Simon (24) nyter julipudder på Alnestind

– Er det mulig, hoier en gledesstrålende skikjører som kommer susende ned mot oss. Det er mange foran oss i bakkene, og vanligvis unngår vi kø i fjellet. Men denne gang er unntaket milevis innafor. Hallo, pudder i juli, er det virkelig mulig? Alnestinden, 1665moh, er en av få topper med nok snø. Og gliset fra de første nedkjørerne er verdt hele turen.

Annerledesåret

Våren 2020 ble annerledesåret for snøforholdene på Sunnmøre. Etter en mars med mye skitvær – perfekt korrelert med koronahjemmetid – kom april med sol og bikiniføre. Vi raste rundt og trodde topptursesongen var på hell, men der tok vi heldigvis feil. «Kom mai du skjønne milde» gikk på en skivebom.

Toppløse turer i mai refererte ikke til bare overkropper, men rett og slett til at vi sjelden nådde toppen pga. skredfare og dårlig sikt. Snøværet var en februar måned verdig, og vi kunne kjøre pudder til knes på nasjonaldagen. Så kom juni med soldager og mengder av fersk snø i fjellet.

Mens mange jublet når Trollstivegen åpnet en måned på etterskudd, suste vi rundt med sommerklær på topper man sjelden når på ski i juni.

Kronen på verket

Og så Alnestind. Kronen på verket – pudder i juli. Selvsagt ikke de store mengdene, men akkurat nok til at gledeshylene kom fra innerst inne.

Det er mange med samme tanke denne inneklemte soldagen i juli. Vi var morgentrøtte og dro litt seint fra Ålesund. I tillegg hadde vi glemt ferietidenes forbannelse med saktegående trafikk på smale sunnmørsveger. Vel fremme ved startpunktet, ventet smale vegkanter med biler henslengt på begge sider.

Parkeringen krevde en dose kreativitet, men snart var vi klare for tur. De siste ukers sommertemperaturer har tatt knekken på skiføret på Breitind og andre populære mål i området. På Alnestind derimot, var det ski fra bil.

Folksomt

Det er folksomt, ja, men mest av alt hyggelig. Vanligvis søker vi førstespor og topper fåtallet velger. Denne gang er det annerledes, og veldig kjekt. Vel oppe treffer vi selveste Simon Vadseth Furholm, en livsglad 24-åring fra Ålesund med downs og autisme.

– Jeg er sprek og flink på ski, gliser han med verdens mest sjarmerende smil. Mamma Synnøve bekrefter begge deler. Denne gutten trives best i høyden!

Enda mer imponert blir vi over familien Bjørge fra Ellingsøy i Ålesund.  Søstrene Mathilda (8) og Madeleine (10) har gått opp på langrennsski. Nå gjør de seg klare til å renne ned på alpint.

– Vi har vært på Galdhøgpiggen, men dette er høyderekord på ski, smiler de to søstrene. Neste år står Skålatårnet (1843moh) i Stryn øverst på ønskelisten. Jeg smiler i skjegget jeg ikke har, og tenker at foreldre som Lars og Eivind redder framtiden for skifolket i Norge. Med hunden Mia i sekken til far, suser familien ned igjen.

Bare en gang til

Vi traverserer et stykke bort for å få den fineste, akkurat passe bratte siden. Juli og fem centimeter pudder. Er det mulig? Det er det. Det er ikke mye, men akkurat nok. Fryd! Vel nede kan vi ikke slutte å smile. 

– Kom igjen, vi tar en runde til, stråler Åsa. Vi legger inn en halvtime ekstra, labber opp igjen og kjører siden en gang til. Smilet varer helt til jordbærkurv og bad i varme Valldal. Og faktisk videre de svingete vegene tilbake til Ålesund, til tross for juli-trafikken. Dette var en sesongavslutning verdig. Og mor er klar for ski-frie lavlandsuker med småunger, bad og fjas. Takk for en flott sesong, Sunnmøre!