Kite-ekspedisjon på Grønland

Jeg lært meg å kite våren 2020. Noe som i seg selv var ekstra utfordrende når alt stengte ned, kurs ble avlyst og vi kunne ikke reise til fjells. Med et klart mål om å lære det før sommeren og stor innsats gikk det fint.

I juni 2020 kitet jeg fra Finse til Ustaoset. Som forberedelser til Grønlandsekspedisjonen var vi først en tur på Hardangervidda og deretter på fjellet utenfor Mo i Rana for å trene på både det å kite med pulk og å kite i følge.

Det er en ting er å kunne å kite, en annen ting er å kite i følge med andre i ulendt terreng. 

Mens Grønland var stengt for innreise planla vi ekspedisjon dit. Det var stor usikkerhet rund når Grønland ville åpne grensene igjen.

Vi lagde derfor en plan for våren, om det skulle åpne opp, og en annen plan for en eventuelt høst-ekspedisjon. Vi skulle kite og vindene er forskjellige på forskjellige årstider, så derfor måtte vi ha planer for det som ville bli best på vår og høst.

Det hele ble en øvelse i usikkerhet og tålmodighet. Vi planla hele veien som om det ble noe av, mens vi hørte om den ene ekspedisjonen etter den andre som avlyste turene sine våren 2021.

Til slutt hadde alle vi kjente til avlyst, mens vi hadde bestemt oss for at om det var mulig dro vi. En måned til avreise ble til uker, så var det kun 2 uker igjen til vår planlagte avreise dag og vi hadde anda ikke hørt noe. 

Jeg kan enda huske fredagskvelden jeg stod ute i sola sammen med noen venner i Hemsedal og det tikket inn en tekstmelding.

«Ny minister satt inn i dag, han er tidligere helikopter-pilot og positiv til ekspedisjon. Send inn søknad om tillatelse» OMG! Vi kan dra. Det var nesten ikke til å tro. 

Flybilletter ble kjøpt samme kveld og det ble 2 uker med et utrolig stress, ikke bare fordi det var mye som måtte på plass før avreise, men også fordi Oslo var praktisk talt nedstengt.

Det var ikke bare å dra rundt å handle det vi trengte. Er utrolig glad jeg har mye erfaring med å organisere store ekspedisjoner, ellers hadde det nok ikke gått å komme i mål på så kort tid. 

Heldigvis hadde vi ski og kiter på plass i god tid før vi fikk beskjed om at de åpnet opp, ellers hadde det ikke gått. Kiter var på det tidspunktet veldig vanskelig å få tak på.

Vi hadde 3 forskjellige størrelser hver, foil-kiter på grunn av kulda og rando ski. Jeg hadde ski fra SGN med ATK bindinger og Håkon hadde ski fra Moonlight med Plum bindinger. Begge deler funket veldig bra.

Reise under pandemien

Så var dagen der, vi skulle reise til Grønland. Utrolig nok var vi booket inn på første fly til Grønland når det åpnet opp etter å ha vært stengt i 4 måneder.

Vi hadde ikke kunnet sende cargo som vi normalt ville ha gjort, så det ble en solid overvekt på 154kg – noe som kostet skjorta og tok ca 2 timer å få i orden. Så var det tester som måtte på plass, endelig kunne vi går om bord på flyet til København, på vei mot Grønland.

Det å lene seg tilbake i flysetet og vite at nå var vi endelig på vei var utrolig deilig, vi var slitne av innspurten, men det var verdt det. Det ble noen humper i veien med ekstra test i København før vi endelig satt på flyet til Grønland. 

Grønland er et veldig stort land med kun 68.000 innbyggere, mange små steder – så vi måtte sitte 5 dager i karantene før vi kunne starte ekspedisjonen.

Vi startet fra Ilulissat, som er Grønlands tredje største by, med 4500 innbyggere. Dette er også en UNESCO by på grunn av Icefjorden hvor alle isbergene kommer flytende på vei ut i Disco Bay.

