Starten på stien er gruslagt, omtrent som en sykkelsti, deretter er det er lagd helt ny sti med kanskje en kilometer klopp, det er merket med rødt og blått omtrent hver femte meter – selv om det ikke er noen stikryss.
Resultatet er kommersielt sett en suksess. Nå tar titusenvis denne turen hver sommer. Selve turen tar deg opp til en egg med utsikt rett ned til innsjøen Engeren. Og turen over selve eggen er vakker. Veldig.
I etterkant er det to minner som sitter igjen: Gleden ved å gå alene over denne eggen en lørdagskveld blandet med tilfredsstillelsen ved å endelig få gått her etter å ha sett dette westernfjellet så mange ganger fra riksvei 26 nede på den andre siden av Engeren. Det andre minnet er fra den veldig sterke tilretteleggingen – så mye at det for meg tar litt av naturen ut av naturopplevelsen.
Samtidig var det jo først etter tilretteleggingen at også jeg tok turen.
Vi lever i en tid med bygging av trapper i fjell, maskinbygde tur- og sykkelstier, etablering av via ferrataer og utkikkstårn. Denne tilretteleggingen gjør at flere finner veien ut. Så summen av menneskeliglykke i samfunnet er nok større.
Er det dermed verdt det å bygge ned naturen?
Jeg er litt spent på hvordan ettertiden kommer til å dømme oss. Kanskje er dette småtterier i forhold til alle hyttefeltene og anleggsveiene for vindmøller. Kanskje er det en baker-for-smed-tankegang her.
Men likefullt: Hvordan vil trappene, tårnene, jernstigene og grus- og klopplagte stier fortone seg om 50 år? Som et løft for det allmenne friluftslivet eller som et feilgrep?
