På langtur med kite over Hardangervidda

Vi går og drar pulk i halvmørket, eller rettere sagt: Helge drar, jeg halter av gårde i snegletempo, og prøver å fokusere på noe annet enn bakenden ved å late som jeg hjelper til med å dytte de tunge pulkene.

Fem dager tidligere står vi på et trikkestopp i Oslo, med fire bager, to sekker, tre kiter, et skiseil, to pulker og to par ski. I telemarkstøvler. Alt skal inn på trikken, ut av trikken, og flyttes i full fart over jernbanetorget for å rekke en buss. Deretter inn på buss og ut av buss to ganger, før vi skal være framme i Rjukan for å ta en taxi til starten av turen. Phu.

Hardangervidda skal krysses, fra Rjukan i sør til Ustaoset i nord, og kanskje videre over i Jotunheimen og til Tyin om det går kjapt unna. Vi har satt av en uke, sånn i tilfelle. Men det skal vi selvsagt ikke ha behov for.

«Jeg drar på kitetur, tilbake om noen dager!» er melding til sjefen.

Hardangervidda kan være skummel. Uværet kan komme brått, og været er ustabilt. Det kan være isende kaldt, kuling og storm. Amundsen prøvde å krysse, men måtte gi seg på grunn av kulde og uvær.

Helge har prøvd med kite to ganger tidligere, ene gangen med for mye vind, og andre gangen med for lite. Vi skal krysse med kite, men denne gangen har vi med oss tre størrelser og et lite skiseil for sikkerhetsskyld, så kan vi bytte kite etter forholdene. Denne turen burde gå greit.

– Pokker, hva skjedde med vinden som var meldt da? Helge ser oppgitt på meg.

Etter to dager på tur går vi fortsatt. Vi har kun beveget oss 15 kilometer. Av over 100. Vi har  kommet oss så vidt litt opp i lia ovenfor Møsvatn. Snøen når oss til livet i enkelte partier, og vi har svettet og dratt, dyttet og baset i snøen i oppoverbakkene. Et par forsøk på å få opp kitene har vært forgjeves. Hardangervidda har Nord-Europas største fjellplatå på ca 8000 km2, men du må fortsatt komme deg opp et stykke før du får inntrykk av en noe som helst platå-lignende sak, konstaterer jeg. Normalt sett hadde jeg vært lykkelig for at den kalde vinterlufta hadde bestemt seg for å holde seg i ro, men ikke når man er på kitetur.

«Jeg stresser, og ser meg desperat rundt etter en utvei mens jeg kjemper mot vinden som uler rundt meg.» 

Den tredje dagen går Helge i sikksakk oppover bakkene – eller sikk, og etter lenge og vel; sakk - mens jeg gjør dytteinnsats bak. Pulkene, som er bundet sammen, er ikke særlig samarbeidsvillige, og borer seg ned i snøen for hvert skisteg vi tar. Vi har egentlig så smått begynt å planlegge returen. Men håpet om litt vind er fortsatt der.

– Vent! Hysj! Kjente du det? Helge har bråstoppet midt i et drag, så jeg velter over pulkene.

– Jeg er helt sikker! Garantert, det blåser opp nå!

Og endelig. Etter to dager med gåing, dytting, svetting, skyving og draing av pulk, kan vi endelig kjenne at det blåser nok til å få opp kitene.
Vi suser bortover, og ekstra lange liner lar kiten hente krefter høyere opp, og pulkene kjennes vektløse ut der vi farer over vidda. På bare et par timer tilbakelegger vi en strekning som er minst like lang som det vi har gått de siste to dagene til sammen, og vinden blåser oss framover i riktig retning.

Og det blåser og blåser. Sterkere og sterkere. Ikke lenge etter start tar vi av de lange linene. Snart bytter vi også til mindre kiter. Men selv om jeg til slutt bytter til den minste kiten, kjenner jeg ganske raskt kreftene til den 6 m2 store kiten min, og blir løftet opp i lufta med ujevne mellomrom. Snøen har minket når vi nå har kommet et stykke lenger inn på vidda, og steiner og ur begynner å komme til syne mellom snøfonnene. Plutselig blir jeg løftet rundt, og jeg snur 180 grader mens kiten krøller seg. Vinden tar et nytt tak, og jeg kjører helt feil vei og mister oversikten. Jeg sloss og banner, og prøver å få overtaket på kiten igjen, men ser plutselig en steinrøys som er på vei mot meg i full fart. 

– Shitshitshit!

