Topptur i Reinfjord i Nord-Troms

– Vi blei nu litt nysgjerrig på den stilige seilbåten da vi så den komme inn i sted, smiler hun mot oss. Vi utveksler turplaner og setter kursen mot Innernesfjellet, en 500 høydemeters motbakke.

Noen i følget er allerede i gang med å fire seg ned i toppen av ei renne som stuper ned mot den dypblå fjorden. Innernesfjellet ruver 200 meter over oss. Lysten til å stå der oppe vinner over fristelsen av ei renne.

20 minutter senere står jeg på toppryggen og kan se ut over storhavet. Under meg glitrer den snødekte flanken i ettermiddagssola, og i sør troner tanngarden til Kvænangstindan. Det slår meg at vi kanskje har premiere på nedkjøring her i år. Og det i april.

Fjerne jubelrop fra de som allerede har kjørt ned river meg ut av tankene, og jeg slipper meg utfor.

Det er såpass bratt at jeg fort får hastighet nok til å sette store svinger med splitboardet. Plutselig vekkes konsentrasjonen av en brå og velkjent skrapelyd mot stålkanten, og jeg blir satt ut av balanse. Her er det varierende avstand ned til skarelaget, så nå må konsentrasjonen være på topp. Jeg skjønner etter hvert at jeg må stoppe, når jeg ser de andre på tur opp igjen.

Her stuper fjellet rett ned i havet, og vi tar heller en ekstra tur her oppe.

Sultne mager og lovnader om ferdig middag klokken seks, minner oss etter hvert på at vi må ned til båten igjen. Herfra og ned til dalbunnen venter dagens dessert: En 500 høydemeter lang flanke. I fjærlett snø beskriver jeg lange buer i fjellsiden, og intuisjonen får fritt spillerom.

Et kakk fra skarelaget kaster meg ut av balanse igjen, men på et eller annet vis får jeg fomlet meg tilbake på stødig kurs.

I nedre del av bakken må jeg kjøre slalom mellom tynne bjørkebusker som pisker meg i fjeset. Jeg innser at moroa er over, og farten må ned. Nede på brygga kan renne-gjengen melde om noen overraskende isete partier midtveis, men ellers meget oppegående snø fra topp til bunn. Vi feirer den flotte dagen med noen kalde pils og et par varme timer i sauna-teltet ute på dekk.

Ja, der det er finner er det alltid en sauna i nærheten, og våre østlige naboer er selvfølgelig i storform denne kvelden. 

Hvorfor er jeg egentlig på tur i en liten fjordarm i Nord-Troms, med ei gammel nostalgisk treskute som transportmiddel?

I båten er vi femten toppturentusiaster fra både Norge, Sverige, Finland og Island. Sammen deler vi lidenskapen for toppturer og formidling av dette, og er på jakt etter nye potensielle områder i Nord-Troms.

I dag morges krysset vi Kvænangen med båten full av pudder etter nattens dump. Opal er en av de første tradisjonelle seilbåtene som har blitt ombygd til en elektrisk hybrid. Hun kan drives i opptil 8 timer kun på batterier, og kan til og med lades opp med propellen som turbin under bestemte forhold. En miljøvennlig fremtidsrobot, forkledd i eik fra 1951.

Som en snøskute på tokt gled vi inn Reinfjord forbi enslige slitte hus, fulle av forventning og spenning.

– Dette blir ikke topptur etter ei oppskriftsbok, sa Juha Tolvanen, en av guidene på båten med et smil om munnen.

Vi kunne se hissige fjell strekke seg nesten 1000 meter opp fra fjorden, store forlokkende snøflanker og spennende daler komme til syne. Rennesystemer på begge sider av fjorden fikk de finske renneentusiastene til å lene seg ivrig mot båtripa mens de fotograferte, pekte og diskuterte på samme tid.

– Det er følelsen av å være på eventyr, komme seg bort fra folkemassene, og kanskje oppdage nye fantastiske toppturer som gjorde at jeg fikk lyst til å dra hit. Reinfjord er et område som er nytt for alle i skuta, sa Juha, som har bodd i Nord-Norge i flere år.

Dag 2 snør det tett. Som et trygt alternativ går vi opp den slake ryggen mot Haretoppen. I flatt lys kjører vi med høye skuldre på uforutsigbar kartongsnø, og skare med utlagte feller av usynlig fokksnø.

I skoggrensa på lesiden av fjellet, finner vi derimot noen lekne linjer i den tette bjørkeskogen vi brøytet oss opp for en time siden. Det er her all snøen har blitt av. Jeg kjenner puddersnøen flyte rundt knærne mine når jeg svinger rundt trestammer, og dukker under bjørkekvister.

Nesen til brettet forsvinner under snøoverflaten når brennende lårmuskler må gi tapt.

Varm, svett og fornøyd glir jeg ned til fjorden igjen. Dag 3 er værvarselet noe bedre, men snøfnugg danser fortsatt i lufta. Vi har tenkt oss opp på den nesten 1000 meter høye Gárasnjunni, mens noen av de andre fikk øye på ei renne ved innseilingen til fjorden, som ender i havet og kun er tilgjengelig med båt. Vi deler oss i to lag.

Vår gruppe snur ryggen til skuta og tar fatt på en 2,5 kilometers innmarsj i dalen foran oss. Snøværet øker i intensitet. Vi står langt inne i dalen i total whiteout, og må noe motvillig innse at det ikke blir noen topptur i dag.

I det vi sklir ned mot brygga er Ópal tilbake igjen etter å ha skysset den andre gjengen til foten av renna. Vi stiger om bord og setter kursen ut av fjorden for å rekke å se de andre kjøre ned.

I det vi ser den hvite stripa av snø inne i den renna, får vi øye på små prikker suse fort nedover, én etter én, i store svinger.

Snøføyken virvles opp i det den ensomme rennas trange vegger, og vi hører jubelrop ljome fra fjellet. Når alle er vel nede ved fjæresteinene igjen, kjører to av mannskapet bort til fjæresteinene med gummibåten for å hente de ut. De gynger godt i den urolige sjøen, og etter å ha prøvd å legge til flere steder finner de imidlertid en godkjent landingsplass.

Brett, ski og sekker blir raskt kastet om bord i båten, før sistemann kommer seg vaglende over ripa. Harde skisko og glatte fjæresteiner er tydelig ingen god kombinasjon.

Etter noen high fives og studering av fotomateriale fra det som høyst sannsynlig er en jomfrurenne, snur Opal baugen mot Skjervøy igjen. Og skuta går uvanlig stille, vi går på el.

Bak oss i stillheten ligger det fortsatt mange linjer og venter.