Den siste biten med tallene viser hvor mange vintre jeg har jobbet her. Hvert år utvider dokumentet.
FW står for fall winter og er en eller annen slags internspøk fra 2014 og min første eksponering mot utstyrsbransjen og dens sesongoppdeling i FW (fall winter) og SS (spring summer). Den spøken synes jeg ikke selv er morsom lenger, og trolig var den aldri det, mer en slags avreagering. Men de to bokstavene har stått der så lenge at jeg egentlig bare så dem nå som jeg skrev dette.
Ordet kladd er – om jeg skal være dønn ærlig – direkte feil. Det ligger ingen halvkladdete ledere der, for eksempel. Kladd står her for planer og drømmer.
Når jeg går gjennom dokumentet ser jeg at mange av planene jeg hadde i 2014 fortsatt ikke er realisert.
Her ville det kanskje passet godt med en setning om at fjellene står der. At drømmene består. Men når du jobber i et skimagasin er det et litt mer sammensatt bilde.
Ta for eksempel Oppheim, den lille perlen mellom Voss og Myrkdalen. Det anlegget har jeg hatt på lista over saker jeg har lyst til å gjøre siden jeg begynte her. Det er norges eldste stolheis og i særklasse den laveste jeg har tatt. Så jeg HAR vært der, flere ganger. Men ikke lagd saken, tatt bildene og fortalt historien. Enten på grunn av tid eller heis som stod eller dårlig snø eller kål fra min sidt. Og så, i sommer, kom beskjeden om at det er slutt for nå: De sju familiene som har drevet på dugnad kan ikke ta løftet som trengs for å få heisen godkjent for nye år.
Traseene står der. Så selve skibildene kan vi få tatt, om vi feller opp. Men jeg hadde lyst til å ta med noen skikjørere som aldri hadde vært der før og snudd meg i stolheisen og sett smilene deres mens de satt der og dinglet rett over bakken.
I skrivende stund er det min ufavoritt utendørstid. Stupmørk fargeløs høst, uten snø på bakken, uten særlig vann i elvene eller løv på trærne. Det er nå det er det godt å ha FFKLADDFW14151617181920.
I blant kjennes noen av drømmene der inne ganske realiserbare.
I blant tenker jeg at punktet der, det der kommer aldri til å skje.
Men når snøen kommer på bakken og det åpner seg tid og mulighet og bilen går og heisene går og venner kan og kaffen er varm – da er det bare å dra, for hvem vet om drømmen vedvarer og heisen finnes om noen år.
