– I vinter skal du komme deg ut på de små og ubetydelige skidagene

Kanskje noen plystret Bob Dylans Shelter from the storm. På kvelden skulle vinden ta seg kraftig opp, det skulle snø mer enn manns minne. Det blåe lyset fra snøen, det gule lyset fra peisen. Den fresende lyden av snø som smelter i en gryte, knitringen av en Jøtul-ovn som spiser knusktørr bjørkeved og betaler gjelden sin med lun varme.

Manneføtter i grå ullsokker på bordet. Ute i snødrevet skulle skiene stått støtt mot hytteveggen. Spenningen skulle dirret, hva skulle neste dag bringe?

Det er sånne vintre jeg drømmer om. Menn i min situasjon nekter jo å la seg ta av tidens elv. Vi vil heller ut å stjæle hester - hvis du forstår.

Det er slike tanker man gjør seg når man har fylt førti. Den umiddelbare følelsen av livets forgjengelighet dukker opp hist og her. Noen ganger er det fint, noen ganger er det motbydelig. Som regel er det bare en ting som hjelper.

Du må gjøre noe med det. Du må pakke den svarte North Face-baggen din, du må svi av avspaseringen på jobb og ta rutebussen til fjellet. Du må brøyte deg inn på den hytta og være i tvil. Helvete, var det verdt det, helvete, hva holder jeg på med. Nå savner jeg jo dem jeg elsker.

Og her borer vi inn i kjernen, det umiskjennelige ved å være menneske og skikjører. Den brutale sannheten - den hvite veggen av et skred som umulig kan stoppes. Du er bare her og nå. Du løser hvert eneste kryssord med kulepenn. Fjellene, toppene, tindene, nutene, rennene, hengene, droppene, rotasjonene. Vi spiser av et lager som en dag vil gå tomt.

Dette kan jo betraktes som dystopisk og litt Nick Cavesk - det får vi leve med. Tilværelsens trygge dunjakke er ikke et blivende sted. Det er tid for å grave frem vår indre våghals. Det kan være vi kommer til å angre. Men hva angrer vi mest på? Det vi gjorde, eller det vi ikke gjorde?

Min lille plan denne vinteren er at jeg skal tilbringe 4-5 dager i fjellet.

Jeg skal gjøre veldig lite. Jeg skal lese bok, gå på ski, skrive ord ned på et papir. Kanskje blir det kjedelig, klanskje blir det fint. Men jeg må gjøre det. Jeg må prøve. Jeg kan ikke ha levd førti år uten å prøvd et par dagers solotilværelse. Jeg er strengt tatt tilhenger av både urbanisering og globalisering, men det får være grenser.

Det er derfor du skal bruke denne vinteren på å komme deg ut på de små og tilsynelatende ubetydelige tingene. Denne vinteren skal du ta frem nye sider i deg selv. Du trenger ikke klatre på det høyeste fjellet. Det er lov å signere sine egne diplomer.

Verdensrekorder i puddersnø skal snø igjen, dommerne blåser bort, vandrepokalen kommer til å gå seg vill. Men du skal kave deg videre. Inn i vinteren, ut i fjellet. Kanskje du skal overnatte i telt mens vinden uler, kjøre den renna du alltid har kjørt forbi, skrive det diktet du har hatt på tunga. For neste vinter kommer de neste planene.

Det er bare nå du har muligheten. Du må gjøre som Åge Aleksandersen, du må levva livet. Menn - og kvinner - i din situasjon må ut og stjæle skidager.