Vi ble begge veldig fasinert over dem. Noen hadde stor fart og andre gikk sakte, noen små og noen massive – ett av de vi så hadde nok is til å dekke ferskvann til alle USAs innbyggere i 1 år!

Ekspedisjon start. 

Like etter stengetid dagen før ekspedisjonsstart kom vi på at vi ikke hadde fått tillatelsen til å gjøre ekspedisjonen enda. Planen ble da å skulle ringe med det samme de åpnet dagen etter. Heldigvis kom tillatelsen ila kvelden. Stor lettelse da vi så mailen! 

Breen i enden av Icefjorden er den breen i verden som beveger seg raskest, det vil også si at det er veldig mye bresprekker i breen mot fjorden, så det å skulle starte på ski opp her er ikke et trygt prosjekt.

Vi fløy derfor helikopter forbi alle bresprekkene og opp på breen til en trygg landingsplass, hvor vi kunne starte fra.

Om dere ser på bildet er det lett å forstå at det å fly opp er det tryggeste. 

Følelsen i det helikopteret lettet var ubeskrivelig. Vi kjente lufttrykket fra helikopteret og så det forsvinne i horisonten mens vi stod der alene igjen på isen. Det var en god mix mellom glede, begeistring, frykt og iver.

Glede og iver over å skulle komme i gang, frykt for at vi var helt alene i ødemarken, sykt langt til folk, hadde vi med alt? 

Det var 1442km til målet. Ikke minst hadde vi en stor dose glede og begeistring for at vi stod på startstreken av en helt ny ekspedisjon, noe vi hadde jobbet hard for å få til.

Det var allerede ettermiddag, lettskyet og relativt svak vind, men vi hadde veldig lyst til å kite litt før vi rigget camp, slik at vi kjente at vi var i gang på ordentlig. Pulkene ble pakket og kitene rigget, vi startet med den største kiten. 13 m2 for meg og 15 m2 for Håkon. En god match med vinden som var når vi startet.

Vi hadde hørt om sasturig og sett det tidligere, men å kite på det var en helt ny opplevelse. Sasturgi er formasjoner i snøen dannet av erosjon av snøen fra vind.

I starten var sastrugien veldig hard og med relativt kraftige formasjoner. Det føltes til tider som å kite i kuleløypa, her gjaldt det å følge godt med på skituppene så det ikke ble en bråstopp. 

Håkon har kitet mye mer og lengre enn meg, så jeg var forberedt på at jeg måtte gi litt gass for å henge på, samtidig var han klar over at jeg var «ny» i gamet.

Fordi han var den mest erfarne kiteren hadde han hovedansvaret for navigeringen. Vi er begge erfarne med ekspedisjoner på høye fjell, men Kite-ekspedisjon var nytt for oss begge. Vi startet med gode pause-rutiner, noe kroppen var glad for.

Når jeg kjente hvordan kroppen og spesielt knærne reagerte på all ristingen den første dagen ble jeg litt betenkt på hvordan dette skulle gå. Ekspedisjonen var forventet å ta 2-3 uker. Vi hadde med mat for 25 dager. 

Vinden tok seg opp og etter hvert begynte jeg å føle meg som «Tøydukke Anna». Vi måtte enten bytte kite eller sette camp for kvelden. Etter å ha sett på klokka innså vi at camp for kvelden var det riktige valget.

Utfordring med fremdrift

De første dagene slet vi med fremdriften, det var uvant med sastrugi og en av dagene slet vi med at linene satte seg fast i sastrugien «hele tiden».

Den dagen var det også veldig varierende vind så vi måtte bytte kite flere ganger - hver gang vi tok en pause tok det evigheter å få kiten i lufta igjen pga linene satt fast både her og der, til tross for at vi gikk opp linene igjen og igjen.

Frustrasjonen økte etter som at den ene var klar og den andre slet, neste gang var det motsatt. I tillegg døde vinden tidlig ettermiddag disse dagene så det var begrenset hvor langt vi kom oss.

Vi brukte den ekstra tiden på ettermiddagen til å effektivisere camp rutinene våre, noe vi endte opp med å spare 1-2timer hver dag på. Det utgjør stor forskjell. 

