Den første svingen fra Pawal Himal

Målet for turen var todelt. Vi skulle bidra med medisinsk hjelp til lokalbefolkningen på vei til et fjellområde i Nepal med ubestegne fjell.  MAM er en organisasjon som setter søkelys på fjellfolks mulighet til å hjelpe lokalbefolkning ved hjelp av enkle grep. Hjelpen dreier seg i hovedsak om enkle grep som alle kan gjøre. Grunnleggende sårstell, hygenieopplæring og utdeling av medisinsk utstyr. Vi fikk anledning til å bli med kyndig helsepersonell til et område som sjelden ser den slags kompetanse. Kombinasjonen av jomfruelige topper og mulighet til å gi noe tilbake til dem man møtte underveis ga turen økt mening og innhold.

Etter å ha gjort de nødvendige forberedelser i Kathmandu bar det nordover. En om lag to ukers fottur skulle ta oss til baseleiren på rundt 5000 moh i området rundt Manaslu (8163 moh) like ved grensa til Tibet. Turen dit bød på sterke møter med lokalbefolkningen. Folkene i fjella i Nepal lever et hardt liv uten mange av selvfølgelighetene vi omgir oss med i vår del av verden. Dette kommer blant annet til utrykk gjennom manglende medisinsk kompetanse og utstyr. Takknemligheten og gjestfriheten var stor og det ble mang en servering av hjemmebrygget vin og yak-te som tegn på det. Til tross for å være rangert som et av verdens fattigste land fikk jeg inntrykk av at folk stort sett levde et godt liv i pakt med naturen. Etter hvert som høydemetrene steg gikk kulturen fra Nepalesisk til Tibetansk. Et interessant og markant skille. De eldgamle handelsrutene til Tibet er fremdeles operative med «Djengis Khan» lignende typer som kom ridende med varer langs de smale stiene i et forrykende tempo. Som besøkende er det muligens lett å romantisere og livet i en landsby på nærmere 4000 moh i Nepal har kort vekstsesong og er isolert i lengre perioder om vinteren. Dette gjør sitt med gjennomsnittlig levealder og mulighet til å bli alvorlig syk av ting vi ikke reflekterer over.

På den siste strekningen før baseleiren forsvant gradvis vegetasjon og bebyggelse. Vi var kommet til fjells! På alle kanter stakk forrevne rygger, spir og tinder opp av daler og brebasseng. Vi fikk øye på toppen «vår» i Pawar Himal massivet for første gang. Sammenlignet med sin gigantiske nabo, Manaslu, blekner de fleste omkringliggende fjell og er nok noe av grunnen til at flere fremdeles ligger jomfruelige. Sammenligner man noen av lavere toppene med norske fjell er forholdet snudd på hodet. Mulighetene er nærmest uendelige for de eventyrlystne. Etter å ha etablert baseleir klødde det fingrene etter å ta fatt på fjellet. Veivalget vi skulle følge ble klart tidlig. En lang og eksponert ur ledet opp til en kort klatrepassasje før vi kom opp på en bre. Ukomplisert terreng førte opp til et skar på rundt 6000 moh. Her ble det naturlig å slå opp telt. Vår første aklimatiseringstur på fjellet ble slitsom. Vi forsynte oss grovt av høydemetrene og måtte betale med hodepine og pustebesvær. Med relativt begrenset tid til rådighet ble vi nødt til å ligge opp mot grensa av hva vi tålte. Da kom tidligere erfaring med høydeklatring godt med og vår første tur på fjellet ga resultater. Vi fikk god oversikt på veien videre til topps og vi følte oss godt rustet da vi to dager senere la i vei med toppen i sikte.
Artikkelen fortsetter under bildet!

Etter som dagene og ukene i nepal gikk ble vi mer og mer bortskjemte med godt vær. Sol fra skyfri himmel var gjennomgangsmelodien og været stod oss også bi på morgenen da vi forlot teltet på 6000 moh. Erik Mowinkel var også med mot toppen, men han måtte gi seg etter noen hundre meter grunnet manglende aklimatisering. Ruta fra høydeleiren vår på 6000 moh gikk opp relativt bratt og oppsprukket breterreng med enkelte brattere opptak. Å bevege seg i slikt terreng er forbundet med mye vurdering der fart og gode sporvalg er avgjørende for om tiden strekker til. For meg som hadde med ski ble jeg nødt til å synfare omkringliggende terreng for å planlegge nedkjøringen på ski. Etter om lag 8 timers klatring kunne vi som de første verden sette våre fotspor på toppen av den høyeste toppen i Pawar Himal massivet. Der og da føltes det veldig godt å ha nådd toppen, men den eksklusive følelsen av å ha gjort noe for første gang modnet over tid. I fjellsammenheng er man tross alt bare halvveis når man står på toppen. Det var med en viss spenning at jeg spente på meg skiene for å ta fatt på sesongens første svinger ned det utfordrende terrenget. Noen oppvarmingssvinger hadde vært å foretrekke. Robert og Sigurd satte kursen nedover til fots og jeg kom raskt inn i svingrytmen på vei ned. Bresprekkene lot seg forsere uten nevneverdig trøbbel og nedfarten jeg valgte innebar variabel snøkvalitet i jevnt bratt terreng. Aldri veldig vanskelig, men krevende nok. Det var en god følelse å spenne av seg skiene i høydeleiren etter å ha kommet vel ned.

LES OGSÅ: – Biaton er ingen bærekraftig utvikling

I baseleiren ble vi tatt varmt i mot og nye turmål ble raskt lansert. Nå skulle hele MAM laget på tur og en topp på andre siden av dalen vi lå i så ut til å passe godt. Nok en gang smilte værgudene til oss og etter bare få dager stod vi på toppen av Larkya Peak (6249 moh), denne gangen hadde også Sigurd og Robert tatt med seg skiene. Det ble en fantastisk nedkjøring i magiske omgivelser og alle 7 på MAM laget fikk oppleve Nepals fjellverden på beste vis. Tiden begynte nå å renne ut, men en mer teknisk linje på Pawar massivet hadde ikke sluppet taket i oss. Igjen gjorde vi oss klare for en tur til fjells, denne gang uten ski. Ruta vi nå prøvde på innebar en 700 meter høy snø/isvegg som endte i en klipperygg før toppen. Klatringen gikk greit, men hardkjøret de siste par ukene begynte å melde seg etter hvert. Det gikk for sakte med oss og ved innsteget til den siste ryggen tok vi avgjørelsen om å snu.

Der og da var det en fornuftig avgjørelse. Vi hadde fått mer en vi kunne forvente på flere måter.