindre bundet inne i renna, hvor den lå mer skjermet for vind. 

Gandalf er i ferd med å innse at en gammel drøm skal oppfylles, og Per Ola og jeg er ikke i tvil: Dette førstesporet tilhører Toralf.

To svinger senere er han inne i renna, og vi hører og ser at snøen er fullstendig fri for bindinger. Gandalf øker farten, og forsvinner trygt ned i skyer av knusktørr pudder.

Per Ola dundrer ned med fart og kontroll som hører splitboardere til, og til slutt er det min tur. Snøen er så deilig som den bare kan bli i nordvendte fjellsider i april; Tørr som mine egne pappavitser og dønn stabil. Jeg tillater meg å passere mine to turkamerater, og får noen deilige førstesvinger nederst i renna. 

Ved utgangen åpner det seg opp, jubelen står i taket idet vi møtes på dette vanvittige stedet med den dystre nordveggen på Skarfjell hengende over oss.

Bonus: Vi trodde liksom turen var over nå, og at det som gjensto var en litt kjip travers mot Grasdalen for å finne en fornuftig vei ned til parkeringsplassen.

Men neida, vi hadde glemt at under Skarfjells nordvegg er en 700 meter høy fjellside med ett hundre og ti prosent perfekt helning for skikjøring. Og hele fjellsiden bader i puddersnø.

Ikke engang Gandalfs tre kamkiler som tynger i bunn av sekken min klarer å ødelegge den vanvittige utkjøringa etter en fantastisk skitur ned nordsiden på Skarfjell.

SKARFJELL (1 790 moh)

• Ligger ved Innerdalen i Møre og Romsdal

• Toppryggen består av to markante topper i tillegg til Stortoppen; Midttoppen (1 625 moh) og Sørtoppen (1 548 moh)

• Førstebesteget i 1850 av Jon Holten og Halvor Holthaug

• Alle tre toppene har mange klatreruter, men særlig Sørtoppen er populær for fjellklatring. Også Midttoppen har mange ruter, men nordsiden av Stortoppen er en stor og krevende vegg med færre klatreruter

• Toppryggen er en del av den lange Trollatraversen - en av Norges flotteste ryggtraverser

• Norsk Tindeklubs hytte Giklingdalshytta ligger under Midttoppens nordøstvendte vegg, og til tross for navnet ligger hytta i Flatvaddalen