Men sinnet er like mye fortvilelse, og jeg sitter med voksende bekymring for at vinteren smelter - og det nytter lite å skrike. Akkurat som Rage Against The Machine. En venn av meg så dem sammen med lillebroren sin på Kalvøya da Øya faktisk var på en øy.
Det lyser i øynene hans når han forteller og bortsett fra å introdusere seg selv sa ikke bandet et kvekk. De bare lot rage og rock fortelle hva de sto for. Senere den sommeren sto vi i garasjen til Halvard og beundret de rosa sålene på Halvards Dynastar Ultra Bultra mens Zack de la Rocha skrek “Fuck you I won't do what you tell me” ut fra de sagnomsuste Cerwin Vega-høytalerne og den nye NAD-forsterkeren.
Det var noe av det tøffeste jeg hadde hørt og på platecoveret så jeg det grusomme bildet av en vietnamesisk munk som regelrett brant seg selv opp. Det var så brutalt, rått, ærlig, oppriktig og kompromissløst ufattelig. Senere, for eksempel når jeg hører på Bullet in the head når jeg skal kjøpe lettmelk og bananer, har jeg tenkt at det må være ganske strevsomt å være så sint så lenge, som Rage Against The Machine var. Det er nemlig slik med sinne at er du bare sint lenge nok, så glemmer du til slutt hvor det var. Sinne uten en klar kilde er vanskelig å selge. Det problemet har vi ikke nå.
Mange ganger, ja faktisk hver gang jeg er på fjellet, håper jeg det skal oppstå en situasjon hvor været gjør at vi må bli der oppe. Ikke i all evighet selvsagt, men en liten uke. Kanskje vi må bake brød, kanskje vi må grave oss ut eller bruke opp all veden. Det er en skummel tanke, men den er også fin. Det er en tanke som gror best i januar og februar.
Men aller mest er det en tanke om at vinteren skal få være akkurat det: vinter. Kald, vill, mørk og mester med nyanser av hvitt. Denne romjula måler vi tjue kalde minusgrader på fjellet og mindre enn 48 timer, har temperaturen steget til seks plussgrader. Det er drøyt. Syden den ene dagen. Haugesundsk høst etter. Det pøsregner. og i veien renner det en elv som drar med seg grus,is, julestemning og snøen som falt i forgårs. Det er da klimaaggresjonen vokser i meg.
Det finnes selvsagt alle dem som presenterer ymse konspirasjoner og røverhistorier fra bestefedre som visstnok husker all slags vær. Men jeg kjøper det ikke. Fjellet er i endring, fjellet gror igjen, vinteren mister muskelmasse, har fått beinskjørhet og hetetokter.
Og vi svarer med hyttetomter og forvokste SUVer som visstnok har en nusselig liten el-motor.
Jeg er redd vinteren skal dø og jeg kan si det her og nå: Jeg finner meg faen ikke i det. Jeg skriker som om jeg var fire år i den verste trassalderen e.Kr.
Kanskje derfor er klimaaggresjon noe som virkelig sitter i. Den forsvinner ikke, men svinger heller kanskje mellom bunnløs tristhet og en oppgitt gi faen-holdning der du føler at hver eneste resirklueringshandling er som å pusse messing på Titanic. For å si det sånn.
Vi vet hvor denne skuta skal ende, og det blir ikke vakkert.
Men så tar gradestokken plutselig en u-sving og lavtrykkene pakker seg som sild i tønne et sted ute havet og vinter blir igjen vinter.
Det er da jeg innser at sporet med klimaaggresjon og raseriet mot milde vintre snør ikke så lett igjen, som det gjorde før.
Det bare fryser seg fast som en frostrose midt i fleisen.
