Rumpa verker, og jeg klarer nesten ikke bøye meg ned. For hvert skritt jeg tar synker jeg til kneet, og det rykker til i halebeinet. Fortsatt er det to kilometer til vi er framme der vi tenkte å telte, og det er langt til nærmeste mobildekning.

Forhåpentligvis blir dette siste natta her ute for min del. Og selvfølgelig, på de to siste kilometerne har all snøen vi savnet enkelte steder tidligere på turen samlet seg. Og om ikke det var nok er vinden blitt borte. Det virker uendelig langt frem.