Topptur i Glomfjords vakre skifjell

Det kunne vært en historie om bratte førstenedkjøringer eller renner smale som skredballonger eller om alpin klatring av vasseste sort. Men toppen vi her skal snakke om er ikke blant Glomfjordens mest spektakulære. Den er faktisk mer en kul enn den er en topp. Og denne toppen - eller kulen – har min bror sett på i et kvart århundre. Denne historien starter nemlig i 1995. Altså en historie om bestigningen av Meløys flotteste fjellkul i 2019.

Min bror har alltid vært en racer på snowboard.

Gjennom barndommen var han steingod. Han tilhører den gruppen brettkjørere som på 90-tallet hadde en helt spesiell forståelse for buer. Og han tilhørte det fåtall som i 1995 brukte alle sine sparepenger på et Burton Balance-brett. Altså det svarte signaturbrettet til Terje Håkonsen, som bar en sol og en dame i front. Dette sorte redskapet var det tøffeste leketøyet vi noen sinne hadde sett. Tøft var det derimot ikke å sitte på skolebenken når den nordnorske våren viste seg fra sin fineste side. Når norsktimens diktanalyser ble for drøye var det fort gjort å lene blikket ut av vinduene og opp mot fjellene.

I møtet med det bølgende terrenget, som så ut til å renne ned mot havet, var det fort gjort å spørre seg selv: «Hvorfor er vi ikke der nå?».

Til det spørsmålet fantes det flere gode svar. For det første var ikke skolegangen frivillig. Foreldre og lærere hadde ikke forståelse for at verdifull tid i fjellet kunne være vel så god dannelse som undervisningen i det norske skolevesenet. Dessuten fantes det ikke splitboard. Truger kunne vært et alternativ, men det må sies at trugebruken var svært begrenset blant brettkjørende tenåringer i Meløy kommune på 1990-tallet. Her var det gåing i snowboardsko som gjaldt -  med brettet under armen.

Og så var det denne fjorden.

For en brettfrelst 15-åring uten moped, bilsertifikat eller båt var en fjord som denne nesten som et Atlanterhav å regne. Enda så nære de fjellene lå, virket de uoppnåelige. 

Det finnes dem som mener at disse fjelltoppene som skiller Glomfjorden fra Bjærangsfjorden har noen av landets flotteste skifjell. Kjelddalstinden, Reindalstinden og Ronsfjellet. Sjansen for at du har hørt om disse fjellene er dessverre begredelig liten. Men det er altså ikke disse toppunktene som er det viktige i denne historien. Tindene er mer som kulisser å regne. Mens min bror satt låst innenfor skolebyggets gule vegger kunne puddersnøen ligge dyp utenfor. Like før kveldslyset sank bak Lofotveggen kastet skyggene seg lange og røde over terrenget nedenfor fjellkulen på andre siden av Glomfjorden. Selv om tanken på å føre det svarte leketøyet nedover de fjellsidene til tider var uutholdelig, var det noe tilfredsstillende over denne dagdrømmingen. Den fungerte som et substitutt for den virkelige drømmen. Når den ekte vare virket uoppnåelig var dagdrømmen fin å ha.

Fra ungdomsskolen hørtes rykter om brettkjørerne på videregående. De som kunne ta seg fri «når de ville». De som hadde lappen og kunne kjøre høyt til fjells for å lage hopp.

Mens ungdomsskoleelevene slet med ligninger og tyskgloser kunne gymnastene bygge quarterpipe på Glomfjordfjellets skavler.

Tenk hvor fint det skulle bli å vokse opp!

Få lappen!

Friheten var i sikte, men fremdeles utenfor rekkevidde.

Imens fortsatte tankene å surre i bakhodet:

Var det mulig å komme seg opp til den fjellkulen?

Er buene så fine som de ser ut til?

Den rekken av pudderputer, er de kjørbare?

Det hele virket uoppnåelig og himmelsk på en og samme tid.

Enn så lenge ventet mattetimen og min brors lovnad til sin 11-år gamle bror (meg), om at han «en dag skal ha kjørt ned alle toppene i kommunen», er dessverre langt fra opprettholdt. Kulen ble liggende for seg selv.

Den ble ikke kjørt av min bror og kanskje ble den aldri kjørt av noen.

Ikke vet jeg.

