Skiglede på sitt aller beste

Chipen på telefonen til min søster jobbet hardt denne dagen. Vi var på vei opp mot fjellet Tuvegga, noen knepp vest og ca 300 beskjedne høydemeter ovenfor toppunktet for stolheisen på Strandafjellet. 3-4 kuldegrader, sol fra klar himmel og et godt snøfall noen dager før. Bildene haglet fra alle kanter.

Hun har hørt fortellingene fra mine mange skiturer i godt over et tiår. Det har tatt sin tid, men nå var på tide å sjekke ut hva «the fuzz is all about».

Hjemme i boden hennes står det et par K2 Missbehaved med vanlige kjørebindinger, som kanskje har vært brukt en håndfull ganger siden 2013.

Støvlene hennes ble stjelt/mistet fra boden for noen år siden, uten at hun har gått til anskaffelse av nye.

Hun er med andre ord ingen råtass på ski, men er kapabel nok til å komme seg ned en middels bratt bakke uten for mange knall og fall.

Vi hadde lånt full pakke med ski, støvler, feller, staver og skredutstyr. Vi fant en gammel skolesekk på hytta, en hjelm fra nittennoeognitti og ekstraparet mitt med goggles.

Bror hadde sørget for å utruste henne med skiutstyr hun kunne ha glede av.

Halvlette ski med midtbredde 97 sånn at det var flyt og stabilitet å få, samt støvler som falt i et godt skjæringspunkt mellom vekt og kjørestyre.

Jeg tenkte at det var bedre å leie bra utstyr å betale noen kroner for det, fremfor å låne noe fra bekjente som ikke passer.

Vi hadde ikke de mest grandiose planene denne dagen. En liten testtur opp til en av fortoppene før Tuvegga for å prøve utstyret, en grei introduksjon i bruk av sender/mottaker(skredsøker)/skredsutstyr samt kjenne på snøen.

Enkel og kjapp retur tilbake til anlegget dersom det skulle bli for tungt eller om opplevelsen ikke falt i smak.

Det er lett å kjenne igjen en person som går på topptur for første gang. Skiene løftes opp istedenfor at de glir på snøen. En kjapp korreksjon, så begynte vi raskt å spise høydemeter.

På vei oppover den første kneiken med litt helling fikk jeg «mansplainet» konseptet lappekast/kick-turn. På ekte sunnmørsk vis gikk sporene som allerede var gått rett opp. Vi la våre i sikk-sakk. Det er enklere å bevege seg slik.

Etter hvert begynte også de skikkelige fjellene vest og nord å komme til syne over bakketoppene. Det trengs ikke rare toppen for å få utsikt i verdensklasse.

Snøen var florlett, nådde oss til godt oppå ankelen og var helt upåvirket av vind. Jeg valgte å ikke snakke for mye om hva som ventet oss for å ikke gi for høye forhåpninger.

Fjellsiden vi skulle ned er ikke nevneverdig bratt, men den ruller litt fra toppunktet, noe som kan føles skummelt for en som ikke er vant med slike omgivelser.

Selv hadde jeg sjekket kartet (helnings/utløpssonekartet til Regobs) nøye og visste at vi ikke skulle inn i terreng som var brattere enn 25 grader.

Hun sa hun var nervøs, men jeg prøvde å betrygge henne med at hun var god nok på ski for å klare å komme seg ned, og at omgivelsene var trygge.

Vi satt våre første svinger og hun fant ikke helt kontrollen på skiene med en gang. Vi kjørte derfor 30 meter og stopper opp, nye 30 meter og stopper opp igjen. Hun fant etter hvert noe som lignet på kontroll.

I retrospekt burde vi nok tatt et par turer i heisen først, sånn at hun hadde blitt mer vant med skiene. Om man er vant med frikjøringsutstyr eller vanlige carvingsski kan det kreves litt tilvenning å bli komfortabel på lettere utstyr. 

Når vi stopper opp, så hun hele fjellsiden under seg og ble litt tryggere. Ofte er det sånn at fjellsider ser skumlere ut fra siden eller forfra enn ovenfra. 

Jeg kjørte ned siden og stoppet utpå flaten. Føret var helt fantastisk.

Hun ble stående å nøle litt før hun vendte skiene i fartsretningen.

Hun traff bra på første sving. Hun klarte å sette sammen flere svinger på rad der det så ut som hun hadde kontroll. Det kom et gledeshyl fra og jeg så hun koste seg glugg ihjel gjennom kameralinsen min.

Følelsen av flyt er vanskelig å forklare til noen som ikke har kjent på den, men det var det hun følte på nå.

Uovervinneligheten ble imidlertid snudd kjapt til følelsen av snø i nakken. Hun krongler litt med skiene og gikk skikkelig på tryne.

Ingen fare. Hun børster av seg snøen og er raskt oppe igjen. Hun kommer seg fint ned siste kneiken og hun rekker et lite hyl til før flaten. Jenta som glir mot meg har brillene på snei, snø i hele fjeset og et smil som går fra øre til øre.

– Så sjukt FETT det der var!

Her er det noen utstyrsprodusenter som burde være raskt ute med målrettet markedsføring, for denne dama kunne de ha rekruttert rimelig enkelt.

Vi glir rolig tilbake mot anlegget og jeg hører at hun fniser bak meg.

Et par dager etterpå ble hun smittet med Covid. Ryktet skal ha det til at hun har brukt store deler av isolasjonstiden på å google toppturutstyr, skredkurs og nye turer hun kan gå.