Bratt påske på Tyin

Artikkelforfatter er siden publisering av saken gjort kjent med at det de trodde var førstenedkjøringer, ikke var det.

Vel fremme i Sogndal sjekker jeg inn i studentkollektivet til min gamle skikompis Vetle. Vi møttes i Chamonix da vi begge gjorde sesong der i 2015. 

Denne sesongen var han til min store misunnelse en av de som kunne kaste seg rundt for å følge korstoget til Østerrike, etter de massive snøfallene som kom der i starten/midten av januar. 

Den nest siste dagen skulle han prøve seg på sesongens første cork 7, som endte med en ufrivillig overstrekk av begge leddbånd og en helikoptertur som holdt på drive han konkurs. Etter god opptrening og en prat med forsikringsselskapet, har han nå omsider kommet seg tilbake på ski. 

Vetle er en ivrig type. Jeg er såvidt innenfor døra før han begynner å fortelle om en side som han har sett på Tyinfjellet under en av føringsturene han har hatt der oppe de siste ukene. Sjefen til Vetle, Jarle, er en av initiativtakerne bak Tyin Aktiv som blant annet driver med føring i og rundt Tyin/filefjell. Jarle har siklet på den samme fjellsiden, som sees veldig tydelig fra hyttetrappa hans rett ved skianlegget på Filefjell.

Siden, som er full av renner på rekke og rad, ligger rett øst for Tyin Panorama. Til tross for at det er ved foten av Jotunheimen, ligger det ganske langt fra alt annet. Jarle tviler sterkt på at det er noen som har satt skispor i disse rennene før. 

Selv er jeg sulteforet på rennekjøring, og kan nok telle på en hånd hvor mange renner jeg har kjørt de siste fire siste årene. Med Vetle sin skade tidligere i vinter regner jeg med at han har bygget opp karmapoeng. Han bruker ikke mange kalorier på å overtale meg. Klokken 08.30 dagen etter sitter vi på fergen og nyter svele og kaffe over den blikk stille fjorden.  

På Tyin linker vi opp med Jarle og kompisen hans Lasse som begge skal være med på dagens tur. Få kjenner fjellområdene rundt Tyin like godt som Jarle. 

Vi trasker oss innover fra parkeringen ved Tyin Fjellstove i helt upåklagelig vær. Lite vind, sol fra klar himmel, og et par plussgrader legger forholdene til rette for fin slusj i den sørvendte siden som vi skal bevege oss inn i. 

Innmarsjen er lang og slak, men med fantastisk utsikt over Tyinvannet, Jotunheimen og Hurrungane. Vi sikler bort på Falketind og Uranostind som står og byr seg frem i den den varme vårsolen. Alle i turfølget nikker samtykkende når ordet «bucketlist» blir nevnt.

Siden som vi skal inn i hører til fjellet Horntind. Sett i sammenheng med naboene mot nord fremstår den nokså puslete. Den rager «bare» 1454 meter over havet, men har en bratt og eksponert sørside som byr på ca 6 renner fra 30 til 55-60 grader på det bratteste. Ca 250 meter skiller bunnen og inngangen på de fleste rennene. Vi bestemmer oss for å ta flere turer dersom forholdene er som vi regner med. 

Oppe på Horntind stikker Vetle kjapt av gårde for å se på inngangen til en av de rennene som i følge kart og observasjoner har sett mest innbydende ut. Jarle og Lasse har allerede bestemt seg for å kjøre førsterenna.  

Det føles alltid godt når man treffer på spådommene sine. Sola har bakt opp snøen i sørsiden og gitt oss helt perfekte forhold for bratt skikjøring.

Jeg spaserer ut på kanten for å finne en god fotostandplass og får orkesterplass i det Jarle og Lasse koser seg ned den fine førsterenna. Når de er trygt nede, tar jeg på meg sekken og følger ryggen bortover mot der Velte har gjort seg klar for å gyve løs på den bratte men utrolig fine femterenna. Den måler kanskje 45-50 på det aller bratteste, og har et crux midt i hvor man må forbi noen oppstikkende steiner. 

