Rennekjøring langs Vangsmjøse ved E16

Det er litt merkelig at vi har valgt å kjøre to timer fra Sogndal og garantert gode forhold for å lete opp en renne øst for vannskillet. Men her står vi, i en renne over Vangsmjøse, på føre som bare kunne vært bra i Skottland.

Med en lang skisesong og uendelig mye fjell å utforske i nord, har jeg egentlig aldri stått så mye på ski i Norge sør for Narvik. Med Lyngen som referanse, har jeg kommet til å tenke at det meste av skiterrenget i Sør-Norge egentlig er ... minigolf. 

Men i desember 2020 var skiføret i nord så dårlig at jeg pakket bilen og kjørte sørover. Etter jeg feiret romjula i Hemsedal kom Erna på nyhetene med pandemiinnstrammingene som kunne bli stopperen på min mini-skiboms-tilværelse. Nå måtte jeg enten pakke bilen og kjøre hjem til nord. Eller så måtte jeg finne på noe lurt.

– Jeg har blitt en klimaflyktning, starter samtalen når jeg ringte Calum for å høre om gjesterommet hans var ledig og om jeg kunne flytte inn i kohorten hans. Calum er en skotsk innflytta sogndøling som kjører splitboard med hardboots og bor på en gammel gård litt utenfor Sogndal.

Han er litt overrasket over å høre at jeg plutselig bare er 2 timer unna, men jeg får beskjed om å ignorere rotet og å bare ta meg til rette, han skal bare jobbe noen ekstra timer så han rekker å ta fri i morgen. Han sier at det egentlig er perfekt timing, da noen nettopp har flyttet ut og da slipper han å bo der alene de neste to ukene.

Maslow, psykologen best kjent for sin behovspyramide, skilte mellom såkalte mangelbehov (fysiologiske behov, trygghet, og sosiale behov) og vektsbehov (respekt og anseelse, behov for selvrealisering). 

Var jeg på flukt fra nord siden klimaendringer nå gjør det umulig å livnære meg selv og møte mine primære behov? 

Eller tenker du at jeg er en bortskjemt skikjører som trenger litt bedre skiføre for min egen selvrealisering? 

Jeg vil ikke at du skal misforstå meg og tenke at jeg forlot hjemmet mitt på grunn av en tragisk naturkatastrofe, det stemmer ikke.

Nei, jeg er bare en sutrete skikjører bosatt i Nord-Norge, i en av de dårligste forsesongene i midten av mørketida som har, til nøds, pakket bilen og kjørt sørover i midten av desember 2020.  Selv om jeg jobber nok med ski til å kunne hevde at dårlig skiføre truer min inntekt, håper jeg vi klarer alle å bli enig at ski er et privilegium.  Jeg flykter ikke fra Nord-Norge for å sette mat på bordet, i dette tilfelle så er det mine behov for selvrealisering som har blitt truet.

«Terrenget minner meg om å være på Yttersia av Malangen-halvøya, der er det flere renner med store fjellvegger som leder ned til havet.»

Jeg tenker ofte at jeg har snudd min behovspyramide opp ned. Jeg setter behovet for selvrealisering foran behovet for tak over hodet og forutsigbar inntekt. Det er litt absurd, men sånn har det vært ganske lenge nå. Prioriterer ski og moro og satser på at resten ordner seg på et vis. Men selv om man prioriterer ski og moro, så er det interessant for meg å reflektere over hvordan skibehovene mine også har endret seg.

Etter flere sesonger i Alpene og USA kunne ikke skiheis og god snø tilfredsstille selvrealiseringsbehovene lenger. Større fjell, dårligere vær, stillere natur, mer usikkerhet og eksponering erstatta behovene for heis, løssnø og après ski. Jeg måtte fly(k)tte fra Sveits til Tromsø for å ha mest mulig tilgang til den skiopplevelsen jeg søker. 

Den samme følelsen begynte jeg å føle på nå i Sogndal etter noen uker med god snø og leken minigolf.  Jeg begynte å bli rastløs for et mer alpint eventyr. Det er vanskelig å få sympati for å ha kjørt for mye løssnø, men etter noen telefoner ble jeg tipset om noen renner som var synlig fra E16 ved Vangsmjøse. 

Kanskje det fantes noe bra skiterreng på Østlandet likevel? 

Calum var lett overtalt til å bli med. Det beste med å være på tur med skotske frikjørere er at de er så takknemlig for snø at det er ikke så nøye hvilken form den har. Når du er oppvokst med å kjøre gress og is er litt vindbanka snø drømmeforhold. 

Vi sjekker været, vi sjekker varsom, vi ser på kartet, vi blir enig om det ser ut som det kan bli aktuelt, men eneste måten å vite var å kjøre to timer for å sjekke. Vi kunne kjøre tilbake via Årdal, så selv om det var en bomtur kunne vi rekognosere noen klatrelinjer og kjøpe en flaske whisky på polet. 

Etter to timer er vi fremme. Vi hadde studert kartet, men vi var fortsatt usikre på hvilken linje som skulle være best å kjøre. Terrenget minner meg om å være på yttersia av Malangen-halvøya, der er det flere renner med store fjellvegger som leder ned til havet. 

Her er Vangsmjøse hvit og dekt med is. Utsikten mot Filefjell er heller ikke helt identisk til Senja og havgapet, men spenningen av å lete etter lomme å parkere i veikanten og bli stiv i nakken av å titte opp mot det ukjente er likt.

Jeg har alltid tenkt at det var bare slake skiheiser og hytte-landsbyer på Østlandet. Hva er det som gjør at skikjørere gidder å bo der? Enten har dere annen kriteria for selv-realisering enn meg, eller så har dere stablet pyramiden riktig vei opp.

At folk flest har annerledes mål for skikjøringen da, er helt forståelig. Det er jo objektivt mye tryggere å sette søkelys på å kjøre bedre snø, i mindre terreng, enn å søke større og større terreng i snø som er kanskje trygg nok til å gjennomføre. 

Nå står vi 500 meter over veien på en liten hylle. Vi er nødt til å ta på stegjern for å traversere et eksponert hyllesystem tilbake inn i hovedrenna.

Vi har bare 500 høydemeter booting igjen til det blir slakere over oss. Vi bytter på å lage spor til hverandre mens vi diskuterer klatremuligheter. Fjellveggen til høyre er bratt og mørk, men det er noen tydelige riss som kanskje lar seg sikre. På venstre siden er det mange snille slake islinjer i sola. I Skottland hadde det vært flere klassiske klatreturer her, men vi har kanskje for mye fjell i Norge for at klatrere skal gidde denne anmarsjen.

Vi bytter stegjern for ski og brett når det begynner å bli slakere. 

Toppen er ikke målet. 

Bra føre var heller ikke målet. 

Vinden hadde lagt et lag med fin fokksnø som vi klarer å sprute opp for ta et bra bilde. Vi cruiser ned 500 meter til vi kommer tilbake til hyllesystemet vi kom inn på.

Kanskje det isopptaket hadde blitt mindre mens vi hadde klatret? 

Vi ble fristet til å fortsette nedover. Etter litt spekulasjon ble vi enige om at vi ikke skulle prøve å droppe fem meter til flat landing, så vi må klatre opp igjen. 

Det kunnet ha blitt surt å ta noen ekstra meter, men Calum ble så glad når han fikk slått isøksa i litt frossen mose at de ekstra høydmeterene ble fort glemt når vi var tilbake til bilen.

Renna var litt knotete, snøen var litt vindpåvirka, men roen i sjela hadde kommet tilbake. Det var snø i prognosen i nord. Det var på tide å reise hjem igjen.