På topptur i Øksfjord med historisk dårlig værmelding

Personen som spør sitter like ved meg. Jeg ser henne ikke så godt i mørket, men observerer at hun har kort brunt hår, en rød velbrukt anorakk og skredsekk i sidesetet. Jeg skjønner fort at dette må være Hanne Kauko. Hanne er en god venninne av Ingrid Lonar og nå er første gang jeg møter henne. Vi håndhilser og smiler døsige til hverandre over midtgangen. 

– Jeg gleder meg til å dra på tur med dere, sier jeg 

Samtidig prøver jeg å unngå temaet om at det er spådd plussgrader og regn hele uka.

• I denne saken finner du flere tips til toppturer i Finnmark. Les også denne saken fra samme området - da det enda ikke var kjent som toppturdestinasjon i Norge.

Det vi vet er at vi skal til Finnmark, nærmere bestemt Øksfjord-området. Planen er å filme episode to av vinterens webserie prosjekt, som vi så flott har døpt Trusehaugen (les: en haug med truser/jenter). En ide jeg og Ingrid gradvis har pratet løst om tidligere vintre og som vi i april 2018 bestemte oss for å gjennomføre. Tanken er å invitere med ulike jenter som vi kjenner på ulike turer og lage en episode av det. Episodene skal bli til uansett vær eller føre, og synliggjøre et lite mangfold av rå jenter som finnes der ute. Den første episoden av prosjektet ble publisert i januar, og nå står derfor episode to for tur.

Vi lander på Alta flyplass i grått vær. 

– Jeg kan dra å hente nabobilen jeg, sier Ingrid og slenger seg inn i en drosje.

 De grå skyene som ruver over flyplassene har enda ikke begynt å slippe løs nedbøren som er meldt i dagene fremover.

Vi presser inn skibaggenene i nabobilen  og stiller inn gps-en i retning Langfjordbotn. 

En time senere står vi i bunn av en snødekt skog. 

– Hvis dokker skynde dokk no rækk dokker non tura i skogen før mildvære kjæm. 

Ei blid lita dame peker opp mot bjørkeskogen. 

– Dokker kan bli me inn på skola og skifte, så ordne vi me et sted å sov ætterpå.

Hun peker på et gult lite bygg bak henne. Praten flyter flittig om snøen, stedet og doktorgraden hun jobber med. June er ei imøtekommende, energisk og kunnskapsrik dame med stort hjerte for hjemstedet sitt. 

– God tur! June veiver oss av gårde i det vi trasker innover mot den mørke skogen.

Det føles befriende å strekke på de rastløse beina etter en dag med mye sitting. Snøen er enda heldigvis nokså tørr, men vi registrerer at været skifter for hvert steg vi kommer lengre opp mellom de lave bjørketrærne. Det blir en kort men fin tur, der vi jager hverandre nedover skogen med hodelyktene som viser vei. I bunn lyser lykten min opp to store glis, Hanne og Ingrid ser tilsynelatende fornøyde ut og jeg kan si meg enig. Vi gir hverandre en highfive og avslutter dagen med en underliggende visshet om at denne turen kanskje blir ukas beste nedkjøring snømessig.

To dager senere svinger det en buss inn ved ett stopp i Lang-fjordbotn. Veien er såpeglatt og bussen må bruke tid på å klare å bremse ned i tide. Ingrid, Hanne og jeg står spente i veikanten klare for å ta imot Kristin som er den siste brikken som mangler for å få prosjektet ordentlig i gang. 

– Hei, så hyggelig å se dere! Kristin drar skibagen ut av bussen og gir oss en god klem.

Kristin er brun og fresh i ansiktet, noe annet enn oss andre som står der i regnet halvbleke og uten antydning til at sola har truffet fjeset vårt enda i år. 

Kristin Lome en venninne av meg fra studietiden i Sogndal som verken Hanne eller Ingrid har møtt før, har tatt buss fra Tromsø. Nå er vi  to snowboardere og to skikjørere, der ingen kjenner alle, på vei til et sted der ingen av oss har vært før.

Det har regnet i to dager. De høyeste toppene i området strekker seg så vidt over 1000 meter og mildværet går helt opp til 800 moh. 

Jeg merker at Kristin er både nysgjerrig og spent på hva vi har gjort så langt og jeg informerer henne om at hun ikke har gått glipp av noe stort. Vi hadde alle en drøm om pudder i nord, og gradvis innfinner vi oss med at dette ikke blir tilfelle.

«Vi gir hverandre en highfive og avslutter dagen med en underliggende visshet om at denne turen kanskje blir ukas beste nedkjøring snømessig.»

