Høgruta til Raundalen

I turbeskrivelsen fra boka Toppturar i Vossa-Fjell blir man advart mot å passe seg for toget når man krysser Bergensbanen på vei til Olsskavlen, som er det første fjellet vi skal bestige denne dagen. Moccamasteren er fylt opp kvelden før til å trakte den viktige morgen-kaffen som setter i gang domaskineriet. Do besøket går fint og vi er på Voll grytidlig en søndag morgen og er klare for turens første fjell, Olsskavlen. Deler av Olsskavlen ble faktisk brukt som utfortrasé i NM i 1939.

Les flere topptursaker fra Fri Flyt her.

Tre timer senere står vi på toppen av dagens første fjell, det er vindstille og vi kan høre morgentoget fra Bergen tute nesten tusen høydemeter lengre ned i dalen. Mot vest kan vi se fjellene som omkranser Hardangerfjorden. I det solfylte aprilværet har vi skue mot hele Raundalsryggen som vi skal slite oss gjennom de neste 10 timene. Navnet Raundalen kommer fra det norrøne ordet hraun som betyr «nakent fjell». Fjellene ligger der jomfruelig med et vakkert teppe med nysnø som har falt natten før. Det er slik vi føler det nå, fjellene ligger der nakne og vi skal signere de med våre spor.

– Hva er det du har på bena? Vi er snart på toppen av Seldalsnuten og vi møter noen eldre folk som går den mer normale langturen på Raundalsryggen. De går med fjellski fra vest til øst på ryggtraversen, og er fornøyd med å gå hele ryggen i løpet av en dag og nyte den fantastiske utsikten. De blir noe forbauset over at vi skal gå opp og kjøre ned alle fjellene på samme dag. De ser noe skeptisk på dette splitboardet jeg har under beina. Jeg gir en rask gjennomgang av hvordan systemet fungerer. Etter en del småprat nærmest heier de oss videre og ønsker oss lykke til.

LES OGSÅ: Guiden til Sunnfjords fineste toppturer

På toppen av Seldalsnuten står vi foran et valg som man ofte møter i bratt friluftsliv på vinteren. Skal vi kjøre en bratt variant ned i Trollabotnen eller kjøre store svinger ned ryggen vi gikk opp? Etter en uke med mange internettvisninger av nettsidene varsom og yr er vi godt forberedt på hva vi venter oss. Vi reflekterer litt rundt hva vi har observert så langt på turen når det kommer til snødekket. Vi vurderer nordflanken ned i Trollabotnen, denne er bratt og terrenget kan fort bli en felle. Trollabotnen er dramatisk og byr på mange bratte nedkjøringer når forholdene tillater det. Gjennom dagen har vi observert at vinden har fraktet mye snø den siste natten mot nordøstlige aspekter. Den store ryggen ligger der kun med våre egne fellespor og snøen er knusktørr. Vi blir 

enige om at rygg er trygg og setter utfor i store svinger.

Raundalsryggen er en lekegrind for oss som liker urørte fjell. Raundalen er et område som strekker seg fra Voss i vest til den møter Mjølfjell i øst. Når man setter seg på toget fra Oslo til Bergen så burde man sitte på venstre side og titte ut når man passerer Mjøfjell.

Gjennom en vinter med mange turer i området fant vi fort ut at denne dalen byr på utallige turmuligheter og nedkjøringer. Utover våren kan man oppsøke sørsidene som ofte byr på smørmyk vårsnø, mens i vintermånedene kan man boltre seg på nordsidene, som nesten garantert har tørr snø ut april. Er man av den spreke typen kan man fint kombinere en nedkjøring på begge sider på en og samme dag. I dette område kan man finne skredtrygge turer samt mer eksponerte nedkjøringer som utfordrer alle. På turen som vi har valgt å kalle Høgruta Raundalen kan man velge sporvalg og nedkjøringer ut i fra de gjeldene forholdene, den aktuelle dagen.

– Er i vi i god nok form til dette spør jeg samboeren min, May Helen. Gjennom vinteren har vi som regel nøyd oss med en topp per dag. Som regel er en topptur for oss på rundt tusen høydemeter. Vi hadde planlagt turen ned til minste detalj, med et tidsskjema der vi skulle gå cirka tre hundre høydemeter per time i snitt. På vei opp Skipadalsnuten merker jeg at pusten på både meg selv og May Helen går raskere, vi har passert tre tusen høydemeter. Skal vi klare resten av turen? Vi har nå fått med oss naboen Øyvind Solstad som skal være med på siste delen av turen. Det hjelper å få en ny turkamerat med, en som kan brøyte litt spor, og komme med noen nye samtaleemner på slutten av den lange dagen. Kveldslyset skaper en rødaktig farge på fjellene og vi har utsikt mot dagens siste fjell Horndalsnuten. Halv seks hører vi ettermiddagstoget fra Bergen. Jeg håper passasjerene har satt seg på rett side av vogna, og kan få et glimt av to spor som nettopp har signert nordvestflanken på Skipadalsnuten.

Colaboksene inntas før vi beveger oss bortover den bratte ryggen ned i dalsøkket på vei mot Horndalsnuten. Det er krevende terreng og et feiltrinn her kan få ubehagelige konsekvenser. Vi er slitne, men vi nærmer oss turens siste topp. Vi har aldri gått den siste ryggen mellom disse to toppene, og er litt usikre på veivalget i det litt uoversiktlige terrenget. Til høyre er en stor skavl vi må unngå. Etter en stund må ski og splitboard festes på sekken, for ryggen består av mye stein og fjell. Sekkene føles tunge. Etter noe som føles som en liten evighet kommer vi omsider forbi det krevende terrenget. Vi kan legge på fellene for siste gang denne dagen, og starte på den siste motbakken.

– Skynd dere så rekker dere solnedgangen, roper jeg til mine turkamerater. Etter 13 timer står vi på toppen, og rekker de siste få minuttene av solnedgangen i vest. Vi kan se vossabygda forsvinne i mørket når sola bikker ned. Sola forsvinner på Lønahorgi og det mektige tårnet på toppen blir borte i vårnatten. Vi gir hverandre en svett klem, vi kan kjenne tørket salt på kinnet til hverandre. Vi er ganske stolte. Følelsen av å ha nådd turens siste topp er ubeskrivelig god.

Vi har valgt å definere denne turen som Høgruta Raundalen. Man kan gå denne turen begge veier, men vi vurderte at start fra øst mot vest var mest hensiktsmessig. I ettertid har vi reflektert over tidsskjemaet. Kunne vi gått turen raskere? For oss handlet det ikke om å gå turen raskest mulig, det handlet mer om at vi skulle klare å gjennomføre. Men er man i god form og godt vant til lange dager i fjellet kan man fint gå turen raskere.

Følelsene etter en slik dag er mange. Man tenker på gleden av å få leke seg i et element man setter mest pris på her i verden. Spesielt det å få oppleve en sånn dag med påskevær og verdensmesterføre. Etter en slik dag er det vanskelig å trekke frem et høydepunktet på turen. Men det sportslige høydepunkt var vel kanskje klokka halv fem da vi sto på toppen av Skipadalsnuten. Etter ni timer på tur fikk vi førstesporet som gir deg sju hundre høydemeter med skikjøring av ypperste klasse. Det er kanskje det som har gjort oss så glad i Raundalsryggen. Det er lite folk på tur i området. Ofte opplever vi å få servert førstespor på lett tilgjengelige nedkjøringer. Gjerne en sen ettermiddag etter jobb. Vi liker jo å møte folk, men førstespor er vel noe vi alle syntes er stor stas?