Jeg stresser, og ser meg desperat rundt etter en utvei mens jeg kjemper mot vinden som uler rundt meg. I strabasene har jeg helt glemt nødløsningen, men får i siste øyeblikk kastet meg fram og dratt i nødbremsen. Kiten klapper sammen, og faller mot bakken. Men fortsatt drar den meg av gårde, og jeg kaster meg ned og borer meg fast i den lille snøen som finnes, med det jeg har av krefter.

En stille kamp foregår, og jeg kan ikke røre meg uten at vinden får nytt tak i kiten som den river og drar i.

– Sandra, er alt bra, over!

Stemmen til Helge skurrer plutselig ved brystkassa. Yess! Heldigvis hadde vi tatt med walkie talkie, som gjør at vi kan ha kontakt om vi kommer litt fra hverandre. Det har definitivt skjedd nå. I basketakene med kiten min, har det samtidig begynt å skumre.

– Nja, den forbaska drittkiten vil ikke dit jeg vil, forklarer jeg, samtidig som jeg med en hånd prøver å holde kiten som krangler i andre enden.

– Kjente jeg var litt overrigga nå på slutten, jeg også, jeg kommer bort, tror jeg ser deg, sier Helge.

Jeg puster ut, og klarer etter litt styr å få dratt inn kiten, krøllet den sammen, og prøver å overse lineklusset som garantert gir meg trøbbel i morgen.

Fra null vind da vi startet, til kastete kuling på ettermiddagen. Vinden kom snikende uten at vi merket det. Jeg hadde definitivt undervurdert den.

– Men for en tur!! Helge har funnet fram til meg i halvmørket. ­– Vi kan jo ikke gi oss nå som det endelig blåser! gliser han.

– Høyre! Litt til! Venstre! Rett fram!

Nå har det blitt helt mørkt. Jeg har ingen planer om å kite i mørket, og snørekjører bak Helge mens jeg fokuserer på å lese veien ut fra GPS`n. Underlaget har blitt til et tynt lag med snø, og stein stikker opp med ujevne mellomrom i den retningen vi skal. Forsiktig navigerer vi oss framover.

– Den lyden der er vel ikke særlig bra?

En brusende lyd nærmer seg og vi begynner å se konturene av en stor vegg.

Vi har kommet til en demning. Raskt innser vi at den brusene elva er umulig å krysse i mørket, og vi blir nødt til å balansere over oppe på kanten av demningsveggen. Den er full av snø, og vi må fram med spadene.

Bare et lite nedsnødd rekkverk på den ene siden, og en mur som når oss til leggen på den andre, skiller oss fra å dette rett i vannet. Vi svetter og måker, og prøver til slutt å dra pulkene med oss. Steg for steg, mens vi holder pusten for ikke å miste balansen, beveger vi oss sakte over.
På den andre siden er vi utslitt. En lang dag er over, og vi får opp teltet.

Stiv i muskler etter gårsdagens jobbing våkner vi opp til en ny dag. Rundt oss er det hvitt. Her er det haugevis med snø, og vi baner oss vei opp til et vann vi har sett oss ut på kartet.
Så er vi i gang. Silkesnø under skiene, vi flyr over vannene, ned i daler, opp på hauger, ned bakker, og vi har en jevn vind så kitene oppfører seg eksemplarisk. Vi glir av gårde, sånn vi har sett for oss at det er å krysse vidda med kite. Endelig. Nytelsen av å være i ett med naturen, og å føle at de store naturkreftene er på lag med oss for en gangs skyld, gir oss selvtillit. De første dagene med slit er glemt på et blunk.

I det vi kommer opp på toppen av haugen før Kalhovd stopper vi opp. Bokstavelig talt. Vi har kitet i ett strekk i tre timer, sust innover vidda. Det er sånn det skal være! Jeg tenker ikke over at det plutselig ble helt vindstille, men går fiskebein opp den siste bakken opp til Helge som står og venter.

– Stille før stormen, tenker jeg! Helge smiler mens han gir meg en halv snickers.

– Hva mener du?

– Bakholdsangrep.

Jeg snur meg. Bak meg ser jeg en svart vegg. Skyene har begynt å krølle seg sammen, og jeg blir bleik. Dette ser ikke bra ut. De har rotta seg sammen, og nærmer seg oss. På`n igjen.

