Hva skjer med skidrømmene om man må amputere den ene foten?

Etter noen hundre meter tar Bernt Marius to skritt til side slik at nestemann kan passere og fortsette arbeidet med å legge fellespor. Stillheten brytes et kort øyeblikk med et «bra jobba». 

«OK, gutta! Dette blir fett. Jeg skal bare skifte protese.»

Et like stykke videre inn i skogen får terrenget en knekk og blir brattere. Her er det god avstand mellom trærne og skogen inviterer til morsom skikjøring. Rørstad har fått øye på en klippe han vil ta en nærmere titt på. Fra toppen av klippen virker det lite sannsynlig at dette kan bli bra.

Den er forholdsvis stor, og det er stein man må unngå i inngangen, tretopper man må unngå i lufta og et nåløye man må treffe i landingen. Bernt Marius står i et minutts tid og studerer mulighetene med et våkent blikk. 

– OK, gutta! Dette blir fett. Jeg skal bare skifte protese, så er jeg klar. 

15. mai 2018 står Rørstad på toppen av gondolen ved Hoven i Loen. Speedriding er en luftsport der man flyr med en svært liten paraglider og i stor fart ned fra stupbratte fjellsider, og det er derfor han er der. Det er en fin dag med blå himmel.

Solen speiler seg i den blanke fjorden tusen meter under der han står og gjør klar skjermen for dagens fjerde og siste flytur. De tre foregående turene hadde han gjort sammen med en kompis, men hadde bestemt seg for å klemme inn enda en tur siden det var så fint vær etter at kompisen hans måtte stikke. I det samme øyeblikket føttene hans forlater bakken kjenner han at vinden er mer urolig enn forventet, og ikke lenge etter får han full kollaps i skjermen og faller fra 15-20 meter rett i bakken, like før kanten på stupet. 

– Jeg prøvde å løfte beina mine, men de bare hang ned mot bakken som géle. Det var blod, bein og muskler over alt, så da prøvde jeg bare å unngå å se på beina mine. Så tok vinden tak i skjermen min og begynte å dra meg bortover bakken. Beina mine subbet etter meg, og det er noe av det jæveligste jeg har kjent noen gang. Jeg fikk koblet av skjermen og ble liggende i ro, det kom noen ned til meg som fikk beroliget meg og ringt etter redningshelikopteret som kom etter en halvtime og fløy meg til Bergen, forteller Rørstad.

Bernt Marius forteller dette mens han fisker opp en umbrakonøkkel fra sekken. I sekken har han også en annen protese som er mer egnet for å kjøre ski med. Han kobler av foten som er designet for å passe en tech-binding og flytter den over på kjøreprotesen. Like under kneet møter beinet hans en strømpe som deretter går i metall før den slutter ved foten som ligner sålen på en skisko. 

– Noe av det første jeg husker fra sykehuset er at det stod en lege over meg og sa at venstrebenet så greit ut, og at de skulle klare å redde det. Høyrebeinet var det en stor sjanse for at de måtte amputere. Jeg tenkte da at siden jeg klarte å bevege på tærne mine og hadde følelse i beinet at det ville gå bra.

Etter tre operasjoner på beinet kom legene med beskjeden om at benet ikke var til å redde. Det var for mange manglende beinbiter og skitt inni der.

Han pauser litt, stopper å fikse på protesen og ser rett ut i luften fremfor seg, som om han gjenopplever alle følelsene som gikk gjennom han på dette tidspunktet. Han henter seg inn og fortsetter å skru på protesen. 

– Jeg har ikke vært bitter på dem et eneste sekund. Jeg visste at de hadde gjort alt de kunne for å redde beinet mitt. Det hadde vært noe annet om jeg bare hadde våknet opp uten fot. Da jeg fikk beskjeden skjedde det så mye på sykehuset at det tok tre dager før amputasjonen.

