Pudder-lørdag på Trollstigen

Dermed var jeg litt skeptisk til Ola Hovdenaks instagrambilde fra fredag, av at han kjørte ankeldyp pudder med såle på Alnestinden ved Trollstigen i Romsdal. Men da han hardnakka bekrefta at det var både bra skikjøring, verdt kjøreturen fra Oppdal (uten vinterdekk), og i tillegg fulgte opp med film i instastory´en sin, da gikk jeg på smellen jeg og. Og for en smell det skulle bli! Ikke engang 1000 andre som gjorde samme tabbe klarte å knekke den fantastiske opplevelsen det var å sesongstarte lørdag 5. oktober.

– Nei pokker Ola, sa jeg høyt da vi kom opp på Stigrøra og så snøforholdene, selv om inspirator Ola var langt unna akkurat da (på Skjervan for å være presis).

Det så slett ikke bra ut. Masse stein, syltynt snølag og det krydde av folk. 

Men det viste seg fort at snøen nederst i den nordøstvendte siden på Trollstig-ultraklassikeren Alnestinden var knallhard og klin umulig å nå ned til steinene gjennom det 20 centimeter tykke snølaget. Vi traska oppover sammen en drøss andre, og koste oss med tanken på at været var nydelig, vinden fraværende og «det er jo godt å komme seg ut selv om skiføret suger».

Fra omtrent 1100 meter ble snøen mer vinterlig. Her hadde ikke plussgrader herja med den, og enda noen meter lenger opp ble det pudder. Oppå en slags såle. Joda. Men det var oppkjørt overalt, unntatt noen spenstige og korte linjer blant noen steiner til lensmanns høyre for bollen under toppen (jeg lurer på hvem som har hoppa dritlangt med kjempefart ut i ei snødekt steinur og kommet fra det med rumpa i behold…?).

– Hey! Se der, roper Ingvild og peker.

Og tro det eller ei, men i topp-bowlens høyre side (skikjørers høyre) er en elegant figur i ferd med å sette de første svingene i henget. Snøføyka står, han eller hun kjører store, lekre svinger, og det ser rett og slett helt vanvittig ut. Selv i februar ville dette vært rått.

– Det må være en eller annen grunn til at ingen andre har kjørt der sier jeg. 

– Skulle tro det ja, svarer Ingvild, men vi klarer ikke helt å skjønne hva det skulle være. 

I området hvor oppoversporet går er det nemlig fullt av spor og folk, både over og under oss. Det er helt ubegripelig at ingen har lagt sporet i den urørte og skyggefulle delen av topphenget hvor snøen ser helt utrolig ut.

Vi tar en pause på vei opp, og jeg tvinger Ingvild til å kjøre noen foto-svinger i sola før den forsvinner. Der er snøen bra, men bitte litt crispy på toppen. Vi visste det ikke da, men i skyggen på motsatt side ventet snø som slett ikke var crispy på toppen kan du si.

Instagram vs reality på topptur i oktober. Det er ikke så vanskelig å få det til å se bra ut med bilder. Og med ord kan man lyge så det renner. Mange gjør jo det, for det kan sitte langt inne å innrømme at man var på en tur som bare ble middels bra. Og ja, nederst var det survival-transport på hard snø. Men det var enkelt å unngå stein, og helt greit. Men øverst på Alnestinden lørdag 5. oktober 2019 var det rett og slett nydelig skiføre, og jeg insisterer på at denne korte filmsnutten får være bevis godt nok: