GLITTERTIND (2452 MOH)
GLITTERHEIM - SPITERSTULEN
Vi våkner til Christina (Lusti) som er i full sving med frokost og kaffe. Utenfor glitrer kveldens og nattens snøfall i solen som finner en sprekk mellom skylagene. Været er dramatisk. Det er umulig å si hvilken vei ting skal utvikle seg, for vi har ikke hatt tilgang til meteorologiske oppdateringer på et døgn og her oppe forandres været raskere enn du rekker å si Jotunheimen Haute Route. Solstrålene kommer og går, men det ser bra nok ut til at vi velger å gå. Den nyfalne nysnøen gjør turen til en langt mer komfortabel affære opp den lange traversen, som på hardpakket snø kunne blitt ganske stressende for ankler og knær. Det tar noen timer å komme seg opp til Norges nest høyeste fjell, som etter sigende en gang i tiden var det høyeste hvis du regner med breen på toppen. Ironisk nok er det nettopp her snøen glimrer mest med sitt fravær av fjellene vi besøker. Været fortsetter å skifte og til tider er det tett tåke på toppen. Vi er standby og håper det skal sprekke. Solen gjør et nytt forsøk på å svi vekk tåka. Vi river av fellene og slipper oss utfor. Mye stein stikker opp og gjør det øverste partiet ubehagelig. David (Rosenbarger) kjører på en skjult stein og går på tryne. Videre ned og lenger vest er det bedre vær. Vi glir ut av dalen og blir møtt av absurde sommertemperaturer. En vestvendt helling lenger ned gir oss turens første puddersvinger i toppklasse. Vi tar noen runder i vårpudderet og traverserer videre ned mot veien i sol og slusj. Fra veien er det en halvtime å gå til Spiterstulen Turisthytte. Kontrasten fra de tre siste nettene i spartanske hytter med utedo og pulvermat er merkbar mot luksusfølelsen av en kald afterskipils, innedo, svømmebasseng, dusj og restaurantmiddag. Utover kvelden blir min sekk samtaleemne. Mens Dave sin veier i underkant av 10 kilo, er min på det dobbelte, inkludert kamerautstyr. Jeg har rett og slett pakket for mye greier. I resepsjonen på Spiterstulen får jeg tak i den største Norgespakken som finnes og stapper den med ting jeg ikke trenger videre. Pakken veier fire kilo og er proppfull. Hadde det vært plass til mer, kunne jeg lagt enda flere ting i den.
LES OGSÅ: Jotunheimen på tvers
LES OGSÅ: Vinn guidet tur til Jotunheimen Haute Route-konkurransen
GALDHØPIGGEN (2469 MOH)
SPITERSTULEN - LEIRVASSBU
Værmeldingen ser ikke bra ut i dag heller, men vi våkner til oppholdsvær og bestemmer oss for å støte mot Galdhøpiggen. Hvis denne turen skal bli en realitet må det skje nå, for i morgen meldes det om enda mer vind. Nysnøen vi har fått de siste dagene har definitivt gjort det lettere å gå. Solen kommer og går. Vi lures hele veien av toppene fremfor oss. Det virker stemme at vi er på vei opp Norges høyeste fjell, for det er en seig etappe. Dessuten tiltar stadig vinden og vi gjør pausen så kort som mulig på toppen. Vi kjører ned igjen et lite stykke der vi kom fra og glir inn i en sørvendt flanke som er temmelig bratt. Vinden har gjort snøen ustabil. Stian tar bra ansvar for sikkerheten, som han har gjort på hele turen. Vi kjører én etter én og søker dekning for hver «etappe». Dette er ikke et sted å oppholde seg for lenge. Men snøen er fin, og vi får mye snø i fleisen. I bunn av Svellnosbreen er det på igjen med feller. Andrea får problemer med sine feller som ikke lar seg feste på skiene og Stian tar støyten med å gå på én felle over breen. Det er full whiteout og folk holder støtt på å falle over ende på flatmark. Vinden er illsint og river i fjesene våre. Skjegget til Johan blir et rimshow og vi dropper ned i Illådalen som har en ganske heftig start med en bratt renne der det ikke er rom for fall. Noen høydemeter lenger ned får vi turens fineste puddersvinger og glir ut dalen i et spenstig rutevalg gjennom juvet og videre ned til veien hvor vi blir hentet av Ole Jacob Grindvold fra Leirvassbu.
STOREBJØRN (2222 MOH)
LEIRVASSBU - SOGNEFJELLSHYTTA
Stemningen er god på Leirvassbu, tross at vi blir nødt til å droppe siste etappe over Storebjørn og ned til Sognefjellshytta eller Krossbu. Dette er allerede en velkjent tur vi vet vil fungere. Derfor er det en fornøyd Stian Hagen som kan myse ut i sidelengs snøvær gjennom vinduene på Leirvassbu. Nå gjenstår arbeidet å formidle konseptet til andre skikjørere, og ikke minst overbevise de kommersielle kreftene som berøres av en vinteråpen Haute Route i Jotunheimen om at dette er noe de burde satse på.
