Flatt lys er også lys

Når tvilen kommer til gode. Hodet er varmt, men kroppen er kald. Oppdriftsboblen sprakk og motivasjonen er grammet vekk. Det føles som en evighet siden det var T-skjorte vær og Bønna måtte kjøle nedhodet i en bresprekk for å roe ned toppfeberen. Snøen som føltes så trygg ser nå foræderisk ut. Alt er brattere enn i sted. Matpakka er tom, og hvor ble det av sola? Skyene tetner seg til, og det begynner vel snart å snø?  Rissene er isete og snart kommer mørket? Det er jo aldri feil å snu? Men så, når du er tilbake på trygg grunn. Når du har kveilet tauet og puttet racket i sekken. Når du har tatt en slurk vann og du snur deg og ser tilbake. Da kommer tvilen til gode. Tok du det riktige valget? Gaute Løvfall under toppryggen på Gjuratind.

Vurderingsevne. Det sies at de fleste ulykker skjer i hjemmet. Slik er det vel også med skikjøring og klatring. Minnerike opplevelser med både positivt og negativt fortegn starter med en vurdering. Som oftest er det kun nyanser som skiller. Hvor mange isskruer trenger jeg egentlig? Det holder vel med 10 meter bailetau? Kommer jeg til å angre om jeg ikke tar med mosekroken? Skritt for skritt, taulengde for taulengde, hva skiller suksess fra fiasko? Men når vurderingene er tatt, og konsekvensene materialiserer seg, da er det bare innsatsen det kommer an på. Og når det kommer til innsats, da er det få som slår broder’n. Gaute Løvfall fanget i et sjeldent øyeblikk av vurderingsevne.

Flatt lys er også lys. «Var du i Romsdalenførstehalvdel av påsken?!» spurte en kollega ved kaffeautomaten første kontordag etter den nasjonale fjellferien. «Du skulle dratt andre halvdel, da var det episk» fortsatte han selvtilfreds. «Var vel enda bedre i Alaska?» svarte jeg surt. Mest sur for at han automatisk rangerte min skiferie som dårligere enn hans basert på data fra yr, og litt sur for at han hadde rett. Men hvordan måler man egentlig skiglede? I cm, solfaktor, høydemeter eller grader? Er det slik at min skiferie hadde blitt dobbelt så bra om det var dobbelt så mye snø? Eller dobbelt så mye sol? Og er det slik at det beste skidagen automatisk tilhører de som traff best på yr? Det er jo stort sett alltid er bedre ett eller annet sted. Men det trenger man jo ikke tenke på når man står i skodda og myser etter nyanser, konturer, trær eller kompiser. Da er det viktig å huske: Flatt lys er også lys.

Kompromissløs og bekymringsløs. «Jau. Det gjeng det her». «Trur eg». Sondre Loftsgarden henger et par meter under meg i enden av tauet. Jeg gir ut litt mer tau. Til jeg såvidt ser han under den avkappede skavlen. Planen var god den: Fra en slynge rundt en stein skulle jeg fire Sondre ned over skavelen på fjellryggen slik at han kom inn på «linja si». Men planlegging er en ting, gjennomføring er noe annet. Under Sondre skimter jeg den brokete kanten på et røslig klippeparti. Hans høyre ski flukter med det venstre kneet. Han trår snø med skia. Slår med staven. Snøen er vekselsvis kartong og holke, og er furete etter spindrift og sluff. Blåtimen har så vidt begynt, det er varmt inni dunjakka men jeg er kald på fingrene som knuger taubremsen. Det er aldri så stille på fjellet som under skumringen. Stillheten brytes av lyden av en karabin som klippes løs. «Drag opp tauget e du snill». Jeg titter over kanten fra tryggheten av standplassen. «Det gjeng det her» gjentar Sondre. Men denne gangen gjekk det ikkje. Sondre Loftsgarden mister matpakka under Østryggen på Gjuratind.

Alene sammen.Noen mennesker elsker fjellet. Noen elsker fjellet så mye at tid, sted og mennesker blir irrelevant. Det finnes de som kan dra på fjellet med hvem som helst. Brodern er sånn. Han kan plukke med seg ny-eksaminerte brattkort støter fra Klatreverket og dra han med opp juvsøyla. «Trengte noen til å sikre», mumler han forlegent når jeg stiller kritiske HMS spørsmål i etterkant. For meg er opplevelser uløselig knyttet til personer. Å dra på tur alene oppleves annerledes enn den samme turen i følge med en gruppe. Og gruppen igjen former opplevelsen videre. Jeg har alltid vært mer opptatt av hvem jeg drar på tur med enn hvilken tur jeg drar på. Men noen ganger føles det godt å være alene på fjellet sammen med andre. Sondre Loftsgarden og Bjørn Fosse nyter alenetid. 

ALT SKAL NED.Store fjell får kroppen til å krympe. Kjøtt, blod og ski møter stein, is og snø. Rammet inn av himmel, fjell og fjord blir dragsuget forsterket. Det er kun fjellene som står imot tyngdekraften, alt annet skal ned. Før eller siden. Jeg kan ikke se fotografen der jeg står og venter utålmodig på bedre lys. Det spraker i walkietalkien «Lyset blir bare verre. Kjør når du er klar». Snøen i går falt først på mildvær, så ble det kaldere. Den er fast nederst, og blir gradvis løsere inntil den fjærlett møter skisålene. Selvtilliten stiger med varmen fra innbytterpulsen. Flanken er enorm. Her er det bare å trøkke til. Sigurd Løvfall kjemper mot innbytterpulsen på Snortungen.