– Kjør forsiktig denne vinteren. Det er noen som venter på deg hjemme

Du har listet deg gjennom huset og smurt matpakke på kjøkkenet. Du hører klokka som tikker med tynn viser på veggen. Kanskje mamma sover nå, kanskje du forlot kjæresten varm og god og søvning under dyna, kanskje søsken og egne unger sover videre inn i helgeroen.

Og du ser inn i stua og mørket og du rekker å tenke at dette er et godt hjem, ja jøss – det kunne sett finere ut, men dette er ditt hus og din flokk og nå skal du på fjellet og råkjøre slik som unge, vakre mennesker gjør.

Hvordan er snøen?

Er det mye folk?

Kommer du til å treffe den personen du traff sist, men aldri... Fyttihelsike. For en kriblenede følelse.

Det skrangler i spennene på støvlene når du bærer skibag, og sekk og hjelm og termos med varm kaffe ut dørene. Og ute er det stille. Stille som i en by på en lørdags- eller søndagsmorgen.

Det er faen meg stille det.

Bare de røde baklysene på den ventende bilen lyser opp den svarte asfalten.

Og der inne i kupeens mulm og mørke sitter en kompis eller to eller tre og det lukter halvskitten statoilkopp, varme fra varmeapparatet, morgenånde og aqua di gio-parfyme. Fra stereoen svømmer det ut sale toner fra P3 og dere forbanner fraværet av DJ Friendly.

Skiboksen er ladet med feite ski, ville hester og en neve testosteron.

Les blader og aviser og alle artikler som handler om snøskred. Det er vi, pudderfolket, som får skylda. Topptur-trendene, risikoviljen, ønsket om å stadig oppsøke brattere terreng, linjene som ble kjørt i mai i 1990 blir kjørt på førsteturen i februar.

Det kan virke som mange gir blaffen og vi kompenserer med å kjøpe søkere, ballonger, skredsekker, kurs og guidetjenester og mens antall skiløpere øker fjellet i samme takt som Siv Jensen bruker oljepenger stiger også dødstallene – får vi inntrykk av.

Men glem fjellets lunefulle farer, i alle fall et lite øyeblikk. Glem snøens kryptiske lagdeling og effekten av endringer i temperatur, nedbør og snø. La meg introdusere deg for fjellets største fare. Reisen dit.

Racet begynner jo ikke på fjellet, men på riksveier, stamveier og europaveier over det ganske land, på vei til fjells. For nå, som et mentalt lynnedslag i frontallappen, får tilsynelatende fornuftige mennesker det for seg at fartsgrensene er opphevet og at enhver forbikjørt bil bringer oss et skritt nærmere evig liv eller en date med Scarlett Johanson.

Altfor mange kjører som svin når de skal til fjells. De spekulerer i fotobokser, abonnerer på nett-troll-tilpassede sms-varslinger om fartskontroll og jager sekunder og minutter. Banner og steiker og knytter never og rekker finger mens de sitter bak rattet.

Vinduspylervæskeforbuket er på topp og de ligger så tett oppe i ræva på bilen foran at de kan berøre støtfangeren med venstrehånda.

Selv om airbag, sikkerhetsbelte, midtdelere, bedre veier (i hvert fall noen steder) har brakt dødstallene stadig lavere er det stadig menn som topper statistikken. Slik som i skredstatistikken.

Tilbake i bilen med kompisene er byen unnalagt og den tungt lastede bilen har etablert seg i 80-sonen. Det finnes to veier videre. Den ene ender i fronten på en annen bil. Den andre veien svinger innom bensinstasjonen, inkluderer varm kaffe, varme boller og avslapping – og trygghet.

Hvilken vei velger du?

Kjør forsiktig denne vinteren. Både på fjellet og på veien. Det er noen som venter på deg der hjemme.