Kraftsenteret

Fjellhaugen skisenter er et slags Folgefonna i revers – det er vinteråpent, dugnadsdrevet og mest besøkt av lokalbefolkning. Men det er også mange likheter: Det er en t-krok høyt oppe til fjells, og du kjører en lang, slyngete vei opp fra fjorden for å komme dit. Det tar 20 minutter, et kvarter om du står på, lengre tid om du skulle kjøre av veien. Men da får du isåfall møtt dugnadsgjengen.

– Vi er ganske ofte nede og trekker folk opp. Det endel av businessen det, sier driftsleder Ivar Berge-Soldal. 

På onsdager er det egentlig bare kveldsåpent, et populært tilbud for lokalbefolkningen i Sunnhordland. De kommer kjørende fra Stord, Husnes og Rosendal. 
Men Berge-Soldal har sagt ja til å skru på strømmen litt tidlig for oss, så vi får tatt bilder i dagslys – «jeg er nå her uansett».

LES OGSÅ: Vintertur til Store Brekketind

Små skisentere i Norge kan deles inn i ulike kategorier. Du har hyttetrekket, satt opp for å øke tomtepriser; hotelltrekket, som står igjen fra den tiden høyfjellshotellene eide fjellturismen; bytrekket, som er satt opp på en haug for å være trenings- og læringsarena; og så har du de lokale dugnadsanleggene. 

Fjellhaugen er eid av kommunen, idrettslaget og det lokale Røde Kors-laget og drevet på dugnad. I dugnadsgjengen er det 20-30 stykker som jobber en helg i måneden mot gratis årskort. 

– Jeg får en liten slant, men har full jobb ved siden av. Da gjør jeg det stikk motsatte, sitter på kontor. Da er det godt å komme ut og lufte seg med tråkkemaskin, sier Berge-Soldal.

LES OGSÅ: Spidsbergseters ni høydepunkt

Når vi kommer opp, snør det blaute bomullsklumper. Sikten er manglende, og det lugger noe. 
Vi gjør noen forsøk på å ta bilder til ski høyre, der er det en bratt side langsmed heisen man kan skli og gå for å komme til. Det blir liksom ikke noe, sikten svikter oss.  Humøret i gruppa er blandet. Vi, som kommer østfra, har kjørt langt for å oppleve dette. Det hadde vært kjekt å se noe. 
Plutselig klarner det opp. Først i en halv heistur. Det er snømørkt igjen innen vi er på toppen av t-kroken. Men etterhvert får vi kommer opplettene oftere og lengre, og plutselig får vi en time med sol. Klarværet gjør også at snøen tørker opp.
Plutselig kan man se alt. 
Når man står på toppen av trekket og ser nedover langs heisen, dras blikket mot Fjellhaugvatnet der bak. Det er sølvblått, en farge som er henta fra et anna fargeskrin enn alt rundt.

– Er det brevann som gir det den fargen? 

– Nei. Det er typisk for kraftsverkvatn at det har fått den fargen der etter å ha gått gjennom turbiner og rør, sier Berge-Soldal. 

I forlengelsen av trekket kan du gå flere toppturer. Den mest vanlige er Ingahogget, og du kan velge mellom å kjøre ned til anlegget eller skli ut neste dalformasjon og ned til en parkering som ligger lavere. 
Etterhvert begynner det å strømme på med lokale folk. Unger med twintipski og pensjonister med randoski. 
Vi leiker oss i henget som er rett ved heisen, der en rekke nedsnødde steiner ligger strødd utover, trolig har et troll en gang kastet yatzy og gått vekk uten å rydde opp.

Det blir en fin dag. Etterhvert renner lyset ut og menneskene inn. 
Det trengs mer enn dugnad for å drive et slikt anlegg, for å kunne tilby dette til lokale og tilreisende. I blant kan lure på hvordan folk får det til.

–  Hva med strøm? Betaler koummen?

– Nei du, der er vi sjølforsynt. Vi har eget minikraftverk i bakken.

LES OGSÅ: Sånn ja, Senja!