Siden vinden var god om morgenen bestemte vi oss for å snu litt på døgnet og starte veldig tidlig slik at vi rakk å få inn nok kite-tid før vinden døde. Selv om det er mye kaldere å stå opp på natta, er det lyst hele døgnet, slik at det spilte ikke så stor rolle.

Det gav stor effekt i antall timer vi fikk kitet. Den første dagen vi stod opp grytidlig fikk vi kitet 70 km, dagen etter ble det 90 km og dag 3 ble det 110 km.

Nå snakket vi. Endelig var vi kommet i flyt. Vi hadde stort sett vind fra sørøst (i ryggen) så det ble for det meste medvindskiting.

17 mai med en tvist

17-mai feiret vi med en annerledes og god frokost: eggerøre, god kaffe og raw-food kake. Vinden var god denne dagen, men på et parti var det veldig varierende underlag, så isete at skiene hadde problemer med å sitte.

Derfor kitet vi rolig og relativt nærme hverandre. Godt var det, for plutselig hørte jeg ham rope: «Stopp! Ned med kiten og kom over til meg. Ikke av med skiene!» 

Jeg forstod straks at noe var galt. Shit, Håkons pulk nr 2 var nede i en bresprekk. Pulken med halvparten av maten og det meste av brennstoff til brennerne var borte.

Han stod med kiten i lufta og pulk nr 1 i spenn, mens jeg sjekket hvordan det så ut for pulk nr 2 som hang i tauet ned i bresprekken. Litt høy puls frem til jeg fikk hentet sikring fra min pulk og sikret pulken som var nede i bresprekken, slik at Håkon kunne ta ned kiten og koble fra pulkene. 

Det som hadde skjedd var at når først Håkon, så pulk nr 1 kjørte over en snøbro ble den ødelagt og når pulk nr 2 kom så gikk den rett ned i bresprekken.

Heldigvis var ikke dette den største sprekken, den var ca 5 m dyp og heller ikke så bred. Det siste var faktisk en utfordring når vi skulle få ut pulken igjen. Sammen fikk vi den opp igjen, tung jobb, som tok lit tid. Samtidig var det godt å erfare at brekunnskapen vår var der den skulle.

Vi var oppe på over 2000 m høyde når dette skjedde så litt overraskende at det var bresprekker så langt oppe på isen, men når vi tenker tilbake på det området vi var i så hadde vi sett en snøbro på en mye større sprekk like før dette skjedde. Vi snakker 3-4 m bred.

Dette fikk oss til å være mer på alerten, spesielt den dagen merket jeg at vi var veldig på og fulgte med. Vi så et par bresprekker også andre dager, til tross for at vi lå relativt høyt oppe på isen hele veien.

Det var veldig spesielt å være midt oppe på Grønlandsisen. Den er helt sykt stor, så stor at det er nesten umulig å forestille seg når man ikke har vært der.

Ikke bare er det noen enorme og ugjestmilde områder, det er også milevis til folk. Det gjelder å være mest mulig selvhjulpne om noe skulle skje. Det å evt skulle kalle inn et redningshelikopter koster en formue. 

Vi var en av totalt 3 ekspedisjoner denne våren, hvor en av de to andre krysset isen på ski, så vi møtte absolutt ingen andre ekspedisjoner heller. I et normalt år er det mange flere som enten krysser på ski eller kiter.

Innkommende uvær

I løpet av turen hadde vi et par dager med mye vind – type 15 m/s og med temperatur ned til -20C så ble det veldig kalde dager. Det er -36C i effektiv kulde. Den ene av de dagene tror jeg tærne mine var kalde absolutt hele dagen.

Vi hadde også et par dager med lite sikt, da måtte vi kite nærme hverandre for ikke å miste hverandre ut av syne, noe som hadde vært svært problematisk. Dager som dette er slitsomme når man er midt oppe i det. 

Først fikk vi inn en melding om at det kom en storm 2 dager senere og at vi måtte komme oss lengst mulig nord for å forsøke å unngå stormen.

