Lyngens Hemmelighet

Jeg sliter litt med å følge Steffens resonnement med samme begeistring, for jeg er nokså sliten, men samtidig så skjønner jeg jo hva han mener. Sola steiker, vi står midt i en litt eksponert overgang mellom to renner, og på alle kanter, unntatt en, ser vi fjell av typen jeg bare trodde fantes i Frankrike og slike steder. På den siste kanten ser vi en flik av Nordsjøen, som ifølge armbåndsuret mitt ligger 438 vertikale meter under oss.

438 høydemeter tidligere fortalte vi ei dame at vi skulle på tur opp dit. Vi pekte mot toppen av Trollvasstinden i Lyngsalpene. Hun lufta bikkja, og understreket at hun egentlig bor sørafor, men at familien klarte liksom aldri å selge det vesle småbruket like ved fjorden og foten av verdens kanskje fineste fjell.

– Mormora mi e hæffra, men æ har aldri bodd hær, sier hun på sin sjarmerende nordlandsdialekt.

Etter å ha gjort oss oppmerksom på at det driver noen elger borti lia her, så tusler Steffen Fjelldal og jeg avgårde, med toppen av Trollvasstind i sikte. Via Hemmeligheten.

– Vi prøver oss på Hemmeligheten på Trollvasstind. Jeg har vært i området før, da prøvde vi oss på renna på nordsida, men vi måtte snu. Det ser veldig bra ut, og er nordvendt, sa Steffen kvelden før.

– Men hva er Hemmeligheten, spurte jeg.

– En hemmelig vei opp på sørsiden, som Mikal fortalte meg om. Se her!

Steffen viser til en samtale med den lokale guiden Mikal Nerberg, og peker ivrig på kartet. Det ser unektelig utrolig fristende ut, så vi bestemmer oss for å prøve å få kjørt ned nordsida av Trollvasstinden dagen etter, men vi skal komme oss opp via Hemmeligheten, som ligger på sørsida.

IKKE SÅ HEMMELIG LENGER: Midt i bildet starter renna som er nøkkelen opp til Trollvasstind fra sørsiden. Hemmeligheten som den heter, men om den er så veldig hemmelig lenger er en annen sak. Foto: Tore Meirik

Hemmeligheten er nemlig rennesystemet som utgjør en spennende vei til topps på Trollvasstind fra dalen mellom Sofiatindene og Isskardtindene, fjellrekka hvor Trollvasstind (1440 moh) er den høyeste.

Vi spankulerer i bedagelig tempo inn dalen, og i skyggen er det nokså kaldt, men vi har også helt vanvittig herlig snø under skiene. Etter hvert som vi kommer lenger inn i dalen, ser vi hvordan Hemmelighetens åpning kommer til syne på venstre side. Renna er smal, nokså bratt og svinger ut av syne et stykke opp. Vi fester skiene på sekken, tar på stegjern, og begynner å gå opp i solhellinga.

VERDT SLITET: Bratt og tungt opp renna, men det er lett å la seg underholde av utsikten. Foto: Tore Meirik

Etter en liten times baksing med dyp snø og bratt terreng når vi overgangen mellom to renner. Her er det ikke noe alternativ å ramle ned, for under oss er det stup og isrenner. Men vi kommer oss opp, og plutselig er vi på breen som leder opp mot skaret hvor den legendariske, nordvendte nedkjøringa begynner. Det er her Steffen gir uttrykk for sin voldsomme begeistring for at det fortsatt er langt igjen. Likevel unner han meg en liten matpause, og en smak av matpakken hans. Min ligger nemlig igjen på rommet mitt på Solhov, hvor deltagerne på årets High Camp i Lyngen er innlosjert.

Herfra har vi en ganske monoton, men enkel oppstigning til 1200 moh, og det er tid for å ta på skiene igjen. For hvert skritt vi tar, åpenbarer det seg nye skilinjer på hver side av breen. Jeg tenker på hvor sinnssykt det må føles for skiproffene som har vært i dette området med helikopter og tungt utstyr, og som bare plukka linjer som om de var jordbær. Samtidig er stillheten og naturen overveldende, og jeg er sjeleglad at de eneste lydene jeg hører er fellene mine som glir over snøen (Steffen sine feller hører jeg ikke, han er nemlig nokså langt foran).

Det jeg ikke vet, er at om et par timer skal jeg føle meg som Seth Morrison i Lyngen. Og jeg skal sette ny personlig rekord i grynting, frustrasjon og banning.

ENKLERE TERRENG: Mellompartiet før den siste brattkneika er en den mer monotone typen. Med fete skilinjer på alle kanter for øvrig. Foto: Tore Meirik

– Faen heller, Steffen. Dette går ikke. Jeg vetta pokker hva jeg skal gjøre.

Vi har forsert den lange bakken med skiene på, og nå er vi like under toppen. Men toppryggen på Trollvasstinden er smal og eksponert, og dekt av pudder. Sørsiden er stupbratt øverst, men ikke så ille lenger ned, og den andre siden motsatt. Dette betyr at jeg driver på den andre siden, og bakser fælt med en kort og småbratt snøbakke. Under meg er det 15 meter ned til et stup på nordsiden av fjellet, og faller jeg utfor der, ja da er det slutt.

For hvert skritt jeg tar, tråkker jeg gjennom sukkersnøen, og ender opp litt lenger ned enn der jeg starta. Men med en slags miks av gåing, åmebevegelser, brystsvømming, grynting og banning klarer jeg å forsere fem meter på en halvtimes tid, og til slutt er det bare å spasere til topps. Med skiene på ryggen. 

Fra toppen ser vi tvers overden nordligste Lyngenhalvøya. Hav på to sider og stupbratte fjell med uendelig mange, nydelige skilinjer på de to andre sidene. Sjelden har jeg sett vakrere utsikt.

– Vi må ikke falle her altså, sier Steffen.

ØVERST: Makeløst skiterreng i toppen -og enda bedre skal det bli! Foto: Tore Meirik

Vi har fått på oss skiene og er klare for nedkjøringa. Vi følger nordsida av ryggen fra toppunktet, og her er det på ingen måte aktuelt å falle. Heldigvis er det ikke så bratt langs eggen, og snøen er dyp, tørr og stabil, så vi støter på lite problemer. Etter hundre høydemeter, når vi noe korte, fine renner som leder ned mot breen. Disse er sørvendte, men snøen er ypperlig også her. Etter disse rennene holder vi til høyre, og nærmer oss rosinen i pølsa: Den kjempestore renna i nordveggen.

– Herregud mann, se på dette da! 

Jeg klarer ikke styre meg. Utsikten er helt sjuk. Under oss ligger en flanke, eller bred renne om du vil, på 6-700 høydemeter. Den er fullstendig urørt, ligger i skygge, snøen er stabil, været er nydelig, fjorden er langt der nede, turkompisen min er smørblid, og jeg klyper meg i armen.

Steffen setter utfor, jeg klarer ikke annet enn å hoie når jeg ser snøen sprute rundt skiene hans, jeg venter til han stopper på et trygt sted, setter utfor selv, føler meg som Seth Morrison, er i Lyngen, kjører pudder, har gått opp sjøl, har fortsatt 500 høydemeter igjen av flanken, spør meg sjøl om dette kan bli bedre, tenker at meninga med livet er herved funnet, og at ingen andre i hele verden har det bedre enn meg akkurat nå. For Steffen er jo ferdig med sitt run ned fra Trollvasstind.