Det som for få år siden var en entusiastaktivitet på våren, er nå allemanneseie i hele sesongen.
Veldig mye toppturtrafikk går mot de samme, etablerte klassikerne. Det er det gode grunner til – enkelte fjell er jo bare som skapt for skikjøring. Men i blant kan det være fint å legge sporet sjøl og finne seg en egen arena.
Så her er vinterens oppfordring til å finne koller, knauser, høydedrag, hogstfelt, fortopper, knatter, høyspenttraseer, jorder, fjellbjørkelier og åskammer – kort sagt alle stedene uten navn på kartet der det er eller kan være skiterreng.
Du må nesten ta en tur for å testet. Mange ivrige skikjørere har en litt random topptur de går ofte – den kan for eksempel starte hjemmefra (om du bor slik til) og krysser en gangvei og gå via skisenteret opp til en knaus som ikke egentlig har noe navn på kartet.
Nærturer gir mye skikjøring, og gir deg fleksibilitet på tid og logistikk.
Personlig er jeg ikke så opptatt av treningsverdi på topptur – men om du vurderer å gå opp i ditt lokale skisenter for å trene 02, husk at du da kun trener det. Drar du ut på litt random rando, vil du få trening i å krysse bekkefar, navigere gjengrodd bjørkeskog og beherske bruddskare.
Det er enormt mye fint skiterreng i Norge som ikke er del av etablerte toppturer eller der det går langrennsløype. Bruk det!
PS: I Norge bruker vi random som slanguttrykk. Men visste du at amerikanerne ofte bare sier rando? Så «Rando rando» burde kanskje vært tittelen på denne del 2.