Innen vi kommer oss ned bakkene mot det islagte vannet som skal krysses, har det blåst opp såpass at jeg letter av å holde den minste kiten. En stund er det en utrolig opplevelse å suse av gårde med stor fart, både snøen og underlaget er perfekt. Jeg måler 60 km/t på GPS`n. Jeg ser terrenget farer forbi, men jeg skjønner at jeg også må klare å stoppe. Det er enklere sagt enn gjort, og vinden løfter meg flere meter opp, og svinger meg rundt som ei dukke. Det er på tide å snørekjøre igjen.  

Bang.

Jeg ligger plutselig på ryggen.

Vinden har tatt tak i kiten og rykket oss ti meter til siden. Jeg blir løftet opp, og lander hardt på en stein. Smerten iler oppover ryggen, og jeg registrerer i farta at Helge strever med å holde kiten i ro.

– Klips deg ut! Klips deg ut!!

Jeg ligger fortsatt på ryggen og skjærer tenner, men prøver å nå fram til pulktauet. Vi har blitt så vandt til å snørekjøre, at jeg har festet meg inn på tauet med sikkerhetslina. Idet vi stoppet for å orientere oss glemte jeg å klipse meg ut.

Da et altfor kraftig vindkast rykket Helge ut av balanse og løftet han av gårde, ble jeg hengende bak som et slips. Så utrolig klønete. Jeg får akkurat klipset meg ut, idet et nytt vindkast kommer.

Resten av dagen går sånn halvveis. Jeg er varm, og smertene fra fallet holder seg i bakgrunnen. Men plutselig er vinden blåst av gårde. Totalt motsatt av sånn det akkurat har vært. Nok en gang er det fram med feller og staver.

– ­2 km igjen nå, vi går vel bort dit før vi slår opp teltet, sier Helge og peker mot Heinseter.

Jeg kjemper.

Framover går det, men ufattelig sakte. Helge prøver et siste forsøk på å kite litt til med pulkene, men jeg har ikke en sjanse. Her er det helt vindstille. Hvert steg jeg tar gjør vondt, men endelig stopper vi og slår opp teltet. Jeg klarer nesten ikke å registrere den rosa himmelen med stjerner, og måneskinn på teltet.

Den neste dagen blir startet på samme måte som den forrige sluttet. Med grimaser. Det er bare så vidt jeg klarer å reise meg fra soveposen, og vakler meg ut av teltet. Hver bevegelse forplanter seg oppover korsryggen, og gjør alt ganske klønete. Jeg gjør et forsøk på å hjelpe til å pakke teltet, men må sette meg ned. Eneste mulighet for å komme seg herfra er å bruke beina. Eller vinden. Takk og pris kjenner vi et lite trekk i lufta, og etter nedpakking står jeg krokrygget og prøver å pakke ut kiten. Fram og tilbake med liner, steg for steg, og så er jeg klar.

Og for en gang skyld har vi flaks med vinden. Den er jevn og fin, og etter et par rykk som får meg til å gispe etter luft, klarer jeg å komme meg opp en bakke. På toppen kan jeg mer eller mindre lene meg tilbake og gli over den siste delen av vidda. Hallingskarvet breier seg i horisonten, og sola skinner. Jeg lukker øynene og kan nesten smile i en blanding av smerte- og lykkerus. Vi kan etter hvert kikke over kanten, og se Ustaoset på andre siden av dalen. Vår tre dagers tur har tatt dobbelt så lang tid som beregnet. Men jeg er fornøyd. Hardangervidda kan krysses av i boka.

«Beklager seks dager på tur. Ingen dekning, ujevn vind og brukket halebein, kommer på jobb i morgen». Noen ganger er gode unnskyldninger helt på sin plass. 

Tips til langtur med kite

• Ha med ekstra liner til kiten, slik at du har mulighet til å kite med ekstra lange liner dersom det er lite vind.

• Et skiseil som er mye mindre enn en kite er greit å ha med, for da kan du også seile i kraftig vind på en trygg måte. En kite kan fort bli farlig i mye vind.

• Blir sekken tyngre enn ca 15 kilo blir den veldig upraktisk i forbindelse med kitingen. Pulk anbefales, med et langt taudrag.

• Med mindre du har ekstremt god tid, og mye mat, må du ha mulighet til å gå i tillegg til kitingen. Du kan miste eller ødelegge kiten og det kan bli vindstille. Vær forberedt på dette!

• Ta kontakt med statens naturoppsyn på forhånd, og sjekk om det er villrein i området du skal i. Juster turen etter dette.

• Sjekk også vannene du tror du må krysse, i forhold til utløpsområder.

• Det finnes flere DNT-hytter, men det er få som har åpent midtvinters. De fleste åpner ikke før vinterferien, så sjekk dette på forhånd om du har planer om hytteovernatting.