Da var jeg langt nede, for jeg ville bare ha det overstått. Dagen for operasjonen trillet faren min meg til operasjonsstua, og så husker jeg bare at jeg våknet opp og så ned på foten min som ikke var der lenger, men som gjorde fryktelig vondt.

6. juni 2018 ble Rørstad flyttet til Nordås rehabiliteringssenter. 

– Jeg syntes veldig synd på meg selv i denne perioden. En dag kom det en liten jente springende inn sammen med faren sin. Jenta løp rett bort til damen som må ha vært moren hennes. Det var en dame på kanskje 30 år som jeg så i spisesalen av og til, og det så ut til at hun hadde lidd av slag for hun kunne ikke gjøre noen ting selv. Moren satt like urørlig i stolen sin og reagerte nesten ikke på at jenta kom. Da følte jeg meg virkelig patetisk.

Her var det en ung mor som ikke var i stand til å ta vare på seg selv eller ungen sin, og så satt jeg der og syntes synd på meg selv fordi jeg hadde valgt å drive med ekstremsport. Det ble et stort vendepunkt for meg og jeg skrudde på en bryter i hodet mitt og tenkte at nå skulle jeg skjerpe meg og gjøre det beste ut av det. 

Etter ulykken hadde Rørstad tapt mange kilo og slet med fantomsmerter. 

–  Etterhvert kom jeg i god nok form til å sette meg i en rullestol og da trillet jeg rundt på senteret hele dagen. Ved å endelig begynne å bevege meg mer kom også matlysten tilbake og fantomsmertene begynte å forsvinne. Så begynte jeg å dra på små ekspedisjoner alene i rullestolen på bussen og trikken. En kompis hadde brukket ryggen i en speedrider-ulykke og lå på Haukland, så da fikk jeg trilla meg på bussen for å besøke han. Det hjalp veldig å komme seg ut og gjøre ting, selv om det ikke akkurat var anbefalt fra Nordås.

Rørstad trente 2-3 ganger om dagen og fikk tilbake kiloene. Stumpen, som hadde vært hoven, ble såpass grei at han kunne få en protese. 

– Da møtte jeg Line som jobber i Drevelin, et ortopediselskap som lager proteser, og hun var selv amputert og hadde kjørt paralympics i alpint. Hun var utrolig interessert i det jeg drev med og vi begynte med én gang å snakke om skikjøring og det å få tilpasset en skiprotese. Hun ble utrolig viktig for meg, og det hjalp veldig at hun var så positiv og bestemt på at vi skulle klare å fikse det. Det var hun som viste meg at det var mulig for meg å komme meg tilbake igjen.

«På den første samlingen møtte jeg opp og var uten tvil den svakeste deltakeren. Jeg ble fortvilet og lurte på hva i all verden jeg gjorde der.»

Ni dager etter at Bernt Marius blir skrevet ut fra Nordås rehabiliteringssenter sykler han opp til Dinglevatnet over Volda. Ved vannet setter han fra seg sykkelen sin og tar sine første skritt i fjellet siden ulykken. Følelsen av å være hjemme igjen kommer over han der han beveger seg bortover, skritt for skritt.

Det går ekstremt langsomt og et hvert skritt krever hans fulle konsentrasjon. Etter et par timer står han på toppen av Melshornet. Et flatt og lite fjell etter sunnmørsk standard, men han har besteget det første fjellet i sin nye tilværelse. 

–  Jeg ringte en kompis og hørte om han ville være med på fjelltur neste dag. Han kunne ikke fordi han skulle være vakt under et motbakkeløp som heter Saksa Opp. Jeg drev litt med fjelløping før, så i et veldig spontant innfall meldte jeg meg på. Dagen etter tok det ikke lang tid før jeg angret grundig på den avgjørelsen. Da var det ti dager etter jeg var skrevet ut fra Nordås. Saksa er et bratt fjell i Hjørundfjorden med 1000 høydemeter med stigning. Allerede i de første bakkene var jeg helt utslitt. Det tok meg én time og tre kvarter og komme opp, så jeg kom meg i hvert fall opp. Ned igjen var en annen sak. Det tok over tre timer, for det var mye vanskeligere å gå nedover med protesen og den stive ankelen, men da hadde jeg familie og venner som gikk med meg. Den dagen var en ny milepæl for meg. Da skjønte jeg at jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville, sier Rørstad.

