Det er to skoler sekkepakkere: De som har tømt sekken fullstendig fra forrige tur, og de som de lar endel som går i kategorien «diverse» ligge igjen i sekken. Jeg sorterer sjøl i siste kategori. Men som i alle sånn svart/hvitt-oppdelinger av folk er det en gråsone imellom, og det hender jo jeg tømmer sekker for å spare vekt eller tømmer ut rask eller flytter ting til en annen sekk.
Så da 75 mm-bindingen røyk på verst tenkelig sted – lengst inn i fjellet – kjente jeg ingen umiddelbar frykt. Bindingen er solid, men hadde et svakt punkt. Plastklemma man trykker ned for å låse overdelen av bindingen til tåjernet hadde røket. Jeg kjente ingen egentlig frykt. Jeg måtte jo ha noe i sekken som kunne fikse dette.
Jeg kjørte handa ned i sekken og røska opp det jeg fant. Smertestillende, sportstape, kontaktlinser ... Skiløypa ble til et slags miniapotek. Men gaffateip og strips? Nei, det måtte ha blitt flyttet til en annen sekk. Jeg så bort på min venn i i Dæhlie-buksa, håndverkeren – vi snakker en venn som hadde brukt deler av bilturen samme morgen til å vurdere kjøp av ei feltesse.
Hadde han hatt den her, kunne vi smidd den j..... årgangsbindingen. Men neida, han hadde kun lysløypesekken og en sportsdrikkeflaske.
Dermed tok vi det dårligste valget objektivt sett, men det eneste vi orket da. I stedet for å returnere til fots eller faktisk forsøke å fikse bindingen med det vi hadde (kunne kontaktlinsene brukes?), gikk vi videre opp på toppen vi hadde hatt som mål, den var uansett bar og uten skiføre. Vi var overbevist om at det uansett bare var maks 20 minutter en vei fra der vi sto.
En time og 20 minutter seinere var vi tilbake ved den knekte bindingen. Selv om toppen hadde vært fin, hadde vi egentlig bare utsatt det uungåelige: 3-4 timer utmarsj på beina i solbløt vårsnø. Med et par 210-ski på høykant i sekken. Et slags ensomt 17.mai-tog for Landsem skole.
Det var allerede langt på dag.
Da snudde jeg sekken på hodet igjen. Ut kom en oransje Voilé-stropp jeg ikke hadde funnet en drøy time tidligere.
Når kom den fra?
Hvor lenge hadde den vært i sekken?
Vi klarte merkelig nok å knyte fast støvelen i bindingen på første forsøk. Det så ut som jeg hadde en liten oransje plastblomst på mine Landsems. Våren, her kommer jeg!
Neste vår skal jeg ta med strips.