En dag på tur i regn og vind, blankpolert is på veiene, skare i fjellet og vakker, rå natur. Vi står der oppe i fjellsiden, det er tett tåke og vi har søkt ly bak en stein. Hanne er rastløs og vil helst bare gå videre opp i tåka mot toppen. Jeg prøver å motivere henne til å vente, forklarer at vi oppnår ingenting med å gå inn i den tåkeheimen nå. Så letter det, regnskyene dras lengre ut i havgapet og vinden løyer. Jeg er så gjennomfrossen på fingrene at jeg nesten ikke klarer å gripe rundt kameraet. Men jeg tvinger fingrene mine til å forevige et minne av Hanne, Ingrid og Kristin som står og betrakter den massive fjellrekken som ruver der ute i fjorden. Samtidig faller et magisk lys fra himmelen. Jeg tenker stille for meg selv at dette er nok et slikt øyeblikk jeg alltid kommer til å huske, å stå her ute i denne ubegripelige vakre naturen, med disse tre flotte menneskene i ett med elementet, gjennomkald og frossen. For som folkehøgskolelæreren min en gang sa «det er de øyeblikkene du utfordrer deg selv med litt ubehag du husker best».

• Finn tips til andre toppturer her!

Vi blir innlosjert i Junes bestemorshus. Et sjarmerende gult etterkrigshus plassert ytterst i havgapet i Øksfjord. 

– Det er masse ved her ute, så bare fyr i peisen så mye dere orker, sier faren til June.

Samme kveld kryper jeg ned i soveposen og blir liggende å lytte til vinden som får husveggene til å knirke. Jeg er døsig samtidig som en voldsom rastløshet griper meg. Det kribler nemlig så voldsomt i skibeina, kribler etter godt skiføre. Men så tar jeg meg i det og styrer tankene tilbake på rett spor. Over på sporet som handler om essensen i prosjektet og skikjøring generelt, nemlig at vi skal ut å leke oss uansett vær og føre, fordi det blir alltid gøy, og man angrer sjelden på å komme seg ut.

– Det har snødd! 

Kristin står i døråpningen med et bredt smil om munnen. 

– Og det har snødd mye. 

Et adrenalinrush griper den trøtte kroppen min og jeg spretter opp av sengen som om jeg har forsovet meg til noe viktig. Jeg kan ikke tro mine egne øyne. Det har faktisk snødd, og ikke bare litt, det ligger nesten en halvmeter på terrassen med nysnø og det daler fortsatt store og lette snøfnugg ned fra himmelen. Vi hadde blitt fortalt at dette skulle være et snømekka på denne tiden av året, «når det regner andre steder snør det alltid her» ble det sagt. Jeg må ærlig si at jeg ikke hadde fått helt tiltro til den prognosen enda, men nå skjedde det altså, det snødde.

Snøen var lett å brøyte spor i, til tross for at det hadde kommet mye de siste dagene var grunnpakka den hadde landet på rimelig kompakt. «Skal vi grave en snøprofil i skråningen der borte?» Kristin peker på et skrått slakt parti, vi nikker og følger sporet hennes i den ferske snøen. Vi er helt alene, bare oss, bjørketrærne og milevis med snødekt skog. Vi graver, klapper, slår og konstaterer nok en gang at vi ikke finner det vedvarende svake laget vi har hørt snakk om tidligere, men i stedet et svakt fokksnølag med tilsynelatende stor forplantningsevne. Ikke så rart med tanke på at vinden har herjet flittig under snøfallet. Vi er alle enige om at informasjonen gjør det lurt å holde seg i skogen, unna bratte og eksponerte fjellsider. Skogen er unik og vi føler oss heldige som har fått tips av de lokale om denne perlen. Det er åpen bjørkeskog med perfekt plass til å legge svinger mellom trærne, og flere små lekne elveleier. Magisk lys treffer ansiktene våre i det sola presser seg frem mellom skyene. Her er det ingen som følger sporene våre, ingen som puster oss i nakken eller har sett seg ut de samme elementene som oss.

Vi legger sporet i slak sikk-sakk opp til tregrensa, her er skillet mellom ubunden løs puddersnø og fokksnø markant. Det blir mange turer denne dagen, ja hadde bare kroppen vært en evig energimaskin kunne vi holdt på i dagevis før vi overhodet hadde vært i nærheten av å dekke dette lerretet med egenmalte linjer. Fordi det er mye å ta av, og for hver tur vi slipper oss nedover den urørte skogen finner vi nytt spennende terreng. Opp og ned, av og på med feller, av og på med hjelmkamera, en kjører follow, en legger førstesporet, to og to. Slik forsetter vi helt til det blir vanskelig å orientere seg mellom trærne i det mørket siger på og kroppene våre roper etter hvile og varme. Vottene er stive av å vekselvis ha vært våte for så å ha blitt kalde og fellene fester seg dårligere og dårligere til ski og brett. 