Vinteren 18/19 gikk det slag i slag: På tips fra Line tok Rørstad skiinstruktørkurs 1 i Alpene, ble med på landslagssamling i para-alpint, instruktørskurs del 2 på Geilo. 

– Mens kurs 2 fortsatt pågikk ringte Line enda en gang og sa at de skulle holde trinn 3 i Hemsedal, og det skulle begynne dagen etter jeg var ferdig med trinn 2. Jeg hadde følt at jeg hadde vært veldig innafor ferdighetsmessig på både trinn en og to, men for å bestå trinn tre må man virkelig være god på ski. «Nei, jeg har ikke sjans til å bestå kurset», sa jeg til Line. Vi hadde jo blitt litt kjent på dette tidspunktet og det tok ikke så lang tid før hun nok en gang klarte å overtale meg.

Kurset gikk over to uker, fordelt på to samlinger + en eksamensuke. 

– På den første samlingen møtte jeg opp og var uten tvil den svakeste deltakeren. Jeg ble fortvilet og lurte på hva i all verden jeg gjorde der, men bestemte meg for å bare forsøke å lære så mye som mulig. Etter den samlingen dro jeg hjem til Sunnmøre og stod masse på ski. Jeg fikk trent masse, uten å ha noe overordnet mål om å bestå kurset, men da jeg kom på den andre samlingen var jeg blant de sterkere deltakerne. For å bestå kurset må man bestå en praktisk og en teoretisk eksamen, og det gjorde jeg. Det var det stolteste øyeblikket jeg har hatt etter ulykken. Under alle kursene var jeg veldig tydelig overfor instruktørene om at jeg ikke ønsket å bli bedømt på et annet grunnlag enn de andre deltakerne. Jeg ville ikke ha noen sympatikarakter,

og jeg tror de hørte på meg. Det var vel derfor jeg var så stolt etter å ha bestått trinn tre. 

Rørstad hadde to veldig store bekymringer til å begynne med. 

– Den ene var hvordan det ville være å stå på ski igjen, og den andre var om jeg kom til å få meg kjæreste. Jeg møtte en ortopediingeniør som selv var amputert på sykehuset og spurte han om hvordan det kom til å bli. Han bare så på meg med et lurt smil og spurte om jeg pleide å bruke foten til å kose meg med damene?

Mens noen bruker en tunge på skiskoa som forsterker skallet slik at støvelen blir stivere når man skal ned etter å ha gått opp, bytter Bernt Marius hele foten. Han har fått på seg protesen og klikker den inn i bindingen, tråkker noen skritt oppover for å få mer fart, lukker øynene, tar noen dype pust og senker skuldrene. Bernt Marius slår stavene sine sammen før han retter opp skia og setter fart ut fjellknausen.

Han blir vektløs i lufta og seiler over tretoppene før den myke snøen tar i mot han med en dempet lyd og han forsvinner i en sky av hvitt. Han kommer til overflaten og svinger seg lekende lett inn i åpningen i skogen, akkurat som planlagt.

Rørstads fire mål

Etter ulykken satte Rørstad seg følgende mål:

1. Å fly fra Loen igjen. Det gjorde jeg i oktober 2018, og selv om jeg nå har sluttet med speedriding var det viktig for meg å fullføre det målet. Status: Gjort

2. Å ta lisensen i fallskjermhopping, og det har jeg også gjort. Det holder jeg fortsatt på med og syntes er utrolig artig. Status: Gjort

3. Jeg har lyst til å bli topp 10 i norgescupen i frikjøring. Status: Gjenstår og 

4. Jeg vil klatre Store Skagastølstind igjen. 

Status: Gjenstår