Vetle holder farten oppe, har god kontroll på sluffet sitt og forserer cruxet uten problem. 

Plutselig er det min tur, og jeg kjenner pulsen stige. 

Jeg er trygg på skiferdighetene mine og vi har kontroll på snøprofilen. Men jeg har kjørt for lite bratt de siste sesongene til at jeg kan ta dette som «warm-up run». Jeg bestemmer meg for å «baile» og heller kjøre den mer åpne og slakere førsterenna for å bygge opp litt selvtillit. 

Jeg setter utfor og legger igjen store svinger i den fine og åpne renna.

I bunn møter jeg 3 glade gutter som er alle er svært fornøyd med dagens første tur. 

Vi er proppfull av selvtillit og etter en kjapp matbit er jeg og Vetle på vei opp igjen til toppen. Jarle og Lasse står denne ut og skal vente med kamera i bånn. 

Sola varmer i siden på vei oppover mot toppen. Snøen holder seg likevel fin ved hjelp av noen kjølige vindkast som kommer inn mot den sørvendte veggen.

På toppen peker vi oss ut en renne som ligger vel 50 meter skikjørers venstre for den forrige renna Vetle kjørte. Etter grundig saumfaring bestemmer Vetle seg for å gyve løs på denne, som muligens er dagens andre førstenedkjøring. Denne renna er om noe brattere, med et smalt crux midt i med en banansving mot skikjørers høyre. Vetle kaster seg ut og setter fine kontrollerte hoppsvinger nedover mot cruxet. Midt i cruxet treffer han en stein under snøen og smellet får 4 ryper i fjellveggen ved siden av til å lette. Han holder seg på beina og kommer seg fint ned likevel. 

Igjen står jeg alene på toppen og selvsikkerheten går fort over i redsel. 

Cruxet og banansvingen bekymrer meg, og jeg er redd for at et fall midt inni kan få uheldige konsekvenser. Etter flere minutter med selvransakelse kommer jeg frem til at jeg skal ta en titt på femterenna som Vetle kjørte først. Denne bekymrer meg mindre da konsekvensene for et eventuelt fall, eller å bli dratt med av sluffet, ikke er fullt så store. Borte ved femterenna bestemmer jeg meg for å kjøre den. Nervene står i høyspenn, men jeg føler jeg har kontroll. 

I det jeg tipper skia over kanten kommer jeg rett inn i fokusbobla. Nervene er helt vekk. Jeg skrenser ned noen meter og setter en litt nølende høyresving. Den nølende starten gjør at sluffet raser forbi meg, og jeg må stoppe opp å vente på at det passerer. Jeg fortsetter og får opp farten. Denne gangen holder jeg sluffet bak meg og har noen kjappe og utrolig fine svinger ned den trange renna. Når jeg nærmer meg åpningen på renna er det bare å peke skituppene nedover. Jeg jubler i ekstase og får en knoke av Vetle som møter meg i bunn. 

Jarle står fast på at begge rennene er førstenedkjøringer og sier at vi må navngi de. Med tanke på hvor lett synlig denne siden er fra veien, stiller jeg meg litt tvilende til at de ikke skal ha blitt kjørt før nå. Men de ligger tross alt et stykke vekke fra alt annet, og det er et lite prosjekt å komme seg inn dit. Det kan godt hende at Jarle har rett. 

Vi får vente med navngivning til etter eventuelle kommentarer.

På vei tilbake til bilen, må vi igjen over Horntind. I nordsiden får vi noen hundre høydemeter med tørr ubunden snø som virkelig setter kronen på verket for turen. 

Vel tilbake ved bilen er det bare å sprette en kald Munkholm og nyte følelsen av en komplett skitur. Vi takker Jarle og Lasse for turen, setter oss i bilen og prøver å nå påskequizen på Dampskipkaien i Sogndal klokken 19.