Så gikk tiden.

Min bror flyttet sørover for å gå på videregående skole.

Deretter til Danmark for å studere.

Så jobbet han i København og Oslo før flyttelasset gikk til Australia hvor flere studier ventet.

Et eller annet sted på veien mistet han piffen for fjellene. 

Surfingen tok overhånd.

Han startet en bedrift.

Han kjøpte hus.

Han lagde oppkjørsel.

Han fikk en hage å grave i. Boder skulle ryddes.

Sakte forsvant fjellene fra livet hans. Eller var det han som forsvant fra fjellene?

Det fine med fjell er jo at de alltid «er». De bare ligger der. De venter alltid på deg.

De eksisterer videre mens vi lever andre steder.

Når du er klar for et gjensyn vet du at de er der.

Slik sett er de til å stole på. De stikker ikke av.

24 år etter at Robert Henry Kleiven kikket ut av vinduene på Ørnes ungdomsskole sitter han ved barndommens frokostbord på Ørnes.

– Han ser fin ut i dag, sier Robert og sjekker klokka.

30 minutter til ferga går.

30 minutter til ferden over fjorden skal starte.

30 minutter til et kvart århundre med forventing skal ventileres.

Nå har han lappen. Han har penger til fergebillett. Han har bratthetskart, skredsøker, bukse med lufting, Varsom-app og et lånt Jones splitboard av karbon. Og viktigst av alt: Han har ikke skoletime. O-fag finnes ikke lenger og drømmen om fjellkulen ser ut til å kunne realiseres. På vei ut av døren sender han noen tanker til det gamle klasserommet.

Skulle du noen gang ønske å oppleve denne turen fungerer ferga utmerket som kompass. Om du stiller deg på dekk trenger du ikke gjøre annet enn å kikke rett frem – og litt til venstre. 

Der ligger den.

Fjellkulen som bølger vilt og vakkert ned mot havet. Rolig og urolig på samme tid.

Det er som om du har gått ombord på et romfartøy. Sakte nærmer du deg en planet du alltid har vært nysgjerrig på. Du flyter gjennom galaksen og håper møtet med det ukjente blir godt - hva enn du skulle treffe på der borte.

– Jeg har skyhøye forventninger, sier broren min. 

– Flott, sier jeg.

– Da er fallhøyden stor.

Vi kjører av ferga, tar brått til venstre. Humper oss bortover en smal og hullete grusvei som later til å være skjært inn i det bratte landskapet mellom hav og bergvegger. Vi kjører slalåm mellom steiner som raster i veibanen etter en mild vår.

– Nå skjer det, sier boren min i det han innser at den snirklete veien faktisk vil sette ham i perfekt posisjon for oppstigningen mot fjellkulen.

Bilen parkeres. En pensjonist kommer forbi. Han blir uforskammet glad av å høre at broren min har studert i «Tuborgs hjemland». Så går vi oppover. En bratt sti gjennom tett skog. Vi beveger oss inn i de hvite bølgene som inntil nå har vært forbeholdt avstandsforelskelse. Solstrålene lister seg inn i den nordvendte fjellsiden. Kinn og snø varmes opp.

– Dette er bedre enn jeg hadde trodd, sier Robert og ser oppover mot det som skal komme: Skiterreng av ypperste sort, 30 graders bratthet og en symfoni av hvite buer.

Så står vi der. På kulen like under de høye tindene.

Skuffet innser vi at det ikke lar seg gjøre å nå de spisse 

toppunktene over oss.

De krever klatreferdigheter vi ikke har.

Likevel kunne ikke Robert vært mer fornøyd. Han har fått svaret han søkte. Forhåpningen var reell. Prosjektet er fullendt. Det føles som om ungdomskolens siste eksamen endelig er bestått. Nå vet han at drømmeturen er mulig. At den fortjente all dagdrømmingen den fikk. I tillegg gjenoppdager han hva en topptur kan gjøre med et sinn. Han kjenner følelser han ikke har hatt så mye av de siste årene. En sterk og urokkelig grunn-følelse av glede.

– Jeg bør ha mer slik glede i livet, konstaterer han.

Så spiser han en banan.

Hopper av glede fra en stein.

Kobler brettet sammen og suser ned.

– Kan vi ta en tur til?

Les flere saker om toppturer her.