På det tidspunktet var vi i flyt og hadde fokus på å fortsette i flytsonen, noe som gjorde at vi klarte å unngå stormen.

Det var lite vind da vi skulle legge oss den kvelden, men vi tok ingen sjanser så vi bygget en solid storm-mur. Heldigvis var det ikke noen nevneverdig vind den natta. Vi hadde kommet langt nok nord. 

Men det holdt ikke med det, dagen etter fikk vi melding om at det det kom inn en orkan 3 dager senere og at vi måtte fortsette lengst mulig nord. Vi valgte å fortsette å ha fokus på å være i flyt og levere best mulig, slik vi alltid gjør.

Igjen gav det de resultatene vi trengte. Vi var allerede kommet oss til kysten når orkanen kom inn, noe som gjorde at vi ikke merket noe til den. Heldigvis må jeg si, vi fikk hakeslipp når vi fikk vite styrken som var målt.

De sier at det var oppe i 70 ms (250 km/t) og er målt til 60 ms (220km/t), noe man ikke overlever i telt. Vi ble helt svett når vi hørte om vindstyrken som hadde vært syd for oss. 

Mot slutten, når vi nærmet oss kysten hadde vi en helt rå dag. En dag med blå himmel, solskinn, god vind, ikke så kaldt -13/14C – det var rett og slett som en fin påskedag, hvor du føler at livet smiler.

Underlaget var endelig litt slett etter all vinden og snøføyken dagene før. Det føltes rett å slett som å cruice avgårde. Helt nydelig. Vi kunne endelig, etter å ha vært oppe på innlandsisen i et par uker, se fjell i det fjerne - som kom nærmer og nærmere.

Vi var nesten som unger på julaften, gledet oss enormt til å se fjellene og fjorden hvor vi skulle ned. Etter et par uker med bare flatt hvitt var det nydelig å se fjellene komme opp. Nå gjaldt det bare å navigere riktig, så vi ikke havnet i feil fjord.

Vi visste at noen steder kunne det være svært utfordrende å komme seg ned til fjorden, at det var andre som hadde slitt i dette området. Denne dagen kitet vi hele 154km – godt å legge seg den kvelden kan jeg si.

Utfordring på vei ned til fjorden

Etter den nydelige lange dagen var det ikke langt ned til fjorden. Vi var slitne i beina og tok en rolig start på dagen. Solen skinte og det var lite vind, så vi gikk på ski.

Noe som var greit da det både var noen partier med lite snø og det var mye navigering for å finne riktig sted. 

En lang historie kort så var ikke kart og terreng likt, så vi havnet ned i en bekkedal på vei ned mot fjorden. Det var ikke så langt igjen, men der var det plutselig et 10m høyt stup.

Vi måtte snu og gå hele den lange tunge veien opp igjen. Til tross for 10t på ski med pulk var total progress fra start til slutt den dagen 2km. Heldigvis gikk det bedre dagen etter.

Vi kom fram til fjorden, men det var ikke snø det siste partiet ned mot fjorden, så vi måtte bære alt utstyret ned de siste 500 høydemeterne. Vi hadde ca 100 kg i pulkene så det ble noen runder før vi fikk alt utstyret ned til fjorden. Her måtte vi kype oss i armen.

For et fantastisk vakkert sted. Isbergene var frosset inn i fjorden, 2 breer gikk helt ned til fjorden innerst i fjorden, det stakk opp noen veldig små rosa blomster og det lå et hvalbein i strandkanten.

Nesten surrealistisk å sitte der og tenke på at her er det nesten ingen som har vært.

Vi hadde klart å tilbakelegge distansen på 1442 km på kun 15 dager fra start til vi satt ved fjorden, som en første kite-ekspedisjon må vi si oss meget fornøyd med det og ikke minst at vi kom oss unna både storm og orkan på turen.

Ingen tvil om at tidligere ekspedisjonserfaringer kom til sin rett. 

Bonusen var at vi ble hentet med hundeslede av Inuiter som tok oss med fra fjordarmen til Qaanaaq. En opplevelse i seg selv.