De neste dagene går på skinner, det blir flere turer i de eventyrlige skogspartiene, og noen turer litt opp over skoggrensa. Jeg må klype meg i armen over det som skjer, nemlig at vi dro på denne turen med en visshet om at det bare skulle bli regn og vind, så slo altså værmeldingen feil, og nå var vi her med forhold vi bare hadde drømt om.

Jeg skyver tankene om at dette er vår siste dag her til side.

– Det er ryggen vi har tenkt oss til ikke sant?

Ingrid peker opp mot ryggformasjonen som byr på et eldorado av mulige nedkjøringer. Vi nikker samtidig som vi rister løs på armer og bein for å holde blodsirkulasjonen i gang. Tærne mine er følelsesløse, og jeg kjenner at iveren etter å komme opp i sola er stor. Etter et godt stykke når vi omsider sola og i det lyset treffer ansiktet mitt kjenner jeg på en plutselig glede jeg ikke har følt på lenge. En akutt ny og etterlengtet energi, ja nesten som hurtiglading av et litt slitent batteri. Påfyllet gir beina ny motivasjon og det er som om vi alle våkner mer til liv. En rask pause på toppen, inntak av noen halvfrosne skiver, deling av en appelsin og noen tygg av en energibar hver. Så fortsetter vi. Det er som en stille melodi der vi beveger oss på linje, trekker ski og brett med oss i samme takt, mot et felles mål, alle med et skarpt blikk på det neste verset/etappen. Turens joker, er ryggen vi må traversere over. Den er fylt inn med nysnø, ser tilsynelatende lekker ut, men gjør vi et godt valg med å traversere over dette partiet? 

– Vil du gå først Johanne? 

De andre ser på meg, som om jeg er den utvalgte til å komponere veien over denne urørte flanken. Ryggen munner på den ene siden i en skavl og stup, på den andre i en rullende konveks bratt side. Jeg vet at om jeg sier nei til tilbudet vil noen av de andre ta oppgaven, men jeg føler meg trygg og vi har allerede pratet gjennom dette valget grundig. 

– Ja, det kan jeg, men la oss holde litt god avstand.

Jeg går først, så Kristin, deretter Hanne og til slutt Ingrid. Til tross for våre gode diskusjoner og vurderinger føler jeg meg ekstra utsatt her jeg går. Kanskje er det fordi ingen har lagt sporet før oss, at vi er i nytt ukjent terreng og at jeg for hvert steg jeg brøyter innser hvor utrolig liten jeg er som menneske i disse massive omgivelsene. Jeg må stadig minne meg selv på at dette er gjennomtenkt, snøen er trygg, hold deg langt unna skavlen, ingen drønn, ingen skytende sprekker, stabilt, følg melodien. Vi beveger oss effektivt, med avstand og jevn rytme. Det er en flott opplevelse kombinert med en spenning jeg ikke har følt på denne måten før. Vi når ryggens toppunkt, der må vi ta av oss ski og klyve litt før vi kan traversere videre. Så er vi fremme, fremme ved det punktet vi har sett oss ut å kjøre ned, turens høydepunkt, sangens hovedvers. 

Nedenfor oss ligger en bred urørt fjellside, den er jevn, oversiktlig og med flere trygge stoppesteder. En perfekt filmside for oss som nå bare ønsker en god og trygg nedkjøring i fin ubunden snø. 

– Jeg kan kjøre først jeg, så kan jeg filme dere i bunn, Ingrid smiler lurt og ser på oss. Jeg vet hun oppriktig mener at hun gjerne vil filme oss i bunn, men enda mer vet jeg at hun veldig gjerne vil kjøre først og det er på mange måter dette jeg digger med Ingrid, hun sier ting slik de er. 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg gjerne skulle sett meg selv legge førstesporet ned denne siden, men så sier Hanne det så fint: 

– Samme for meg hvem som kjører først, det er uansett en sinnsyk fin opplevelse å få legge spor ved siden av deres ned denne siden, og det er bare våre spor! 

Hovedtemaet, melodiens høydepunkt er på mange måter alt for kort for når jeg møter Ingrid i bunn er alt jeg ønsker å spole tilbake for så å spille denne sekvensen, om igjen og om igjen.